Den gamle julesangen

I hele desember har jeg sett én episode av Jul på Månetoppen hver dag (ja, jeg er kanskje litt eldre en målgruppen, men jeg hadde ikke noen annen julekalender, og det er koselig!). I dag var det siste episode (alt gikk heldigvis bra), så nå er ventetiden over og det er jul! Jeg liker ventetiden nesten like godt som selve jula, da har man fremdeles alt det gode å se frem til, men det blir en fantastisk dag i dag. TV-kos, gudstjeneste, god mat, gaver og fin-fine familien - det er jo rett og slett oppskriften på en bra dag! Ønsker dere alle en riktig god jul med en julesang fra nettopp Jul på Månetoppen:

Den gamle julesangen
forteller om den gangen
en liten gutt ble født i Betlehem.
I en kald
liten stall
ble det lille barnet født –
i byen Betlehem!

Vi synger for dem som bor ute
for alle som fryser i natt.
Vi synger for dem som ikke har noen pute
og alle som kjenner seg små og forlatt.

Den gamle julesangen
forteller om den gangen
en liten gutt ble født til denne jord
gutten lå
på noen strå
og han frøs da han ble født –
til denne store jord!

Vi synger for dem som bor ute
for alle som fryser i natt.
Vi synger for dem som ikke har noen pute
og alle som kjenner seg små og forlatt.

Den gamle julesangen
forteller om den gangen
en liten gutt ble født til oss fordi
det var kaldt
overalt
men han tente håp og lys –
og derfor synger vi :

Vi synger for dem som bor ute
for alle som fryser i natt.
Vi synger for dem som ikke har noen pute
og alle som kjenner seg små og forlatt.

"Selv den hardeste vinter...

...bærer en gryende vår i sitt hjerte" sto det på julekortet jeg fikk av mamma og pappa i fjor. Det kortet betydde så utrolig mye for meg, jeg bare elsker de ordene! Jeg har telt dagene siden november, men i morgen skjer det endelig: I morgen er det vår, i morgen kl 16 har jeg juleferie!

The Greatest Love of All

Igjen har jeg surfet rundt på nettet uten mål og mening, da jeg egentlig skulle gjøre andre ting. Da kom jeg over dette svenske talentet (regner med dere er åpne for slikt etter sist håndballkamp...), og hennes sang gav meg frysninger på armen, selv om jeg tror teksten må ta litt av æren for det...

Nå er ikke jeg noe "lyd-menneske", jeg liker å se, enten i tekst eller i bilder - men helst ikke samtidig. Ganske tidlig syntes jeg for eksempel at bilder i bøker var en uting, det var jo som om noen prøvde å begrense min fantasi! Et annet eksempel er at jeg hjemme på østlandet, i et stort hus med masse lyd, syns det er superdeilig å se film uten nettopp lyd, og bare lese underteksten - antagelig fordi jeg liker stillheten (japp, er noen som syns det er litt irriterende ja!) Men altså, poenget var at jeg måtte google teksten så jeg kunne lese den. Men da er sangen delt, snill som jeg er nå i førjulstiden (bare nevner det... ;-) ), enjoy!

- Da tar jeg kvelden for om 9 timer har jeg eksamen; Good night, and good luck!

I have a dream...

"Eg syns livet sko ha vært en dans på roser
og at alt me tok i blei te gull,
og at lykkelig og tilfreds va diagnoser
som aleina ikkje ennå sto i null
Alle sjukhus va gjort om te fødestuer
og i fengsel va det bare støv og fluer
Eg hadde likt
sko vært mer enn bare et dikt det…"

- Bjørn Eidsvåg –

Det er viktig å drømme om en bedre verden, med bedre mennesker. Uten mennesker med visjoner, uten mennesker med drømmer, skjer det ingen forandringer, ingen forbedringer.

Uten drømmer, skjer det ingen ting.

Alice

"I'll get by
I'll survive
when the world's crashing down
when I fall and hit the ground
I will turn myself around
don't you try to stop me
I won't cry"
- Avril Lavigne -

Loretta Lux er en tysk kunstfotograf som er kjent for dine surrealistiske portretter av små barn, som er lagd ved hjelp av en kombinasjon av fotografi, maleri og digital manipulasjon. Jeg tror det er denne hårfinne balansen mellom fiksjon og virkelighet som jeg liker så godt ved disse bildene. "Is this real? Is this pretend?"

Kick it up and down

I forrige uke fant jeg ut at America's Next Topmodel var tilbake med ny sesong, så da var det bare å si farvel til noen sårt tiltrengte jobbe-med-skole-timer (jadda, skrives med en viss flauhet, hvis det hjelper?). Uansett, i en av episodene blir de håpefulle fotografert i et fargerikt wrestlingmiljø av far og sønn Brakha, og jeg må si at jeg ble småforelska i det cartoon-ishe uttrykket deres.

 

 

Tegneserier for store barn, litt Kick Ass-stemning rett og slett - what's not to like?

Fallen Princesses

 Rapunzel

 Jasmine 

 Snow White

 "Fallen princesses" er en fotoserie av Dina Goldstein som på kort tid har blitt publisert på blogger over hele verden, og skapt uenighet og diskusjon. Jeg må bare slutte meg til jubelkoret, dette er genialt!

""Fallen princesses" place a Fairy Tale characters in modern day scenarios. In all of the images the Princess is places in an environment that articulates her conflict. The "…happily ever after" is replaces with a realistic outcome and addresses current issues.

The project was inspires by my own observation of three-year-old-girls, who were developing an interest in Disney’s Fairy tales. As a new mother I have been able to get a close up look at the phenomenon of young girls fascinated with Princesses and their desire to dress up like them., The Disney versions almost always have sad beginning, an overbearing female villain, and the end is predictably a happy one. The Prince usually saves the day and makes the victimized young beauty into a Princess."

- Dina Goldstein -

Hvis prinsessene hadde møtt virkeligheten, ville de snart innsett at det ikke nytter å vente på "Mr. Right". Hver enkelt må redde seg selv, og gjøre det beste ut av eget liv. Virkelighet eier ingen "lykkelig alle sine dager", bare små streif av lykkelige sekunder. Kanskje det, i det lange løp, tross alt er bedre?

Ta for eksempel Giselle i Dinsey-filmen "Enchanted". Hun faller plutselig fra eventyrverdnen, og havner i New York, og alt hun eier er en happy-schnappy-det-order-seg-uansett-følelse. Først langt ut i filmen får hun sinna-følelser, og senere forsøker hun seg til og med på tenkning! Med de forutsetningene blir kanskje "lykkelig alle sine dager" noe enklere? Så kanskje vi, i motsetning til prinsessenes lange "lykkelig alle sine dager", vet hva lykke er? Kanskje.

Din elskede

eier deg med hud og hår,

holder strupetak på deg

så lenge du ikke slipper

beruselsen

spiller du teater

som Jeppe,

en marionette

som ser meg

og vil forføre,

men du er forført

og ser ingen ting

annet enn din neste dråpe

i en håpløs verden

som prøver å skille deg fra

fuktige netter med

din elskede

- ETS -

Jeg liker å skrive dikt, så jeg blir veldig glad når det er så mange som avholder diktkonkurranser på nettet. Den beste måten å vise det på, er jo å delta, så dette er mitt bidrag til diktkonkurransen Dagdrømmeren arrangerer. "Desember" var et forslag til tema, men man sto egentlig fritt til å velge hva man ville. Jeg valgte derfor dette diktet fordi det handler litt om "det jeg vil", samtidig som det kanskje er ekstra aktuelt denne måneden...

Ønsker alle en fin advendtstid!

Candy Cigarett

Candy cigarett

The New Mothers

Sally Mann er en amerikansk fotograf som først ble kjent for sitt kunstnerlige prosjekt "Immediate Family" der hun fotograferer sine egne barn avkledde på en både bokstavelig og symbolsk måte. Hun ønsket å formidle både det primære og det lekende aspektet ved menneskelig atferd, og bildene viser barna etterligner og leke ut sosiale og familiære roller. Serien har av kritikerne blitt beskyldt for å være barnepornografiske, og jeg kan til en viss grad skjønne denne kritikken da man på flere bilder føler man har kommet vel langt innenfor den private sfære. Samtidig mener jeg at denne kritkken sier mye om hvilket seksualiserte samfunn vi lever i.

"Candy Cigarett" viser Manns datter Jessie som balanserer en sjokoladesigarett i hånden som en uskyldig miniatyr av en slank, blond og "noen-og-tyve" skjønnhet. Bildet har blitt fremsatt som et slående eksempel på Manns særegne kombinasjon av nøye planlegging og lykketreff, og er sammen med "The New Mothers" mine favorittbilder av Mann. Jeg vet ikke om det var Manns intensjon, men jeg syns disse bildene illustrerer dagens barns barndom. Jeg mener at dagens barn alt for tidlig blir fratatt leken, og i stede plasseres inn i de voksnes verden. Jeg skulle ønske at barn fikk være barn lenger, og beholde leken så lenge som mulig.

Kilder: 
- http://no.wikipedia.org/wiki/Sally_Mann
- http://www.mocp.org/collections/permanent/mann_sally.php

End Times

"End Times" av Jill Greenberg er både fantastiske og sære, dynket med både realisme og fantasi. Bildene hennes er vakre og gripende, og har både politisk og personlig betydning. Greenbergs tema er tabu: Barn i smerte. Hun ønsker å utnytte dette ubehagelig bildet til å bryte gjennom det "pop mainstreame" og begynne en nasjonal dialog.

“The children I photographed were not harmed in any way. And, as a mother, I am quite aware of how easily toddlers can cry. Storms of grief sweep across their features without warning; a joyful smile can dissolve into a grimace of despair. The first little boy I shot, Liam, suddenly became hysterically upset. It reminded me of helplessness and anger I feel about our current political and social situation. The most dangerous fundamentalists aren’t just waging war in Iraq; they’re attacking evolution, blocking medical research and ignoring the environment. It’s as if they believe the apocalyptic End Time is near, therefore protecting the earth and future of our children is futile. As a parent I have to reckon with the knowledge that our children will suffer for the mistakes our government is making. Their pain is a precursor of what is to come.”
- Jill Greenberg -

The Sunday Times Magazine var det derimot mer opptatt av en annen debatt da de skrev på forsiden:  

"The greate lolipop debate; A photographer steals sweets from children and captures their reactions. Is it art or abuse?" 

Japp, japp. Kunst selger.

Kilder: 
- http://www.guyhepner.com/collections/jill-greenberg-end-times
- http://www.thepalmbeachtimes.com/Pages/Jill%20Greenberg.php

Den store reisen

I tolv episoder har man kunnet følge tre familier på "Den store reisen", et program som går på NRK. I går kunne man se siste episode der familiene oppsummerte turen sin, og den lærdommen de tar med seg. Jeg syns de sa mye fint. De nevnte mange av de tingene jeg har misunt de ulike kulturene rett og slett fordi det er noe vi "moderne mennesker" mangler.

Dagens samfunn har enkelt individet så i fokus, at fellesskapet har blitt helt overkjørt. Nærheten til de andre forsvinner, når alle er seg selv nærmest. Det voldsomme fokuset på seg selv, gjør flokkdyret mennesket veldig ensomme.

"Noe av det barna satte størst pris på var at vi skulle være sammen som familie, vi fire."
- Rune Breili -

"… Innser hvor heldig vi er da, hvor privilegerte vi er, som har alt det vi har. - Litt sånn klar over hva vi ikke har og. Hvor stressa alle folk er rundt oss, og lite tilgjengelig. Lite tid til hverandre, mer opptatt av deg selv lissom…"
- Tove & Ronja Breili -

"Jeg ble veldig sånn rørt over hvordan mennene var med barna. Det hadde jeg ikke forventet. Også ble jeg litt sånn rørt eller kanskje nesten litt misunnelig på den nærheten de damene hadde. Det å leve så mye av livet sitt sammen med noen andre kvinner kontra det å leve livet sitt sammen med en mann som stort sett er på jobb og opptatt med det. "
- Tove Breili -

I vårt samfunn går veien til frihet gjennom kunnskap. Kunnskap er det samme som makt, en myndighet vi ikke er redd for å bruke. Likevel kan det noen ganger virke som om kunnskapen ikke er stor nok i forhold til hvordan vi bruker makten. Vi glemmer at sammen med makt kommer ansvar, kanskje fordi dette ansvaret føles så tungt at ryggraden nesten bøyes. Vi innbiller oss at vi bor på et trygt sted, men nyhetssendingene, bildene vi stadig utsettes for, viser oss at det nødvendigvis ikke er tilfelle. Vi innbiller oss at vi er frie fordi vi besitter en kunnskap større enn noen sinne, selv om den samme kunnskapen begrenser vår egen handlefrihet. De voldsomme samfunnsendringene makten medfører, den store kunnskapen, den manglende handlefrihet, gjør vår verden til et utrygt sted.

"Problemet er jo at vi kommer fra en mye mer opplyst verden. Friheten ved blant annet ved å slippe å være så tilgjengelig. Man levde mye mer isolert der, og det er noe jeg absolutt kunne tenke meg å ta med meg. At man blir flinkere til å sette av tid til seg selv, og ikke blir spist opp av våre kommunikasjonsmedier og sånt. […] Jeg tror at noe av det de har som vi kanskje ikke har, det er trygghet. Man føler seg veldig trygg når man er sammen med dem og der hvor de er. De behersker stedene de er og de føler seg trygge og hjemme. Det er kanskje noe vi mangler."
- Rune Breili -

Vi fremhever oss selv som "opplyste mennesker" hvis verdier derfor er de beste. Vi på presser derfor andre kulturer våre verdier med en viss rettighet, en selvfølgelighet, uten å se på mørketallene i det samme "opplyste samfunn". Vi misjonerer egne verdier uten tanke på antall "tapere" de samme verdiene lager.

"Hvor mye tåler en sånn kultur av påvirkning fra vår kultur? En veldig mye mer materialistisk kultur som kanskje gjør at de nå også blir tent på å få mere av de materielle goder. Når de kan holde seg tørre på bena, når de kan bli varme så er jo det goder alle ønsker seg. Det vil jo medføre at de må selge jorden sin, all maten sin, for å kunne handle til seg den type materialistiske goder som vi har. Slike samfunn er dømt til å gå nedenom og hjem.”
- Rune Breili -

Det aller største tankekorset er likevel den store friheten det moderne samfunnet påroper seg. Friheten til å velge, friheten til å være hvem man vil… Friheten synes ubegrenset, mens det frihetsdyrkende samfunnet egentlig har klare retningslinjer for hvordan man burde se ut og hvordan man burde handle. Samtidig skaper den tilsynelatende store friheten et stort press på den enkelte, alle må jo "finne sin egen vei", så stadig flere mennesker går seg vill i eget hodet mens de jakter på egen selvrealisering.

"Jeg følte meg så fri da jeg var der på et vis. Bare kunne slippe å tenke så mye, bare gjøre det lissom... Det var veldig godt. Det må være det jeg savner mest."
- Malin Wold Hansen, 13 år -

The boy who lived

Mandag så jeg "Harry Potter & dødstalismanen del 1", på kino (anbefales!), og i går så jeg "Harry Potter og de vises stein" om igjen på Anes nye, digre fødselsdagsgave. Da jeg gikk hjemover, gjennom Bergens gamle gater, føltes det nesten som om jeg gikk rundt på Galtvort, som om jeg fløy på en magisk sopelime og at alt kunne skje når som helst.

Det er noe eget med Rowlings magiske verden, man ønsker å bli en del av den, at det aldri skal ta slutt. Og likevel kommer man til siste side, likevel begynner rulleteksten å rulle og man returnerer til virkeligheten hver eneste gang. Men i lange øyeblikk etterpå, selv om man er tilbake i den verdenen man kjenner så godt, så føles den litt magisk likevel. I et deilig øyeblikk føles også virkeligheten som et magisk sted der alt er mulig.

Jeg selger min sjel til Facebook

Jeg åpner igjen dørene til nettet på vidt gap, og selger sjelen min til Facebook. Livet mitt flashes for åpen scene, der alt er sirlig dokumentert gjennom store bilder og intentsigende statuser. Nå vet alle hva jeg liker og ikke liker, og ikke minst hvilken dag en bursdagsgratulasjon er på sin plass.

Jeg planter begge bena innenfor, har igjen plass på stjernehimmelen, har igjen en plass i solen. Jeg er ikke nok i meg selv, mitt virituelle "jeg" er den som er noe, den som teller. Jeg har solgt min sjel til Facebook, men også stjerner slutter å funkle.

- Gratulere med dagen, broder'n, this is for you! ;)

...

Tusen tårer grått
i stillhet;
Følte meg så fattig
som hadde mistet deg.

Først seks år etter
kan jeg prate høyt;
Så rik jeg er
som fikk kjenne deg!

- ETS -

Ingen himmelsk lønn, bare høner!

I årenes løp har alle ens gjøren og laden blitt notert av en høyere makt, slik at vi kan veies, finnes for tunge og skylde på McDonalds. Jeg henviser med andre ord til uttrykket "en vil få sin lønn i himmelen".

Selv om jeg har kirkegårder jeg foretrekker (på grunn av utsikten), spekulerer jeg aldri i hvor jeg måtte havne. Tross alt så er det ingen vits i å bruke tid på noe som ligger utenfor ens egen kontroll. Jeg håper dog at hvor enn jeg havner, så har de en liten snerten heis (jeg er ingen fan av trapper) så man kan besøke "den andre etasjen". Det er nemlig enkelte som fortjener å få passet sitt påkrevd i større grad enn andre, og jeg vil nødig miste den muligheten bare fordi jeg havner på feil sted. Saken er nemlig den at jeg har ei høne å plukke med flere:

Slanger
Slangen lurte menneskene ut av paradis. Som om ikke paradisforsvisning var nok, måtte vi også drasse på slangen. Er det virkelig mer å si?

Strømpebukse-oppfinneren:
Jeg ser for meg at dette er noe som kom til ved et uhell. En idiot av en mann skulle stelle hjemme, og kjørte da strømper og bukser på alt for høy temperatur i en vaskemaskin. Da maskinen var ferdig, var det ikke lenger strømper og bukser, men en sak. Mannen lukta trøbbel, og tok en spansk en: "Det er veldig moderne!" Kona prøvde elendigheta, og tenkte "for en elendighet – men det er jo moderne" og gikk med det. Mannen så at dette plagget viste deilig mye hud uten å vise hud, og vips, ble det masseproduksjon. Ettersom plagget ble oppfunnet av en slik veldig begrenset hjerne, er det ikke rart strømpebuksa er trang og vanskelig å komme inn i. Og masseproduksjon forutsetter massesalg, og det fikser man lett ved at de revner så fort du tar i dem. Men hvorfor må de gli ned mellom beina på en (før man i det hele tatt har tenkt at de skal skli ned, og da helst på en litt mer sexy måte…) så man dasser rundt som en annen sagger?

Strømpebukse med hold-in-funksjon
Jada, akkurat da kvinnen ikke trodde det kunne bli verre, kom hold-in strømpebuksa. Hvis magen din ikke er flat, og låra dine er litt for store, bare drar du på deg en slik en, og den vil motvirke alle gravitasjonslover som et helvete. Her skal visse fysikklæreres uttalelser nevnes; Gravitasjonsloven er kraftige saker, og bør ikke tulles heftig med. Noter deg derfor at du ikke vil kunne innta noe som helst resten av kvelden, da du har mer enn nok med å smake på alt du har inntatt det siste døgnet.

Eksamen-oppfinner’n
Den som fant opp eksamen, var en liten djevel med alt for stor sans for nervøsitet, angst og frykt. De kaster seg over en i god tid før eksamen, og forsvinner ikke før det hele er godt og vel overstått. Som en sykdom rir de en stakkars kropp, gir kvalme, nervøs svetting og en uro i kroppen som henger i lenge etter, og det finnes ikke en gang noe som hjelper på blå resept! Jeg tror at hver gang man har eksamen, så dør kroppen litt.

- Jeg er redd fortsettelse følger!

Please don't leave me!

Når man blogg-surfer finner man så mange fine og spennende blogger å lese, og i dag var intet unntak. Endte med å gjøre noe jeg aldri har gjort før, da jeg kastet meg med på en blogg-konkurranse! Konkurransen går ut på å lage et novemberdikt, og selv om det er en vanskelig utfordring når tekster som November-sangen til Milk Inc finnes, må man jo prøve seg. Mitt (utypiske?) bidrag finner du under :)

Under iskald november himmel
mister du alle bladene dine
så kun nakne grener
holder deg fast

i livet

Jeg sier at sola skinner
om våren,
skinner snart,
bare du står stormen av

Men hjertet ditt har alt
sluttet å slå
og sakte forsvinner sporene dine

i snøen

- ETS -

Addiction

Vi vet alle om en koffein- eller nikotinslave. Dessverre vet de fleste om en alkoholiker eller narkoman også. Det er avvenningsgrupper for spillegalskap og sex avhengige, og om du vil bli kvitt Facebook-besettelsen din, så tror jeg det er oppretta et behandlingstilbud for det og.

Alle er vi avhengig av noe, men kanskje ikke like "heavy" saker. Så hvorfor blir vi aldri avhengig av det som er bra for oss?

Men eg har ei tru bak all min tvil

"Sorgen og gleden vandrer tilhope" er en Kingo-salme som ble utgitt i 1674. Sånn tenker jeg at det er med tro og tvil også. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at uten tvil, er det ingen tro, og uten tro, er det ingen tvil.

En av filosofiens mest kjente setninger, "cogito, ergo sum" ("jeg tenker, altså er jeg"), var Decartes slutning etter å ha tvilt på det meste. Unntaket var faktisk Guds eksistens, eller den uendelig godhet, som Decartes fant det alt for lett å tvile på. Å tvile på Gud hadde derimot Jesus(!) gjort mange år tidligere, da han hang på korset og i et øyeblikk av tvil ropte; "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"

Jeg ser på menneskene, jeg ser på verden, og roper det samme som Jesus: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt oss?" Jeg får ingen svar i store, svarte bokstaver. Jeg eier ikke svarene som forklarer og trøster. Stillheten føles overveldende, urettferdig. Noen ganger slår det meg i bakken, andre ganger vender jeg pekefingeren mot meg selv; Hva gjør jeg for verden?

Men om jeg tror eller tviler, så er Gud med meg, jeg kan ikke avskrive Ham. Jeg har forsøkt mange ganger, men Han kommer alltid tilbake. Så jeg tror og jeg tviler, jeg tviler og tror - på denne veien vi kaller livet.

I can't believe...

Dear God,
hope you got the letter,
and I pray you can make it better down here.
I don't mean a big reduction in the price of beer,
but all the people that you made in your image,
see them starving on their feet,
'cause they don't get enough to eat
from God.
I can't believe in you.

Dear God,
sorry to disturb you,
but I feel that I should be heard loud and clear.
We all need a big reduction in amount of tears,
and all the people that you made in your image,
see them fighting in the street,
'cause they can't make opinions meet,
about God.
I can't believe in you.

Did you make disease, and the diamond blue?
Did you make mankind after we made you?
And the devil too!

Dear God,
don't know if you noticed,
but your name is on a lot of quotes in this book.
Us crazy humans wrote it, you should take a look.
And all the people that you made in your image,
still believing that junk is true.
Well I know it ain't and so do you,
Dear God,
I can't believe in,
I don't believe in,

I won't believe in heaven and hell.
No saints, no sinners,
no Devil as well.
No pearly gates, no thorny crown.
You're always letting us humans down.
The wars you bring, the babes you drown,
those lost at sea and never found,
and it's the same the whole world 'round.
The hurt I see helps to compound,
that the Father, Son and Holy Ghost,
is just somebody's unholy hoax,
And if you're up there you'll perceive,
that my heart's here upon my sleeve.
If there's one thing I don't believe in...

It's you,
dear God.

Lillebroren min sendte meg denne "ateist-sangen" av XTC for en stund siden, i håp om å starte en skikkelig diskusjon med meg. Han ble nok litt skuffa, da jeg likte sangen og var enig i flere av tingene den kritiserer. Saken er jo den at selv om man tror, så er man absolutt ikke uten tvil! Mange ganger har jeg sett rundt meg og lurt på om Gud virkelig kan fins når verden er som den er!? Jeg har vært sint, beint fram forbanna, men uansett hvor mye jeg raser, hvor mye jeg griner, så kommer jeg alltid frem til dette ene; Gud er.

Min bror er vitenskapens tjener, han vil ha bevis, harde argumenter og kald fakta på bordet. Jeg kan gi han hjertet mitt og la han dissekere det, men han vil aldri finne det han ønsker seg. Det er kun i sitt eget hjerte en har bevis for Guds eksistens, og derfor bør Bibelen også leses med hjertet.

Mitt båt er så liten

Det prates ofte om "Guds plan" i de hellige kretser, at Gud har en plan for livet til den enkelte. "Når han styrer båten da går det så bra." Men med en slik tankegang, ville den frie vilje ikke eksistere lenger, for alt ville vært skrevet i stein. En slik tankegang frigjør en fra ansvaret for eget liv og tar fra en all selvstendighet, da alt man trenger å gjøre, er å bukke og neie og blindt følge.

Båten er liten, og havet er stort, men ved roret der sitter jeg. Jeg lar ikke båten kantre eller drive rundt i lave og høye bølger. Jeg styrer båten i riktig retning, den retningen som er riktig for meg. Jeg tar kontroll over egen båt, over eget liv. For Gud står ikke ved roret, han er den kraftfulle vinden i seilet.

Ingenting e absolutt

Sigvart Dagslad er kristen og artist, men liker dårlig å bli kalt "kristen artist". Han forklarer det med at det er en kunstig betegnelse på en hvilken som helst musiker, og at det er like relevant som å si "dyslektisk artist" eller "kvinnelig forfatter". Han sier videre at en slik betegnelse er veldig snever og begrensende, og at han ikke "tar avstand fra det å være kristen, men fra merkelappen".

Jeg kunne ikke vært mer enig. Selv på direkte spørsmål, syns jeg det er ekkelt å svare at "ja, jeg er kristen", rett og slett fordi jeg da blir tillagt så mange meninger jeg ikke har. Plutselig har jeg fordømt alle ikke-troende til evig pinsel i helvete, hevdet at homofili er djevelens verk, og fordømt Darwins utviklingsteorier som tidenes viss-vass, sånn at personen som spurte føler han har sin fulle rett til å se på meg med "du-er-en-sånn-en-du-ja-blikket"!?

Når jeg sier jeg er kristen, så mener jeg at jeg tror på Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Jeg tror ikke på alle holdningene til den kristne kirke eller de religiøse lederenes dommer i Guds navn, og jeg fornekter ikke vitenskapen. Alt jeg sa, var at jeg tror på Gud. Så neste gang, før du tar fram merkelappene dine og det teite du-er-sånn-du-ja-blikket, spør meg hva Gud er for meg.

Livsmotet finnes i hver tanke om døden

Med en gang jeg kom hjem fra biblioteket, satt jeg meg godt til rette i godstolen med "Våkne som en del av naturen". Det er en diktsamling av Tommy Skoglund som jeg har hatt lyst til å lese – siden forrige høst faktisk (jaja, jeg er jo ikke kjent for å være så rask). Da var han nemlig debutant, og leste høyt fra boken sin på en sånn "litterær sak" de arrangerte på Kvarteret, der jeg befant meg i forbindelse med Kjerstis debututgivelse, "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg". Innholdet og språket hans fanget meg, så jeg gjordet meg et lite memo bak øret om at den boken måtte jeg låne. Og som sagt som gjort – med litt treghetsmargin i hvert fall.

Tekstene i "Våkne som en del av naturen" slår meg ikke som typiske dikt, heller korte, korte tekster med et poetisk språk – eller kanskje det bare er jeg som er firkanta i formen (hehe – altså oppsettet). Temaet eller innholdet fanget meg som sagt, han skriver lavmelt og ettertenksomt, men likevel rett frem og "hverdagslig", om det å miste besteforeldrene sine.

Det er da ikke så originalt, tenker du. Jo, jeg vil si det. Bøker om tap av besteforeldre er enten skrevet for barn under fem, eller så fortelles det fra et synspunkt der det er foreldregenerasjonen som mister sine foreldre – og "vi barnebarna" bare nevnes i en bisetning. Jeg mener ikke at vi ligger heartbroken på gulvet, at vi må redefinere verdensbildet vårt eller noe sånt, men det er trist. Og det er en sorg, selv om vi i stor grad aksepterer at det er sånn livet er. "Sorg er to krafsende hender. Familierøtter som graver seg ned i jorden på leting etter forfedre."

Skoglund er spesielt flink til å formidle stemninger, følelser på en vakker og likefrem måte. For det kunne lett blitt platt og veldig "buhu", men han unngår det ved at tekstene er krydret med, det jeg vil kalle, språklige krumspring, regne visdomsordene, små ting man kan tygge litt på. "Døden må være livets forbilde. Døden som er trofast mot alle." I tillegg er han er brutalt ærlig og rett frem. Dør man i sitt eget spy, så dør man i sitt eget spy, om du er bestemor aldri så mye - her skal det ikke romantiseres eller "poetiseres" nei!

Boka omhandler ikke bare bestemor og bestefar, men også døden. "Ethvert menneske jeg kjenner skal forsvinne og aldri mer styre legemet." Og om livet, og minnene som skal "miste alle blader og bli til jord". Og den handler ikke minst om forgjengeligheten. Kanskje handler ikke boka om sorg, bare om forgjengeligheten, og om å akseptere livets gang for hva det er, og om å gå videre. "Det jeg har lagt bak meg, vil gå igjen i det som skal komme". Nei, dette er rett og slett en søt, liten bok jeg vil anbefale! Jeg vil i hvert fall kjøpe meg min egen – eller kanskje ønske meg den til jul?

Sikt mot månen
selv om du ikke treffer
lander du alltid
blant stjernene
- lillesøsters dikt til bestemor -

This is Halloween!

Nordmenn digger alt amerikansk, det er en kjensgjerning, og importerer det meste landet har å by på: Coca Cola, silikonpupper, Mc Donalds, politikk, klissete Hollywood-filmer, you name it – vi sluker det rått. Det norske blir rett og slett sprekere hvis man bare spriter det opp med noe amerikansk. Ta for eksempel 31. oktober som tidligere bar navnet allehelgensaften. Døper man dagen om til Halloween i stede, får man plutselig kle seg ut som en skrekkfilm, og tigge godteri hos naboen. - Oh yes, man må bare elske amerikanske tradisjoner!

Og dette er nok en tradisjon som kler vår dessertgenerasjon, for denne tradisjonen kan man virkelig kjøpe for penger. Den gir en lang marsj i julestemning og påskekos, her er det kostymer, pynt til huset og det påkrevde godterilageret som er essensielt. Og er det noe vi kan her i Norge, så er det å bruke penger. Vi åpner døra på vidt gap, og holder velkomstkonsert mens vi roper, "nå var det godt du kom, herr Halloween, for vi har så mye penger at vi vet ikke hvor vi skal gjøre av alt sammen!"

Og butikksentrene er ikke vonde å be. Allerede i august kan du kjøpe alt du måtte trenge innenfor temaet svart og oransje. X-antall reklameplakater roper "kom og kjøp, kjøp, kjøp!", og vi kommer så gjerne. Vi drar kortet varmt når vi hamstrer godterier og dytter spøkelsesdrakter, sjørøverutstyr og dyr sminke på ungene våre, mens vi stønner ”eie, eie, eie” som store, grådige kapitalistspøkelser – og enda er vi ikke utkledd.

Og så kommer den store dagen da de veldig små barna i de ikke-hjemmelagde kostymene går fra dør til dør i nabolaget. De er utstyrt med store søppelsekker som høylytt krever godteri, og de (visstnok) magiske ordene "trick or treat!" Det fine med Halloween er nemlig at man slipper å synge eller stå på hodet, man trenger bare å ringe på dørklokka og brøle frem tre ord, og så vil godteriet regne ned i sekken.

Den som eier dørklokka, kan selvfølgelig prøve å overhøre noens håpefulle. Er man heldig, velter de bare en søppelkasse, er man mindre heldig, må man sette av hele neste dag til å vaske råttent egg av garasjeport og vinduer. Grunnen? Man er tross alt uhøflig og frekk når en nekter barna sin rett til godteri – det står i menneskerettighetene det!

Og den gamle, småglemske damen i C-blokka, blir glad når det endelig er noen som ringer på døra hennes, men bare til det går opp for henne at det er styggen sjøl som står på trappa. I forskrekkelsen faller hun og brekker lårhalsen, og ender opp med et tre uker luksusopphold i helse-Norge. Der går hun på rundgang som en alt for tidlig julegave mellom byråkratiene, noe som blir en så stor påkjennelse for henne at hun ikke er hjemme før til neste Halloween. Så når små og store djevler ringer på døren hennes 31. oktober året etter, håper hun det er hennes siste time som har kommet, og ikke flere bortskjemte drittunger.

Tilslutt er kvelden over, og ungene kommer slitne hjem med sekkene fulle av godterier. Dette blir selvfølgelig beslaglagt så fort de er innenfor døra (med unntak av de råtne mandariner fra den rare naboen lengst nede i veien), for slikt er rett og slett ikke bra for små tannebisser, og enda verre: Det er ikke sunt! Og så bærer det i seng med Dracula og heksene fra Bloksberg, og mens de drømmer om gamle damer med dødsskrekk og lårhalserer som viser veien til helvete, sitter foreldrene i godstolen foran TV’en og fråtser i godteriet. – For man kaster da ikke mat, tenk på de stakkars barna i Afrika!

Jeg leter også etter meningen med å lete

Torsdag var jeg på biblioteket her i Bergen med en lang liste over bøker jeg ønsket å lese. Fant ut at jeg, til tross for all treninga, ikke var sterk nok til å bære hjem alle, så jeg måtte gjøre meg et kresent utvalg. Nå ligger derfor en koselig liten bunke med nøye utvalgte bøker på "stuebordet" mitt, og bare venter på å bli lest (innleggstittelen er faktisk hentet fra en diktsamling av Skoglund som jeg har lånt). I tillegg har jeg skrevet meg på venteliste på flere nye utgivelser, og snart er vel alle Coelho-bøkene jeg bestilte i postkassen min og.

– Det er rett og slett bokhøst i Bergen – med mange ord! ;)

I dag vil jeg være en utypisk flink pike...

"It's okay to say you've got a weak spot,
you don't always have to be on top.
Better to be hated
than loved, loved, loved for what your not"

I dag vil jeg være en utypisk flink pike og investere litt tid i meg selv. Jeg gjemmer alle krav og alt mas under senga, før jeg lager meg en kopp sjasmin-te og tenner to rosa telys. I dag vil jeg være en utypisk flink pike, så jeg tenker ikke på alt det jeg ikke fikk gjort eller alt det jeg burde ha gjort. Jeg setter meg i stede godt til rette i godstolen ved vinduet, og drikker teen min sakte og helt uten dårlig samvittighet.

I dag vil jeg være en utypisk flink pike, så jeg drar forventningene ned fra fjellet og klapper meg selv på skulderen; Dyktige, dyktige meg som sto opp tidlig. Dyktige meg som gikk på skolen, dyktige meg som lagde middag. I dag vil jeg være en utypisk flink pike, så jeg leser en bok bare fordi jeg har lyst og lar verden seile sin egen sjø. og når den utypiske flinke piken legger seg tidlig - fordi hun er så dyktig - så tenker jeg at flinke piker bør være snillere mot seg selv å ha utypiske-flinke-pike-dager oftere.

Om å elske seg selv

"Å elske seg selv er begynnelsen til en livslang romanse," sa Oscar Wilde. For noen mennesker er det ikke slik. For noen er det en livslang kamp å like seg selv, bare litte grann... "Du skal elske din neste som deg selv," står det i Bibelen. Mange legger så stor vekt på nestekjærligheten at de glemmer seg selv. Man glemmer at Gud ønsker at vi i tillegg til å bry oss om menneskene rundt oss, også må ta vare på oss selv. Kanskje er det sånn at først når vi selv har det bra selv, kan vi gi kjærlighet og glede videre til andre?

(Tusen takk til Silje for mange fine ord!)

Prisoner of the road

I verdens rikeste land, i en tid med individet i sentrum, er det lett å bli selvsentrert og egoistisk. Min tid, mine penger, meg, min, mitt. Mange ønsker å være en motvekt til denne trenden, og mange mennesker utviser stor nestekjærlighet hver eneste dag. Et konkret og nylig eksempel er jo TV-aksjonen som var nå i helgen, der utrolig mange mennesker viser at de evner å se lengre enn sin egen nese.

Noen mennesker er faktisk så flinke til å se andre, utvise nestekjærlighet, at de glemmer seg selv. De glemmer at "du skal elske sin neste som deg selv". Men hvordan kan man elske seg selv? Er ikke det å elske seg selv det samme som å si at man er fullkommen, perfekt, og dermed stopper en å strebe mot en bedre versjon av seg selv? Fortjener man sin egen kjærlighet? Er ikke nettopp det å elske seg selv den største form for egoisme?

Tomorrow's a brand new day

Noen dager surfer man på opptur-bølger,
andre dager padler man i motvind.

...men det er i motbakke det går oppover!

Eplet i straffeloven

"Hun nøt røyken langsomt og uten skyldfølelse mens hun lyttet til pianomusikken og tenkte på Veronika og på livet utenfor Villetes murer, som var i ferd med å bli så vanskelig at det ikke var til å holde ut for noen. Etter Maris mening skyldtes ikke denne vanskeligheten kaos eller uorden eller anarki, men tvert om for mye lov og orden. Samfunnet fikk stadig flere regler, og lover som motsa reglene, og nye regler som motsa lovene, og derfor ble folk redde og våget ikke å ta det minste skritt utenfor det usynlige reglementet som alle lot seg styre av.

Mari hadde god kjennskap til saken, for hun hadde vært advokat i førti år før hun ble syk og kom inn på Villete. Allerede i begynnelsen av sin karriere hadde hun mistet sine naive illusjoner om lov og rett. Det hadde raskt gått opp for henne at loven ikke var til for å løse problemene, men tvert om for å holde tvistene gående i det uendelige.

Synd at ikke Allah, Jehova, Gud - det spilte ingen rolle hva de kalte ham - hadde levd i dagens verden. For i så fall ville vi alle fremdeles ha vært i paradis, mens han ville hatt hendene fulle med å svare på anker og appeller og henvisninger og utsettelser og spørsmål om rettssikkerhet, og i utallige høringer måtte gjøre rede for sin beslutning om å forvise Adam og Eva fra paradis - de hadde jo bare overtrådt et despotisk forbud uten noe som helst juridisk grunnlag: ikke spis frukten av Kunnskapens tre.

Hvis han ikke ville at det skulle skje, hvorfor hadde han da satt det treet midt i hagen, og ikke utenfor paradisets murer? Hvis Mari hadde vært parets forsvarsadvokat, ville hun ha anklaget Gud for "administrativ forsømmelse", for i tillegg til å sette treet på feil plass, hadde han forsømt å sette opp gjerder og varselskilt, og han hadde ikke sørget for det minste sikkerhetstiltak, og utsatt alle som kom forbi for fare. Mari kunne også anklage ham for "oppfordring til forbrytelse", for han hadde omhyggelig gjort Adam og Eva oppmerksom på hvor treet befant seg. Hvis han ikke hadde sagt noe, ville slektledd etter slektledd ha levd her på jorden uten å interessere seg for den forbudne frukten. Den vokste sikkert midt i en skog full av liknende trær, uten særlige kjennetegn.

Men den gang ei. Gud skrev en lov og klarte å få noen til å bryte den, bare for å kunne finne opp Straffen. Han visste at Adam og Eva ville bli lei av fullkommenheten, og før eller senere ville de sette hans tålmodighet på prøve. Han satt der og ventet - og håpet? For kanskje til og med han, den allmektige Gud, var lei av at alt gikk som smurt. Hvis ikke Eva hadde spist eplet, ville det da ha skjedd noe spennende i alle disse milliarder av år?"
- Paulo Coelho -

Isfolkets dype spor

Det er mye rart på nettet, men det er også mye fint. I dag surfet jeg for eksempel på en vilkårlig bølge, da jeg plutselig havnet her. Hun skrev så vakkert om min ungdoms store forfatter, Margit Sandemo, at jeg ble innspirert til å skrive et lite innlegg om mitt eget forhold til den fantastiske forfatterens verker.

Bøkene hennes regnes gjerne som kiosklitteratur, og fremholdesderfor gjerne som "mindreverdig litteratur". Dette til tross for at hennes mest kjente serie, Sagaen om Isfolket, har solgt i mer enn 36 millioner eksemplarer. Jeg ble introdusert for denne serien av en venninne da jeg gikk på barneskolen, og dro rett på biblioteket for å låne dem.

Jeg var vel en 11-12 år den gangen, men jeg husker fremdeles da jeg spurte etter bøkene hennes på biblioteket. Den strenge bibliotekaren bak skranken fikk et hardt drag om munnen, og så på min mor som om jeg var et forsømt barn. – Slikt hadde de ikke på hyllene der må vite! Heldigvis var det høyere under hyllene på nabokommunens bibliotek, så der kunne jeg låne med meg bærepose på bærepose med Sandemos herlighet.

47 bøker senere, levde jeg i en annen verden, og tomheten når siste punktum var lest, var overveldende; Hva nå? Jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre, jeg begynte på nytt med bok nummer en – og på nytt og på nytt og på nytt. For selv om jeg likte de andre seriene hennes også, kunne ingen måle seg med Tengel, Sol, Heike og alle de andre fantastiske menneskene av den uforglemmelige slekten, Isfolket!

Fasinasjonen forsvant ikke med årene, jeg leser stadig favorittbøkene om igjen, og lykken var derfor stor da jeg fikk kjøpt hele serien brukt. Jeg dro rett hjem og rydda plass i bokhylla, og kjærtegnet ryggene på hver enkelt bok som om den var en dyrbar skatt. Den dag i dag har de ikke Sagaen om Isfolket på det lokale bibliotekt hjemme, men jeg følte Sandemo fikk den oppreisningen hun fortjente, da jeg og en venninne skrev særemneoppgave om henne og Isfolkets verden siste året på videregående til toppkarakter. Vi satt og fantaserte om en gang å få se vårt yndlingsunivers i levende bilder, og diskuterte heftig hvem som skulle bekle de ulike rollene. Kanskje vår drøm endelig går i oppfyllelse, Hanne? :)

"Langt tilbake i tiden, for mange hundre år siden, vandret Tengel den Onde ut i ødemarken for å selge sin sjel til Satan. Han ble stamfar til Isfolket. Tengel fikk løfte om jordisk vinning mot at minst én av hans ætlinger i hvert slektsledd skulle gå i tjeneste hos Djevelen og utføre onde handlinger. Deres tegn skulle være de kattegule øynene, og de skulle besitte trolldomskrefter. Og en gang skulle det fødes en som eide større overnaturlig makt enn verden noen gang hadde sett. Forbannelsen skulle hvile over ætten inntil det stedet ble funnet, der Tengel den onde hadde gravd ned gryten han brukte da han kokte heksebrygget som manet fram mørkets fyrste. Så sier legenden. Om den er sann, vet ingen. Men en gang på 1500-tallet ble det født en rammet ætling av Isfolket. Han forsøkte å vende det onde til godt istedet, og ble derfor kalt Tengel den Gode. Det er om hans familie denne sagaen handler. Eller kanskje handler den mest av alt om kvinnene i hans slekt."

Veronika vil dø

"Veronika vil dø" er en bok av Paulo Coelho, forfatteren bak "Alkymisten". Jeg kjøpte den en av de sjeldne gangene da jeg hadde god tid på Gardermoen, på vei tilbake til Bergen. Egentlig skulle jeg bare kjøpe meg noe å drikke på Narvesen, men så endte jeg altså opp med denne boka i stede - eller i tillegg - det husker jeg ikke helt...

Jeg så egentlig på flere bøker, men i beste impuls-kjøp-stil, falt jeg for denne tittelen, "Veronika vil dø". I dagens samfunn vil man ikke dø, man vil leve evig - Forever young. Men Veronika vil dø, det skriver Coelho med store, hvite bokstaver, og jeg er og har alltid vært nysgjerrig. Hvorfor vil Veronika dø? Ja, hvofor vil Veronika dø? Si det. Kanskje er det fordi solen ikke skinner, kanskje skinner den for hardt. Kanskje fordi du ikke vet hvor Slovenia er, kanskje fordi Slovenia ikke vet om Veronika. Kanskje for alt og kanskje for ingen ting. Jeg sier meg uansett enig med Dagbladets anmelder; "Ypperlig om galskap. Kjøp boka!". Anbefales på det sterkeste!

"[...] Når denne piken spiller med liv og sjel, er det fordi hun vet at hun skal dø. Og jeg, skal ikke jeg også dø? Hvor kan jeg finne sjelen min, slik at jeg kan spille med mitt livs musikk med den samme begeistring? [...] Hvor har jeg lagt igjen sjelen min? I fortiden. I det jeg ville livet mitt skulle være. Jeg lot sjelen min bli fanget i det øyeblikket da jeg hadde et hjem, en mann og et arbeid som jeg ønsket å fri meg fra, men jeg våget ikke ta spranget. Sjelen min befant seg i fortiden. Men nå er den kommet hit, jeg føler den i kroppen på ny, full av begeistring. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet bare at det har tatt meg tre år å forstå at livet trakk meg en annen vei, og den ville jeg ikke gå. [...]"
- Paulo Coelho -

Din dag!

Ønsker deg en super-duper dag, Elisabeth (og at Posten er kjappere enn meg...)! :-D

Visste du forresten, Elisabeth, at:
- du antagelig er unnfanget torsdag 29. januar 1987 (sånn omtrentlig)?
- det var nymåne da hun ble født?
- du i dag er 725 886 548 sekunder gammel?
- de 23 lysene på kaka di, kan koke 2,63 US gram med vann?
- din fødselsblomst er ringblomst?

Flere morsomme fakta om Elisabeth, din egen eller andres bursdag, finner du her:
http://www.paulsadowski.com/birthday.asp

"Å bli gammel er noe man må, men å bli voksen er valgfritt."
- Chili Davis -

Nyt fredagen til Elisabeth, alle sammen, og god helg! :)

Det barn du var skal du aldri bli

det barn du var skal du aldri bli
ingen kan hente frem
de drømmer som formet deg
de bilder som fylte sommernatten
med grønn sol og gule slanger

det barn du var skal du aldri bli
ingen kan åpne dørene
til de rom du har forlatt
du har lagt noe bak deg
du har mistet noe du holdt av
rom som var varme
rom fulle av vann og blomstertapet

det barn du var skal du aldri bli
ingen kan ta deg med til dagene
da klokken var et mysterium
da du visste alt om angst og kjærlighet
ingen kan gi deg den kvelden
da lek og latter fulgte deg inn i søvnen
og ingenting var umulig

det barn du var skal du aldri bli
den du er skal du snart glemme

- Lars Saabye Christensen -

Stop right now!

I går hadde jeg på meg en genser som krøp så langt oppover magen hele tiden, at en skulle tro den var på vei tilbake til 90-tallet! Dit har jeg ikke tenkt meg igjen, så dermed lot jeg meg overtale til shopping. Jeg mener, det hadde vært super-digg og faktisk hatt noe man kunne hatt på seg om morran!

Hver morgen er det nemlig "same presidour"; Jeg står og vaier med søvn i øye foran klesskapet, og er mer klar for første retur til drømmeland enn ut i kulda på vei til skolebenken (hvis jeg i det hele tatt har kommet meg opp). Da skulle man helst hatt noe fancy å ha på sånn at man i hvert fall ikke ser like crappy ut som man føler seg, men klesskapet viser seg selvfølgelig snus tomt - selv når det er fult.

Tilbake til shoppingen. Jeg har nemlig vært inne på tanken før at jeg burde kjøpt meg nye klær. Jeg har til og med kommet så langt at jeg har dratt på et kjøpesenter. Konkluderte dog relativt fort med at hvis det skulle bli noen kleshandling på meg, forutsatte det at jeg prøvde klærne, noe jeg ikke var i humør til den dagen. Endte med andre ord i rask retrett hjem. Følte derfor jeg kom et hakk lenger i går da jeg faktisk prøvde noen klær! - Får jeg høre en fanfare? Anyways - det ble med prøvinga. Det var ingen ting hverken jeg eller lommeboka falt pladask for - for å si det sånn. Jeg endte i stede opp med "stor-shopping" av nye ear pads til MP3-spilleren til 29,- på Clasern. Det trengte jeg til og med!

Postgirobygget-konsert!

På skolen i dag, oppdaget jeg en plakat der det sto følgende:
"Postgirobygget-konsert i dag!
Gratis billetter, hentes på messen på Arenum!"
Jeg hopper omtrent i været, og danser en liten dans inni meg. Jeg mener, GRATIS PGB-konsert!? Kan dagen bli bedre?! Og alt man trenger å gjøre er å hente billettene på Arenum som da tilfeldigvis er rett ved der jeg bor?! Det var som solen med et skinte, at det var julaften, at det var bursdag - jeg svevde på rosa skyer av lykke! Selvfølgelig traff jeg bakken kjapt og smertefult, da siste linja var "kun avgangselever". WTF...!?!

Levd liv og hverdagens vev

Et ukjent antall kunstnere figurerer i media på en eller annen måte. De unge, superflinke blir fremholdt som store talenter, mens de som har holdt på i en evighet blir omtalt som utholdene og erfarne. Det kunstnere har til felles, er at de helst skulle hatt hauger av livets opp- og nedturer på baken for å ha følelsesregisteret i orden, samt hele omgangskretsens liv å hente innspirasjon fra, rett og slett levd liv i bøtter og spann. - For også for kunstnere, er det en spesiell måte en skulle vært på.

Likte derfor så godt intervjuet med Kjersti Holmen i Dagbladet i dag, der hun sa:

"Jeg tror kanskje at for mye levd liv ikke nødvendigvis er så bra. Jeg tror heller at et helt vanlig liv er det beste for oss alle, også for skuespillere. Det er mye viktigere hvordan vi forvalter det å være menneske i det hele tatt.

[...]Jeg tror ikke på det der egoistiske, det at man suger noe til seg. Jeg tror at dersom man er et menneske som er til stede i sin egen hverdag, med sine nærmeste og sitt eget arbeid, så er det det som utvikler deg og gir deg føde. Du blir ikke mye mer genial om du står på toppen av Kilimanjaro eller andre sånne «der har jeg vært!»-mål. Jeg tror ikke det er sånt som gjør deg til en bedre skuespiller, jeg tror det er hverdagens vev som ordner den saken der."

For better or for worse!

"You got married, for better or for worse,
this is the worst part.
The thing is there will be better parts.
You should go back."
- Grey's Anatomy -

Forhold er ingen dans på roser. Det kommer øyeblikk da veien kjennes svingete og full av torner. Tider da sommerfuglene i magen og de rosa skyene, forsvinner. Tider da et menneske har nok med å ta vare på seg selv så det ikke blir plass til den andre.

Å holde fast på hverandre når sola skinner og fuglene synger, klarer alle. Å holde fast ved hverandre når skyggene truer, er den tøffe biten. Det finnes ikke fasitsvar eller "how to do it-guider" i slike situasjoner, man har ikke andre å spørre enn hverandre.

"Den kostbare hverdagskjærligheten tuftes ikke på flyktige fornemmelser. Den bygger på viljens grunnfjell," sa Egil Elseth. Jeg er enig med ham, man må holde ut når det er tøft for å få ta del i det gode. Det er de tøffe stundene som smelter en sammen, og gjør en til par, mens det er de gode stundene man minnes og lever for.

Takk for det!

...og DER hadde jeg hørt nok norske slagere med Vidar Lønn Arnesen på Alle tiders blinkskudd, og er nå på vill jakt etter en annen radiokanal. Jeg mener, annen radikanal ASAP!

People we can't live without

Livet er i konstant forandring, og vi møter stadig nye mennesker. Noen går du sammen med et stykke, for kanskje senere å møte dem igjen, mens andre følger deg for alltid. Det er ikke så godt å si hvilke veier som synkroniseres og hvilke veier som skilles, men det er jo sånn det blir i et liv i konstant forandring.

"This isn’t what I want, but I'll take the high road.
Maybe it’s because I look at everything as a lesson,
or because I don’t want to walk around angry,
or maybe it’s because I finally understand:
There are things we don’t want to happen, but have to accept,
things we don’t want to know but have to learn,
and people we can’t live without but have to let go".
- JJ, Criminal Minds -

Everybody's changing and I don't feel the same

Kjøpte meg Grey's Anatomy, sesong 5 på DVD her om dagen, og alt står så pent og flott på hylla at en stakkar kan bli rent lykkelig. Forrige uke var det dessuten endelig sesongstart i USA - HURRA! Torsdag som var kom det derfor en funklende ny og fantastisk episode av ny sesong av nettopp Grey's Anatomy, og man må bare konstantere at verden er et bra sted. Liker, liker, liker!

Hadde forresten tidenes drøm om en av favorittene i Grey's Anatomy (oh, yeah!) for en stund siden, men den ble selvfølgelig ødelagt av en vill (og veldig random) slangejakt. Antar det alltid er en slange i paradis...?

"Every cell in the human body regenerates on average every seven years. Like snakes, in our own way we shed our skin. Biologically we are brand new people. We may look the same, we probably do, the change isn't visible at least in most of us, but we are all changed completely forever.

When we say things like "people don't change" it drives scientist crazy because change is literally the only constant in all of science. Energy. Matter. It's always changing, morphing, merging, growing, dying. It's the way people try not to change that's unnatural. The way we cling to what things were instead of letting things be what they are. The way we cling to old memories instead of forming new ones. The way we insist on believing despite every scientific indication that anything in this lifetime is permanent. Change is constant. How we experience change that's up to us. It can feel like death or it can feel like a second chance at life. If we open our fingers, loosen our grips, go with it, it can feel like pure adrenaline. Like at any moment we can have another chance at life. Like at any moment, we can be born all over again."

Bornholm kafé

I dag vekket klokkeradioen og P1 meg med denne sangen av Anne Grete Preus. Har aldri vært veldig fan av henne, men akkurat denne traff noe i meg - kanskje hjertets hovedstad?

En mann sitter og nyter
et enkelt glass med vin
Jeg ser at dressen er litt sliten,
men at han har gjort seg fin
Jeg spør om jeg får sitte ned,
han svarer ja en liten stund
så må jeg finne meg et annet sted
for da kommer hun

Så jeg spør han om kjærlighet,
Han sier han ikke vet hva det er
Han har reist og vært en rotløs sjel
tilfeldigvis havnet han her
Han ville se og eie verden,
har inntatt metropolene på rad,
men her i verdens utkant
fant han hjertets hovedstad

Og jeg spør han om lykke
Han sier livet ikke er lett,
og kaller lykken en sjelden fugl,
men sier den har spist frø fra hans brett
Og jeg vil vite om det finnes
evigvarende kjærlighet
Han svarer det som varer aller lengst
er alt vi ikke vet,
men han vet at hun er herlig
og rommer alt han ikke kan forstå
og i hennes labyrinter
vil han gjerne vandre nå
Han har gjort seg kjent i verden
nå vil han vende et annet blad
og drømmer om å gå seg vill
i hjertets hovedstad

Sollys flommer inn et vindu,
men hennes stol er forsatt tom
Og plutselig slår det meg
at hun er bare en han drømmer om
Og jeg spør om det er trist
at hun i virkeligheten ikke fins,
men han smiler skjevt tilbake
og er visst like lys til sinns,
men jeg kjenner meg urolig,
trenger visst et annet svar

Da ser han rundt på de som er alene
og på kafeens mange par
og sier alle vi som sitter her på rekke og rad
er flyktninger som lengter hjem
til hjertets hovedstad

Er flyktninger som lengter hjem
til hjertets hovedstad

- Anne Grete Preus -

(For dere som er mer glad i bruke ørene fremfor å lese:
http://www.youtube.com/watch?v=F_nYTxuaJD4&feature=related)

No sleep

"Voksen - det er noe som bare eksisterer i barns fantasi."
- Piet Hein -

Da det nærmet seg sengetid da jeg var liten, var det tusen "skal bare" som presset seg på. "Jeg skal bare på do, skal bare fortelle én ting, skal bare drikke litt vann, skal bare..." Tusen "skal bare" som gjorde mor og far småsprø.

Det er mange år siden jeg var "liten", men fremdeles er det tusen "skal bare" som presser seg frem ved sengetid. "Skal bare sjekke FB, skal bare se en film, skal bare..." Den eneste forskjellen, er at det ikke er mor og far som blir småsprø av alle "skal barene", men jeg. Jeg og døgnrytmen min.

I, the chameleon

Do you want the truth or something beautiful?
I am happy to decieve you
Secrets, lying, falling veils
I can be who you want me to be
Sacred, lies in, telling tales
I can be who you want me to be
But do you want me?
- Paloma Faith -

You don't need an invitation to your own life!

"Don't be a victim, you know.
Just do something!
You don't need an invitation to your own life."
- Parenthood -

Jeg elsker å klage! Jeg klager om alt fra mengden oppvask til kinopriser. Jeg klager på butikkutvalg, bråk hos naboen og på et kjedelig liv. Det er deilig lydhørhet i klaging, og derfor mener jeg klaging er en menneskerett!

Klaging er for eksempel en sær form for kommunikasjon, og det er en super måte å komme i kontakt med nye mennesker på. Hvor deilig er det ikke å klage i kor med en fremmed over et glass vin; "Søren, så lite studielån man får" eller "dam, så elendig busstilbudet i byen er"?

Klaging er dessuten viktig ved at det påpeker svakheter ved noe, og kun når man er klar over svakheten, er det mulig å forbedre det. Det er mye oppvask, jeg må vaske opp. Det er høye kinopriser, jeg stemmer et parti som sier de skal jenke dem. Jeg går i nye butikker, melder meg på kurs og ber naboen holde kjeft – jeg gjør noe for å forbedre min egen tilværelse!

Problemet oppstår når klaginga ikke lenger blir lagt som grunnstein for forbedring, men i stede får være enehersker. Slike klagende eneherskere har en tendens til å få hakk i plata på det samme sporet, alltid det samme sporet, så de blir en plagsom, masende snutt kalt syting. Syting er slitsomt. Når man lar sytinga ta over, gir man samtidig fra seg ansvaret for eget liv, og fraskriver seg ansvaret for egen lykke. Syting er derfor et lite monster man bør ta ved hornene; Klaging bør alltid omsettes til forbedringer – så lenge man har evner og ressurser til det, vel og merke. Om man ikke har, er det lov å be om hjelp. Husk, "You don't need an invitation to your own life."

Kjøttkaker til frokost

På universitetet lærte vi at før man skulle skrive en oppgave, måtte man definere begrepene vi brukte. Hva mente en med ditt, hva mente en med datt. Dessverre viser det seg at menneskeheten som helhet, er like glad i definisjoner som mine universitetsprofessorer. Dét er middag, dét er frokost. Hun er bestevenninne, hun en bekjent. Aftenantrekk, alene-for-meg-selv-med-en-film-antrekk. Han er kompis, og "This is what a relationship is all about".

Listen er uendelig, og selv om vi muligens hater det, så elsker vi det også. Verden blir så mye mer forståelig for oss når vi kan forholde oss til klare, definerte begreper. Mange begreper er forhåndsdefinerte ved for eksempel at kjøttkaker regnes som middag. For min del er dette helt greit, da jeg nesten ikke har tid til å spise ei skive om morningen en gang. Men jeg mener, hvis du liker å stå opp tidlig, hvorfor kan man ikke lage seg kjøttkaker til frokost?

Problemet er at vi har så mange forhåndsdefinert begreper, definisjoner vi ikke en gang selv vet hva kommer av, men som vi likevel bruker ukritisk (jeg antar det er derfor mine professorer var så fan av definisjonene, det var en slags bevisstgjøring eller noe sånt fra deres side). Vi har begreper forbundet med så mange termer at man nesten går seg vill. Det er for eksempel ikke bare kjøttkaker, men også fiskepudding, biff, pizza osv som regnes som middag. Men hva med omelett, er det middag eller er det frokost?

Poenget mitt her ikke at jeg på død og liv må ha et navn på maten min. Poenget er at vi får et problem når våre egne definisjoner biter oss sjøl bak. For alle disse forhåndsdefinerte begrepene er ikke skrevet ned noe sted, og derfor blir en hver definisjon i dagliglivet et subjektivt spørsmål. Med andre ord, "A relationship is what you want it to be!"

Happily N’ever After!

Vi har vel alle hatt fairy-tale drømmen om prinsen på den hvite hesten som redder en fra høye tårn og slemme trollmenn, sånn at man kan leve "happily ever after". Vi er oppfostra på happy-ending-filmer der gutt kysser jente i sluttminuttene (til høylytte "nåwwwh" fra publikum), før de sammen glir inn i solnedgangen for "å leve lykkelige alle sine dager".

Men gutt og jentes "lykkelige dager" får publikum selvfølgelig aldri se (hvis da ikke "lykkelige dager" innebærer ufattelig lange minutter med rulletekst – I hope not!). For hva er egentlig "lykkelig alle sine dager"? Hva gjør gutt og jente da? Er det endeløse dager til sengs med hot sex og høylytte orgasmer? Ser man hverandre dypt inn i øynene mens man danser i måneskinn, eller synger man fra da av hvert eneste ord man skulle ha sagt på en sånn søt-klissete Disney-måte?

Misforstå meg rett, jeg sier ikke nei takk til hot sex og dans i måneskinn, men det må da bli dørgandes kjedelig etter hvert? Når alt er så super-dupert hele tiden, hvordan vet man at det er nettopp super-dupert? Nei, akkurat som man trenger krydder i maten, trenger man litt krydder i tilværelsen. Jeg mener ikke at man skal salte "jeg elsker deg-ariene", mer at det skal være rom for å krangle og kjefte litt på hverandre også (tross alt ingen ting som virker så drepende på et forhold som det stillhet gjør).

Det trengs rett og slett en høylytt diskusjon nå og da om hvorfor den andre (alltid den andre) ikke har fjernet smulene fra brødristeren, hengt opp ny dorull eller satt GET-boksen på opptak på riktig kanal (hallo, burde ikke være så vanskelig!). Man trenger rett og slett å lufte ut innimellom, få satt skapet på plass, litt action i hverdagen. – Og det er tross alt mange hotte ting man kan gjøre når man har blitt venner igjen ;)

VI

Jeg skjønner at man som "lykkelig alle sine dager-par", vil holde hender, kysse offentlig og helst være sammen til en hver tid. Jeg skjønner at telefonen oversvømmes av sukkersøte meldinger, og at rosa skyer og røde hjerter dominerer hverdagen.

Det jeg ikke skjønner, er når disse to "lykkelige alle sine dager-menneskene" gror sammen til et individ. Plutselig er det "vi mener…." og "vi kan ikke komme…". Det er som de den ene dagen er Kari og Ola, for så å neste dag være Karol, et team som gjør alt sammen i skjønn harmoni.

Jeg mener, hvorfor blir to mennesker i et forhold til et individ uten råderett over egen tid, og uten egne meninger? Når smeltet selvstendigheten vekk, og hvordan forholder man seg til en slik intens tosomhet?

We have to take our clothes off!

Studentboligenes vaskeri er fullbooka hver ettermiddag. Hele kvelden trommer de trofast x antall liter klær rene, i ren inntekt for strømleverandøren. Med tre vaskemaskiner og to tørketromler som sjelden står stille, må det bli en del kroner.

Jeg er fascinert av at alle de tre "gjenglemte" vaskene da jeg var nede på vaskeriet sist, ser ut til å være gutteklær. For det er ikke et enkeltilfelle, det er alltid gutteklær som flyter rundt utenfor maskinene. Det er nettopp dette som er så fascinerende, kjønnenes vaskerutiner.

Greia er nemlig den at jentene nøye sjekker når vasken deres er ferdig, og gjerne kommer ned litt før, sånn at de står og småtripper utålmodig de siste minuttene. Til og med tørketrommelen står de og tripper foran, enda ingen vet hvor lang tid den egentlig bruker. De har med andre ord, og med ganske stor sikkerhet, løpt opp og ned trappene flere ganger i sin iver etter å passe vasken sin. Slike vaskerutiner står i sterk kontrast til guttenes. De glemmer gjerne at de har satt på en vask, og syns det er helt greit at noen andre tar ut klærne deres og legger dem opp på maskinen. Og det er vel også derfor de gjenglemte vaskene på vaskeriet, alltid består av gutteklær.

Som ingeniørspire, er det neste spørsmålet helt obligatorisk: Hvorfor er det sånn? Er det så enkelt som at jenter er mer ryddige og pertentlige enn gutter? Kanskje, men kanskje også det at kjønnene har ulikt forhold til klær. For de fleste gutter, er klær bare noe man har på seg, en nødvendighet på lik linje som mat og søvn. For mange jenter derimot, sier klær noe om hvem de er. I så fall er det ikke rart at jentene blir super-påpasselige livvakter for maskinene som vasker personlighetene deres på 40 grader.

The happily ever after part

Moderne prinsesser bruker en formue på å se ut som nettopp prinsesser. De sminker og shopper, vokser og barberer for å se "fabulous" ut til en hver tid. De blunker til gutten som selger morgenkaffen, smiler bredt til de svette karene på treningssenteret og danser (mer eller mindre) sjarmerende på byen i helgene. Det å være moderne prinsesse på jakt etter "drømmeprinsen", er rett og slett hardt arbeid!

Men så, etter mye drama med høye tårn og slemme drager, er endelig ridderen på den hvite hesten der, selve "drømmeprinsen". Han tar en med inn i en verden av rosa skyer og røde hjerter, og man tenker at herfra er det kun lykkelig alle sine dager som gjelder.

- You are everywhere all the time, saying things.
- This is the happily ever after part. And in the happily ever after part, the guy is there all the time saying things – and the girls love it!
- Go to work, I’ll see you there.
- Just as you know it, I am your knight in shining whatever.

Sjokket blir derfor stort når de rosa skyene treffer virkeligheten, og en skjønner at man ikke kan sveve på røde hjerter for bestandig. Det er ikke lett å være alene, men det er søren ikke lett å være to heller. Det var en venninne av meg som klagde over dette for en stund siden, og det var da jeg kom frem til at et forhold er som en leilighet. I evigheter er man på leting etter den perfekte leiligheten med den perfekte beliggenheten. Man går på visning etter visning, etterfulgt av like mange skuffelser. Men så, endelig, så finner man den, og lykken står i taket!

Det er da man må huske at arbeidet ikke er over; Veggene må males og gulvet må legges om igjen – det er rett og slett tusen ting som må fikses! Ikke minst må man finne ut hvor stor TV man har råd til, hvor sofaen skal stå, og hvor stor seng man egentlig har plass til. Jepp, leiligheter (som forhold) er evig arbeid. Så hvorfor gjør vi det? Jo, fordi det betaler seg; Man får et sted man føler seg trygg, uansett, et sted man kan være seg selv hundre prosent. Det er kanskje ikke helt perfekt likevel når det kommer til stykke, med sine knirkende dører eller lekkende kraner, men det er et sted man kan kalle "hjem". And that’s freakin’ fantastic!

I wanna be a billionaire so frickin' bad!

Jess da, jeg og resten av jordas 6,8 milliarder innbyggere. Er det noe det moderne menneske kan, er det å ville ha. Vi ønsker ikke lenger, vi forlanger!

Are you afraid of the dark?

Frykten for å mislykkes, tvinger oss til å yte bedre. Redselen for store høyder, hindrer oss i dette utenfor. Redselen og Frykten vokter mennesket på begge sider av veien vi kaller livet, holder oss på den smale sti. Man er redde for edderkopper og slanger, eller for små rom og sosiale settinger.

Men noen ganger slår Redselen og Frykten seg sammen til et udyr større enn fobi, til en angst, et monster som ikke vokter livets vei, men blokkerer den. Når frykten for å miste en man er glad i, eller redselen for å være alene overskygger alt annet, må man ta tilbake kontrollen og rydde opp i tankene. Man må konfrontere udyrene, rydde veien og gjøre plass

til livet.

Smak av honning

Vi behandler lykke som om det er noe man kan eie, som om det er en evig varende følelse man aldri vil miste når man først har funnet det. Vi sier vi at lykke ikke kan kjøpes for penger, og så prøver vi likevel. I vår streben etter å være lykkelige, jager vi vekk livet, suger gnisten ut av det, fjerner gleden og freden.

Vi glemmer at lykken ikke kan være hos oss bestandig, for da ville vi ikke kjent oss lykkelige, bare sånn som vi pleier. Vi glemmer at lykken er som vinden, at den opptrer kun i små blafrende sekunder og at den aldri kan fanges.

"Jeg har aldri vært så lykkelig, så lykkelig som nå
– jeg bare vet det ikke enda…!"

Anything but ordinary

Alle vil være spesielle og betydningsfulle. Vi vil gjøre en forskjell, forandre verden, bli berømte. Vi jager gjennom livet for å bli kvitt stempelet ”vanlig” og ”ordinær”, og hele livet føler vi oss mislykkede fordi vi mislykkes i nettopp det. Vi glemmer at det er de ordinære menneskene som gjør de spesielle menneskene spesielle. Det er de ordinære menneskene som gir de spesielle menneskene en gruppe å være bedre enn. Vi glemmer at de ordinære menneskene er de spesielle menneskene. Og aller viktigst, vi glemmer at vi ordinære mennesker er ekstraordinære i øynene til de som er glad i oss, og det er de menneskene som betyr noe.

The Never-Ending War

I år er det 65 år siden den annen verdenskrig tok slutt. 8.mai 1945 var krigen over i Europa, mens det endelige punktumet ble satt da Japan kapitulerte 14. august 1945. Siden den gang har millioner av tidsvitner bidratt til å tegne et bilde av det som skjedde for ettertiden så vi aldri skal glemme. I Aftenposten Innsikt nr. 7, juli/august 2010 kunne jeg lese om den nederlandske fotografen Martin Roemer som siden 2005 har fotografert og intervjuet deltagere fra begge sider av krigen fra flere land, samlet i boka ”The Never-Ending War”.

Vernon Jones (britisk krigsveteran):

”[…] Jeg drepte sannsynligvis et par dusin tyskere under krigen, men det har aldri plaget meg. Jeg tenker ikke på det og det er aldri noe jeg drømmer om. Det er ikke så veldig menneskelig, er det?”

Jeg leser Vernon og de andres historier. Det er fremmed, lenge siden og spennende, men aller mest grusomt og trist. De rynkete ansiktene i magasinet ser på meg, noen har harde trekk, andre milde. Det de har til felles, er øyne som har sett mer enn mennesker bør se. Opplevelser som stadig spøker i øyekroken, som er skrevet inn i hjertene deres for alltid.

Jeg har sett flere filmer fra den andre verdenskrig, og lest mye om det, men jeg lar meg stadig sjokkere, bevege. Og likevel klarer jeg ikke fortrenge den egoistiske tanken; Jeg skulle ønske jeg hadde spurt mine besteforeldre mer om deres opplevelser fra krigen. Jeg skulle ønske jeg visste mer. Historien blir aldri så nær som når det er ens eget kjøtt og blod som har opplevd det på kroppen. Jeg skulle ønske jeg hadde spurt mine besteforeldre om krigen mens det ennå var tid, før de gikk bort og det var for sent.

Polina Svyatogorskaya (russisk krigsveteran, utdannet sykepleier):

"Da krigen brøt ut ville jeg være med og sloss mot fascistene. Men ingen militærenhet ville ha meg fordi jeg bare var 16 år. Jernbanetroppene var i Kazan og jeg sa til dem: "Ta meg med. Dere trenger meg som sykepleier." Men de synes også at jeg var for ung. Men jeg maste og maste til de lot meg være med. Tyskerne hadde lagt mange miner langs jernbanesporene, så det var mange ulykker. Jeg var operasjonsassistent. Et ben ble amputert under den første operasjonen jeg var med på. Legen ga meg beinet. Jeg ville gi det tilbake og sa: ”Sett det beinet på igjen”. De sa at jeg måtte begrave det. Jeg gikk ut og gråt. Noen soldater så meg, tok beinet og begravde det for meg. Jeg hadde ingen anelse om at det var slik krig var."