I en kommentar i Aftenposten 30. oktober 2016 tar Kristin Clemet til orde for å begrense streikeretten i det offentlige. Først og fremst, det fins ikke noe paradoks i å ligge på pallplass når det gjelder streik, slik Kristin Clemet hevder, selv om man er verdens beste land å bo i. Det betyr at vi bor i et trygt og fritt land der streik er mulig (fordi man ikke mister jobben eller havner i fengsel av den grunn), og at vi har en arbeidskraft som stadig ser forbedringsmuligheter. Clemet peker i stedet ut offentlige sektor som den store stygge ulven som påfører lille Rødhette, i form av de skattebetalende borgerne, «tap på alle fronter». Hun glemmer at 31,5 prosent av borgerne er sysselsatt i nettopp offentlig sektor, og at «borger» og «offentlig sektor» ikke er to adskilte enheter. Likevel tar hun altså til ordet for å begrense streikeretten fordi hun mener streikene varer for lenge «og i urimelig grad går utover en uskyldig tredjepart, nemlig borgerne, som bør ha krav på å få de tjenestene de er blitt lovet og som de har betalt for». Vi, borgerne, skal altså si fra oss retten til å si ifra, forme og forbedre egen arbeidsplass i det offentlige i alle årene som kommer fordi det var vanskelig å komme seg på jobb i et par uker? Vil det ikke gå mer utover oss selv noen år frem i tid dersom vi må akseptere jobben som den er, uten streikeretten, det sterkeste virkemiddelet vi har til å si ifra dersom noe ikke fungerer? Hvis streik er en maktkamp mellom de tre partene arbeidstagere, arbeidsgivere og myndighetene, slik Clemet skriver, hvorfor skal vi som arbeidstagere gå tapende ut av den maktkampen? Ja, det er irriterende når toget ikke går, men er det argument nok til å sikre næringslivets interesser? For selv om Clemet skriver som om hun er på borgerens side, er det ikke egentlig næringsinteresser hun sikrer når hun vil begrense borgernes rettigheter?
Hun sier videre at leger, lokomotivførere og andre arbeidstagere «kjemper for sine interesser og ikke alles interesser». Samtidig er vel disse yrkesgruppene borgere som skal ha de samme rettighetene til å si ifra når noe ikke er fungerer eller er riktig på arbeidsplassen sin som alle andre selv om de jobber i offentlig sektor? Clemet, leder av en partipolitisk uavhengig tankesmie, ville vel aldri tatt til orde for å bygge ned det offentlige og gjøre det private næringsliv mer attraktivt som arbeidsplass? I så fall er det ironisk at hun beskylder de streikende for å oppnå lite annet enn å «monopolisere en del spørsmål som egentlig tilhører den politiske sfære».
Clemet taler til irritasjonen vi kjenner på når vi står på stasjonen og venter på et innstilt tog. Uten den forargelsen hadde ikke streik vært et effektivt virkemiddel, men bør vi endre lovverket i affekt? Bør vi ikke løfte hodet opp fra perrongen, og se hva som lønner seg for oss borgere på lang sikt? Norge er ikke USA. Vi lar ikke et innstilt tog gjøre at vi skriver rettighetene våre over til arbeidsgiver. Norge skal fortsette å være et land der arbeidstagerne har en aktiv rolle på sin arbeidsplass, legger stolthet i arbeidet sitt og vil at det skal bli så bra som det kan bli. Det krever muligheten til å si ifra når ting ikke fungerer, når ting kan bli bedre, og på den måten stadig pushe fremover og forbedre oss. Noen ganger krever det at man snakke i store bokstaver, streiker, for å bli hørt. Dessverre er det mange land som ikke har den muligheten, der arbeidsgiver sitter med rettighetene så arbeidstager må derfor bare svelge misnøyen, aksepterer at «this is as good as it gets» og resignere eller kjempe for å få den makten. I Norge har borgerne stått på barrikadene før og nektet å akseptere et sånt regime. Er det ikke nettopp derfor Clemet kan skrive at «Norge er et av verdens rikeste, likeste, frieste og tryggeste land. Arbeidslivet er trygt, vi har kort arbeidstid, en sjenerøs sykelønnsordning, høy grad av medvirkning, medbestemmelse og samarbeid på arbeidsplassen, høyt lønnsnivå, små lønnsforskjeller og flate strukturer»? Clemets forslag om begrenset streikerett er med andre ord å gi opp noe andre land ønsker seg, altså et stort historisk tilbakeskritt som fjerner tryggheten og forbedringsmuligheten som ligger i streik.
