hur ska man älska nån som har älskat nån förut...

Vi danser en dans vi ikke kjenner,

på en vei vi ikke aner hvor vil gå

mens vi kjenner på om rytmen stemmer

og lurer på hva den andre tenker på

Jeg leter etter tonen fra mitt indre

i ordene du hvisker vart til meg,

leter etter alt det jeg kjenner

i det nye vi kan dele, du og jeg

For alt er nytt, og alt er fremmed,

og jeg vet ikke hvor du kommer fra

eller hva du slites mellom

men det er kanskje bra…

- ET -

[ Kunstner: Shintaro Ohata]

Let me entertain you!

Ettersom jeg ikke oppdaterer veldig ofte, og alle mine "vannvittig mange" fantastiske lesere fortjener gøy underholdning, vil jeg benytte anledningen til å anbefale dere mine favorittblogger (samtidig som jeg utsetter å lese veg-pensumet - score!). Jeg har den siste tiden, i større og større grad, byttet ut VG og Dagbladets bla-bla-bla med noen deilige flinke skribenter med vettugt innhold og fornuften i behold. - Her har du bloggerne som har noe å komme med!

Hannes hjørne
Hanne er lærer og mamma, sånn som jeg har forstått det, som er veldig flink til å skrive. Men den viktigste grunnen til å lese bloggen hennes, er at hun er supermorsom! Hun har en helt egen evne til å fange hverdagens søte øyeblikk, for så å formidle dem med humor og kjærlighet. Hun får sagt det man trenger å høre, som at at jula handler om å gjøre det man liker og ikke syv slag og støvtørk fra gulv til tak. Dessuten har hun verdens skjønneste barn, noe som ikke formidles på en sånn kvelende-skrytete i-overkant-farget-av-morskjærlighet-super-subjektiv-måte, men heller sånn at jeg også digger både oppfinnsome Lillesøster og fornuftige Storebror. Me like!

Gi et lite vink
Maren går på forfatterskolen i Bø, så bloggen hennes er en kombinasjon av egenkomponerte tekster og humoristiske skildringer fra hverdagslivet. Som dere kanskje har skjønt, så er jeg digger jeg humoristiske glimt fra hverdagen, noe man finner i bøtter og spann her. Maren har i tillegg fått meg til å begynne å twitre, samt at hun gir meg håp om at det finnes mennesker som tenker på like rare ting som meg. Elsk!

Fabelaktige bloggen
Jeg er egentlig ikke spesielt interessert i interiørstæsj og kakebaking, men Maia skriver alt med en sånn positivitet, livsglede og happyscnappyhet at jeg sluker det rått. (Det viser seg dessuten å være superpraktisk å være oppdatert på slike interiørting i disse julegavetider...) Med alle sine tips og triks, pene fotoer og livsglede, er hun til stor inspirasjon (kanskje enda mer om jeg hadde hatt en leilighet og ikke en 18 kvm stor hybel). Ettersom man gjerne får inntrykk av at verden går til helvete, er det ekstra godt å lese om en som er fornøyd med tingenes tilstand. Hun har bloggen som et overskuddssted med plass for glede og latter, og det merkes: Man smiler etter å ha lest et fabelaktig innlegg! - Dessuten har hun tidenes søteste Nala, søt, søt, søt, akkurat som Maia! 

Rialee Photoblogg
Du skal ikke surfe gjennom mange nettaviser eller se lenge på nyhetene, før du får inntrykk av at verden er i fritt fall mot helvete. Da er det superkoselig og oppmuntrende å få se bilder av supersøte babyer og sjarmerende småtasser. Deres bedårende smil gjør verden likevel til et godt sted, og ikke minst gir det lovnader om en bedre fremtid.

Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg
Invandingsdebatten i Norge er relativt enspora, da den alltid ender opp i en I've-heard-it-all-before-diskusjon mellom etnisk norske politikertopper om antall. Boring! Denne gale somalier-jenta kommer med viktige innspill "fra innsiden", og får meg til å tenke viktige, nye tanker i forhold til kulturbalanse mellom "det nye" og "det gamle", identitet og ikke minst gir hun et annet, viktig (og mer nyansert bilde) av muslimer enn media gjør. Hun gir spark både til den norske og den somaliske kulturen i håp om å skape større takhøyde, og det tror jeg det er viktig å tørre å gjøre i en sånn debatt. - En tøffingen rett og slett! 

C'est la vie!
En annen blogg som gir nye innspill i forhold til invandringsdebatten, er Kari Nordmann som er "innvandrer i det franske utlandet". Hun viser gjennom eksempler fra hverdagen hvordan integrering ikke er en svart-hvitt, enkel prosess, men noe som innebærer smertelig tilpasning (enten man vil eller ikke) hver eneste dag. Gjennom sine egne erfaringer som invandrer, følger hun invandringsdebatten her hjemme med interesse, stor innsiktg og viktige innspill. Hun viser hvordan kultursjokk både er vondt og morsomt - i hvert fall i etterpåklokskapens lys, og ikke minst språket som integreringsverktøy.

Post Secret
Jeg er kanskje i overkant nysgjerrig, og hva er vel da bedre enn en egen side med hemmeligheter? Greia er at folk fra hele verden (stort sett fra USA) sender sin største hemmelighet på et postkort, hvor det publiseres til allmenn underholdning og ettertanke. Got to love!

The Nightmare Before Christmas

En PC har som kjent mange knapper, og jeg er av den oppfattelse av at man bare trykker vilt på disse til ønsket hendelse inntreffer. Dette er stort sett en tilnærming som fungerer utmerket, og gjør en hver bruksanvisning (nesten) overflødig. En og annen gang kan dette likevel ta en på altfor, altfor dypt farevann.

Som for eksempel i går da jeg satt i fred og fordragelighet og leste mitt arkitekturpensum med yndlingslista fra Spotify på øret. Plutselig fikk jeg det for meg at jeg måtte sjekke Spotify-innstillingene mine (les: procrastination-diplom),, og vips så hadde jeg, av uvisse grunner, trykket "disconnect from Facebook". Det var et skjebnevangert tastetrykk som bragte meg fra Spotifyhygge til marerittet fra helvete på null sekunder. Jeg var plutselig logget ut av Spotify, og da jeg prøvde koble meg på igjen, var alle spillelistene mine borte. ALLE. Alle mine fantastiske spillelister (inkludert julekalenderen min) var borte som dugg for solen, og alt jeg klarte si var "ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!!???!!".

Jeg kontaktet umiddelbart min bror (datageni og min personlige helpdesk), men han var ikke til mye hjelp til tross for mine mange "HELP, HJELP-meldinger". De mest provoserende sånn-fikser-du-det-meldingene jeg får er nemlig nettopp de han gav meg: Restart & reconnect. Daaah, akkurat som jeg ikke hadde prøvd det for hundre år siden? Det funka ikke, Mr. I-know-it-all, jeg spør faktisk om HJELP her! Også meldinger fra meg av typen "ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ", "everything is gone!", "jeg har for mange bra spillelister til at de bare kan forsvinne" og mere "ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!!". Min bror påpeker at det er meningsløst å hoste opp ulike bokstaver fra alfabetet, men jeg lover, det var det eneste jeg klarte på daværende tidspunkt. Jeg nevnte at det var marerittet fra helvete, ikke sant? ALL musikken min var borte, og hva er jeg egentlig uten min fantastiske, sårt oppsparte musikk?

Heldigvis viste det seg etterhvert at Spotify av some reason hadde kobla meg på en ny(?) konto tilknyttet samme mailadresse, og da jeg oppdaget det, ordnet ting seg ganske så fort. Pålogginga ble riktig, jeg gjorde Spotify og Facebook til venner igjen og alle, ALLE mine kjære spillelister var tilbake. Mens min besserwisser av en bror opplyste meg om de fancy funksjonene nye Spotify ville ha, lagde jeg note-to-self: Never ever push the "disconnect to Facebook"-button again! Det kommer nemlig med en veldig, veldig traumatisk opplevelse.

On the right side of the wrong bed

"togene går
og andre mennesker klarer fint
riktig tog til riktig tid
du våkner alltid opp i feil by"

Det går i eksamenslesing om dagen: Lese, lese, lese, lese, lese. Desverre samsvarer ikke alltid teorien med praksisen, så selv om jeg har lært en del faglige ting, har jeg kanskje lært enda mer om procrastination. - Faktisk tror jeg at jeg snart er ferdig utdannet, og forventer derfor et diplom i posten.

Jeg er nå fullstendig oppdatert på den nye, fantastiske TV-serien "New Girl" (takk, Izzy!). Jeg har oppdatert fjorårets Spotify-julemusikkliste, og skrevet årets ønskeliste (ingen støvsuger på topp, takk Gud!). Jeg har, i lys av alle eksamene og det faktum at jeg snart har en utdannelse, grøsset over voksenlivets krav til ansvarlige og lure valg. Jeg er ikke alltid så glad i å bli voksen, så jeg digger bloggeren Marens skriblerier:

"- Tenk at du faktisk ønsker deg en oppvaskmaskin.

- Litt mer enn en microbølgeovn, litt mindre enn et lyssverd.

- Utrolig.

- Det er en av de der forbaskede voksengreiene som kryper innpå deg mens du sover.

- Hva da, oppvaskmaskiner?

- Nei, idiot, ikke oppvaskmaskiner, lysten på oppvaskmaskiner. Du legger deg en kveld og tenker på snøballkrig og våkner morgenen etter og tenker på oppvaskmaskiner, og du har ingen anelse om hva det var som traff deg.

- Jeg vil gjette på en ganske stor, ganske motbydelig stabel med oppvask."

Jeg har fått et akutt kreativt uttrykksbehov, lagd Spotify-julekalender (veldig økonomisk og miljøvennlig, og ikke minst student-ish om jeg skal si det selv), og gjort VA (vann og avløp) om til et naturlig smalltalk-emne (yeah, skills!). Jeg har vasket klær med en lidenskap ingen tidligere har sett, fått en sitte-å-lese-on-my-own-humor som ikke bør bevege seg utenfor husets fire vegger (men likevel gjør nettopp det stadig vekk) og jeg har spist så mye dritt at det kan leses i blindeskrift i ansiktet mitt. Jeg har funnet ut at Siri Nilsen og Maria Mena er superartister jeg vil sette mange hjerter etter på en skikkelig fjortismåte, og at jeg vil på Major Parkinson-konsert (ja, jeg har hengt mye på Spotify). Og ikke minst: Jeg har lovet mine venner at de i juleferien/på nyåret skal få tilbake et sosialt, oppegående vesen det går an å ha som venn: We miss U, ET, inkludert du!

Café Bergen 2

Som sagt så er jeg veldig glad i kafélivet fordi det er et ypperlig sted å møte gode venner for å skravle, spise god mat og drikke kaffe - ting jeg liker godt rett og slett. Etter over to år i Bergen, har jeg samlet opp noen "perler" som er verdt et besøk - i tillegg til mine allerede nevnte favoritter Chaos, Capello & ChillOut selvfølgelig.

Malabar kafe (Telegrafen)

Kafeen ligger midt inne i det ærverdige, fredede Telegrafbygget som sto ferdig i 1927 (tegnet av arkitektene Berner og Kjelland), og som er et kjennemerke i bybildet med sin storslåtte fasade mot Byparken. Alle butikkene er lagt rundt kafeen som ligger i den store freskohallen, så du får med deg alt som skjer inne på kjøpesenteret. Det er likevel mot det ruvende glasstak med den vakre utsmykningen blikket dras. Et tak som gjør at man drikker kaffen sin med en andektig følelse, og nesten får en til å glemme hvor mye man egentlig betalte.

Heaven Cafe (Sundt huset)

Kafeen ligger på toppen av Sundt huset, og er stedet skoleelevene henger. Det er det vanlige, høye norske prisnivået som gjelder, og det som servers er godt, men ikke spesielt. Så hvorfor er kafeen verdt et besøk? Utsikten selvfølgelig! Herfra kan man se utover hele Torgallmenningen fra et fredet kulturminnebygg. Sundt varemagasin, som åpnet i 1938, ble nemlig tegnet av arkitekten Per Grieg, og regnes som et av hovedverkene innen funksjonalismen i Norge.

Beredt Kløver Kafe (Kløverhuset)

Kafeen ligger på toppen av Kløverhuset i Strandgaten, og har en ganske ordinær kafemeny å by på. Det som ikke er ordinært, er derimot utsikten. Fra kafeens utrolig koselige lokaler, har man utsikt over hele Bryggen og Fisketorget, noe som må være et must for turister og andre som ønsker å skue selve symbolet på Bergen by mens de koser seg inne.

Solbrød bakeri & konditori (Xhibition)

Xhibition er ikke et historisk bygg, og Solbrød er en ganske ordinær kafe. Samtidig har jeg falt pladask for kjeden som har god mat til studentvennlige priser. Kanskje er det de rene interiørlinjene som appellerer til matematikeren i meg, eller kanskje er det beliggenheten? Lokalet ligger nemlig slik til at man er halvveis under bakkenivå. Dette innebærer at man kan sitte tørr og varm inne å nyte en god kopp kaffe, mens man ser livet gå forbi i Olav Kyrres gate, og ikke minst regnet som treffer hellene med stor kraft. (Et lite PS sånn tilslutt: Den beste Solbrød moccaen får man faktisk på Bystasjonen, men den er nesten obligatorisk "take away" for der har de så små lokaler… )

Solbrød bakeri & konditori (Strandgaten)

Som sagt er Solbrød en ganske ordinær kafe, som jeg likevel har falt pladask for. Dels på grunn av de studentvennlige prisene, dels på grunn av de rene og lyse interiørlinjene og dels på grunn av beliggenheten. Det skapes en helt egen glede i meg når jeg kan sitte helt stille inne å se på folk, og det kan man absolutt gjøre på Solbrød i Strandgaten der vindusflatene er store og menneskene haster forbi til en hver tid.

Pygmalion Økocafe & Galleri

Ligger mellom Vågsallmenningen og Korskirken, og er en kafé med lun atmosfære. Stemningen formidles med de teglsteinkledde veggene og de utallige stearinlysene, samtidig som man føler at man sitter «alene» selv om bordene står kafé-tett. Veggene er kledd med bilder fra en galleriutstilling, og disse skiftes hver måned. De bruker økologiske råvarer i kaffen, tilbyr mange vegetarretter, og har god mat. – Et koselig venninne sted.

Barfot

er med sin plassering like ved Bergen Kino det perfekte møtestedet før eller etter en kinotur. Stedet er en kombinasjon mellom kafe, restaurant og bar, og har en lun atmosfære. Med høye barkrakker og bord er det likevel ikke stedet å krype sammen for å nyte en god kopp kaffe, mer en rask kopp for å oppsummere kveldens film i et stilig og “hipt” lokale.

Kafe Dromedar

Ligger i gågaten utover mot Nordnes (Strandgaten), og er favorittstedet til mange bergensere. Selv ble jeg ikke overbegeistret, selv om de hadde god mat og nydelig kaffe latte servert i pene lokaler. Kanskje skulle betjeningen vært enda hyggeligere, eller kanskje skulle det bare ikke være så lett å høre naboens samtale? Ikke for det, jeg satt der i flere timer, så jeg antar at jeg koste meg litt og…

Café Bergen

Jeg liker å lese bøker, god mat og å møte gode venner. Jeg liker kaffe, se på folk og skravle meg helt tørr i munn. Da kan det ikke komme som noen overraskelse at jeg elsker kafélivet! Jeg har bodd i Bergen i godt over to år nå, og er stadig på utkikk etter nye kaféperler, men har selvfølgelig noen favorittsteder som er verdt å nevne:

Café Capello

I den idylliske brosteinsbelagte gaten Marken, som har vært en del av bybildet helt siden 1500-tallet, finner man den sjarmerende og egenartede Café Capello. Kafeen ligger i et av de gamle trehusene, og har et interiør dominert av 50- og 60-tallseffekter. Det kjennes ut som jeg entrer en annen verden, så timeout-følelsen er ubeskrivelig! Er det fint vær ute (dvs at du liker å leve farlig, er tross alt Bergen vi snakker om her), er dessuten uteplassen et perfekt sted å sitte for å se på sjarmerende Markens gateliv. Når dette legges sammen med utvalget av brettspill i andre etasje (og dermed muligheten til å vinne), god mat til studentvennlige priser servert av superhyggelige servitører, kan det ikke være noen overraskelse at dette er et av mine favorittsteder!

ChillOut

ChillOut ligger like ved den Blå Steinen (Torggaten 11), og er både kafé og butikk for reiseartikler, og har som hensikt å samle ulike reisetilbud på samme sted, samtidig som de ønsker skape inspirasjon og reiselyst til å oppleve verden. Her kan man nyte kaffe fra hele verden mens man leser i en av stedets mange reiseguider, eller man kan drømme seg bort til fjerne steder i et av kafeens mange hyggelige kroker. Her er det hjemmekoselige krysset med suvenirer fra hele verden, noe som skaper et helt spesielt uttrykk og en atmosfære som bare må oppleves. Krøll bena oppunder deg i et hjørne, føl deg som hjemme og drøm deg av vekk til den andre siden av kloden. - Et favorittsted rett og slett!

Café Chaos

ligger ved siden av SV-bygget, og er en kafe med usedvanlig koselige lokaler som er innredet med gamle "bestemorsstoler", trebord og diverse møbler fra alle slags stiler, noe som skaper en personlig og avslappende atmosfære. Bordene innerst i lokalet er fine for kollokviegrupper, og klientellet består derfor mye av samfunnsfagsstudenter. På dager jeg føler meg alt for mye som en "realist", rømmer jeg derfor hit for å kose meg med byens beste kaffe mocca. Og når stedet heter "Chaos", må det jo bare bli et favorittsted!

Am I supposed to apologize?

Tidligere i høst ga Maria Mena ut sitt siste album, Viktoria, og jeg har falt pladask. Jeg elsker "Habits", "The art of forgiveness", "My heart still beats", "This too shall pass" og den største favoritten "Am I supposed to apologize?". Ute står trærne nakene og vinden blåser stadig kaldere, og da er det fint å ha et album som finner gjenklang i meg. Melodier som beskriver hvor vanskelig det kan være å slutte fred med fortiden for å skape harmoni med sitt fremtidige selv. Melodier som gjør alt litt mindre ensomt, og litt mer levende.

"I wrote a song, a journal
gave it to the world
told the story
of when I was just a girl

I sought understanding
clarity in truth
by baring all the wounds
inflicted on my youth

You criticized my choice
To stand up to my past
To give the pain a voice
So that it too could pass

But I felt brave
And filled with pride as I let go
Of bitterness that wouldn't leave or let me grow

And I will spend a lifetime
Trying to understand
Why someone sharing my bloodline
Would not lend me their hand
 
Am I supposed to apologize?"

a wish for the little me

Don't you worry,
little girl,
it's just the weight of
the big, big world,
and it's not as heavy
as it seem
so close your eyes
and dream your dream.

Dance to the silence,
dance to your tears,
follow your heart
and not your fears.
Live and love
like you'll soon die,
be free as a bird
on the blue, blue sky.

It's time to shine,
you are the sun,
so let your guards down
and just have fun.
Take a chance,
don't walk the line
sing a new song
and you'll be fine.

The serious stuff will
catch up with you soon
so smile in the rain
and laugh with the moon
and don't you worry,
little girl,
it's just the weight of
a little world.

- ETS -

To be or not to be

Ja, jeg burde vært i seng for lenge siden, eventuelt vært fordypet innenfor organisasjon og ledelse, men den gang ei. Jeg har i stedet (nok en gang) latt meg fasinere av eksistensialismen, en filosofisk bevegelse signert Søren Kirkegaard (joda, jeg antar jeg kunne funnet bedre ikke-eksamenslesingsunderholdning). Han har et av tidenes sørgligste etternavn, men han har like fult en del tanker og ideer som finner gjenklang hos meg. Samtidig syns jeg han finner vel enkle løsninger noen steder, også frykter jeg at det på et vis er en for svart/hvitt-måte å se verden på?

"Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs."
- Søren Kirkegaard -

"Frihet til å velge" er et reklameslagord vi har hørt før, og som egentlig er mer betegnende på tiåret vi lever i enn tv-kanalen. Verden byr en valg på rekke og rad. Hva skal du ha til middag? Skal du kjøpe Frist price-varianten eller "den vanlige"? Hvor vil du bo? Hvilken utdannelse skal du ta? Hva vil du se på kino? Skal det være svart kaffe eller noe fancy? Økologisk eller mindre miljøvennlig? Buss eller bane? Storbyferie eller sydentur? Valgmulighetene er så uendelig på alle fronter, at det å velge TV-kanal nesten er en enkel sak. Nesten.

Det og hele tiden måtte foreta valg, er ifølge eksistensialistene skremmende. Ikke bare fører ethvert valg til at et utall valgmuligheter for evig og alltid forsvinner ut i intet (velger man en utdannelse sier man for eksempel samtidig nei til andre utdannelser), men hver eneste valgsituasjon er skremmende i seg selv ettersom det ikke finnes saklige grunner for å si ja til noe og nei til noe annet. Mennesket verken har eller kan ha noen normer å velge ut ifra, og virkeligheten blir derfor uforståelig. Mennesket ender opp med å leve i uunngåelig angst fordi de stadig må velge.

Grunnlaget for den filosofiske bevegelsen eksistensialismen ble lagt av Danmarks største filosof, Søren Aabye Kierkegaard. Fokuset ligger på det konkrete enkeltindividets eksistens, og filosofien er en reaksjon på samtiden, basert på Kirkegaards personlige erfaringer (som særlig er påvirket av barndommen). Tankeretningen setter stort fokus på menneskets grunnleggende frihet, og på kontrasten mellom det meningsfylte livet vi lever til daglig og vår jordlige eksistens' meningsløshet, og er opptatt av menneskets liv med vekt på ansvar, frihet og valgmuligheter.

Eksistensialistene hevdet at når et menneske blir født, er det fullstendig uten identitet. Denne skapes ved valg etter hvert som livet skrider frem, og man kan derfor si at "å være er å skape seg selv". Dette ser man igjen i slagord, "eksistens foran essens". Dette gjør selve livet til et resultat av egne valg, og et hvert menneskes essens avhengig av dets eksistens.

Jean-Paul Sartre var en filosof som fortsatte Kirkegaards eksistensialistiske tradisjon. Han mente at mennesket er fullstendig fritt, og derfor også fullstendig ansvarlige for sine handlinger, noe som for Sartre innebar et fravær av alle begrensinger. Mennesket ikke er noe annet enn det det gjør, hevdet Sartre, fordi en alltid er utstyrt med fri vilje. Dette fratar oss hver eneste mulighet til å unnskylde dårlige handlinger, en eksistensiell frihet som vi benekter, bevisst eller ubevisst, ved å klamre oss til "den vonde tro". Når vi er bevisst vår eksistensielle frihet, kjenner vi på angsten. I følge Sartre er denne angsten en redsel for oss selv og vår egen eksistens.

Sartre mente at det var en forbannelse å ha en fri vilje fordi det ikke finnes, ei heller kan finnes veiledning eller basis for etikk som kan guide oss. Mennesket blir dermed fanget i en meningsløs verden uten utgang, blir isolert, fortapt og alene. Sartre mente heller ikke at følelsen av overflødighet (kontingent) var uberettiget, ettersom verden verken er skapt til eller for oss. Han hevdet videre at folk flest prøvde å flykte fra dette, at de var eskapister (på virkelighetsflukt).

Eksistensialistene mener altså at man må akseptere at verden er meningsløs, og deretter lide seg gjennom livet til man dør. Albert Campus, en av de andre som tok opp stafettpinnen etter Kirkegaard, gikk så langt som å si at det kun finnes et viktig filosofisk spørsmål: Skal man begå selvmord eller ikke? Å avgjøre om livet er verdt å leve eller ikke var for han filosofiens fundamentale spørsmål. Han hevdet videre at mangelen på en guddommelig mening i vår tid, gjorde livet mer utfordrende.

Søren Kierkegaard var derimot en ivrig protestant, og han var sterkt imot alle forsøk på å bevise Guds eksistens. Han hevdet at et slikt eksperiment ville gjøre Gud til et objekt, mens Gud og religion var ment å være uklart, for dersom det ble forståelig hadde det ikke noe formål. Kirkegaard mente derfor at "det å tro er å godta det som ikke kan forståes", og at det kun var en hindring som sto i veien for tro, og det var intelligens.

Kirkegaard delte derfor inn livets vei tre hovedstadier: Det estetiske, det etiske og det religiøse som hver medfører sine konsekvenser. I det estetiske stadiet velger man bevisst. Man følger sine egne sinnsstemninger og lyster, og lever i øyeblikket. Tilslutt ender man likevel opp med mislykkethet, tomhetsfølelse og fortvilelse, da alt synes meningsløst. Velger man det etiske stadiet, har man bevisst valgt et liv i underkastelse og forpliktelser. Man tar ansvar for samfunnet og familie, og prøver å svare til alle forventninger man har som menneske. Dette mente Kirkegaard i utgangspunktet var det riktige valget, men så innså han at man fikk et veldig kjedelig liv med tap av selvstendighet og moralsk ansvar.
Kirkegaard lagde seg derfor et tredje stadium som følger det religiøse, ved at man strekker seg mot Gud. I underkastelse av Gud lever man i en sfære som er i overensstemmelse med ekte frihet, og dette var den eneste måten å oppnå lykke på.

- Kan høye selvmordstall, flere psykisk syke og større ensomhetsfølelse i befolkningen sees i lys av eksistensialismen?

Kilder:
Filosofi - en innføring: Eksistensialismen - Vegard Martinsen
Eksistensialisme - Wikipedia
Albert Camus - Wikipedia
Jean Paul Sartre - Wikipedia
Eksistensialisme – Store Norske Leksikon
Eksistensialisme - Daria
Bok: Filosofi av ?

This wake up call is a warning!

På veggen hos en venninne henger diktet "Glemt" som jeg syns er helt fantastisk nydelig. Nydelige ting må deles, så here we go:

jeg hadde glemt
at himmelen
var så blå
der den smilte
mellom skyene

jeg hadde
glemt det

hva annet
har jeg glemt
av alt som er
vidunderlig?

- Tove Houck -

The sun'll come out tomorrow

I Magasinet til Dagbladet (16. april 2011), stilte Unni Conradi Andersen spørsmålet: "Hvorfor er det så vanskelig å gi uttrykk for håp uten at det blir noe religiøst over det?" Håpet er siste som forsvinner hos et menneske. Selv når sykdommen er så alvorlig, den kjære så redusert at det kun kan gå en vei, klamrer man seg til håpet med et barns naivitet. Håpet om at den kjære blir frisk, at den elskede kommer tilbake, at alt går bra tilslutt.

"Jeg tror at mennesker har et kroppslig behov for å tro. Dette kommer til syne når kroppen blir tydelig for oss, slik den blir når man er syk. Men snakker vi da om en annen type tro enn det vi vanligvis forbinder med dette begrepet?"
- von der Fehr -

De siste årene har det blitt utgitt mange slike personlige beretninger om hvordan det er å miste den som betyr aller mest. Mange av disse vever umerkelig inn den kristne tro inn i håpsbegrepet ved at man griper til metaforer om evighet og høyere makter, selv om man ikke har hatt noen slike preferanser tidligere. Men i sorgen griper man i desperasjon eller for trøst til troen på evig liv og mulig gjensyn, som om språket mangler noe når man vil uttrykke seg om dette, noe man bare finner igjen i det religiøse. 

"For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, 
fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp."
- Bibelen -

Men en Andersen mener har funnet dette ikke-religiøse språket, er Kjersti Erichsson som har utgitt boken "Alene", en bok jeg må låne på biblioteket så fort som mulig. Tidligere prest Rolf Berg er forbauset over Erichssons ikke-religiøse innfallsvinkel, og innrømer at en gammel prest kan ha godt av å lese slikt, fordi det ikke er til å underslå at religiøse ledere gjerne legger inn litt religiøse følelser i sorgen.

Jeg kunne ikke vært mer enig, for jeg føler meg litt truffet. Jeg respekterer absolutt at ikke alle tror det samme som meg, det er forståelsen jeg sliter med. Jeg syns det er vanskelig å forstå hvordan folk ikke kan tro på noen form for høyere makter, rett og slett fordi det fjerner muligheten til å se sine kjære igjen. Uten den muligheten blir sorgen, i mine øyne, alt for stor, for overveldende, uutholdelig. Du har kanskje rett om du mener jeg tyr til enkle løsninger eller du kaller meg hyklersk, men for meg er håpet noe som eksisterer i en større sammenheng, noe utenfor meg selv, noe religiøst. Uten er jeg ingen ting, men jeg ser jo at det er mulig for andre å finne det uten Gud. Det viktigste er jo at man har håpet, for uten dør mennesket.

"Jeg er et sted der ingen kan nå meg. Når noen prøver, alltid vennlig og velment, blir det feil, de treffer meg ikke, at det kan gjøre så vondt å ikke bli truffet."
- Kjersti Erichsson -

Hide and seek

I går da jeg skulle på skolen, var husnøkkelen borte - igjen! En skulle tro at på en hybel så liten som min, er det begrensa hvor mange ting som kan forsvinne, og likevel føler jeg at jeg stadig er på leting etter nettopp husnøkkelen. I går var dessuten litt krise fordi jeg hadde en presentasjon med supergruppa som jeg IKKE måtte gå glipp av. Ja, du kan jo tenke deg panikken! Jeg endevendte de vanlige stedene, altså senga (noen ganger er jeg så trøtt når jeg legger meg, at jeg ikke hadde merka det om jeg lå på et piggsvin - i hvert fall ikke i teorien), pulten, bordet, vinduskarmen og hylla, flere ganger, men uten hell.

Jeg tok resten av hybelen også, inni klesskapet og skuffa på badet, men fremdeles ingen nøkkel. Jeg gikk gjennom de vanlige stedene for n'te gang uten å komme husnøkkelen noe nærmere, og kjente at panikken gikk over til desperasjon. Desperasjon får en dessverre til å miste hodet, så jeg kasta jakka (jeg hadde jo tatt på meg den mens jeg lette, for jeg var allerede sent ute, og tenkte at det var best å spare tid) og begynte på hodeløs jakt gjennom hele hybelen. Først dro jeg ut alle skittenklærne (i tilfelle den hadde rota seg innimellom), før jeg gikk igjennom søpla (ettersom jeg hadde satt i ny pose kvelden før), dro frem senga, men stadig uten å finne noe mer enn en hybelkanin.

Etter å ha lett gjennom alle kjøkkenskapene, dratt ut skrivebordsskuffen så håndtak og front ble røska løs, kasta alle putene i godstolen på gulvet, og lett gjennom alle de vanlige stedene en gang til, så klokka viste 30 minutter mer enn da jeg begynte, fant jeg endelig den lille rakkeren. Den lå mellom noen papirer på skrivebordet som jeg allerede hadde lett mellom tusen ganger - selvfølgelig. Etter skolen kjøpte jeg meg nøkkelkrok - ikke noe mer gjemsel på meg og husnøkkelen nei!

Rosa fjær flyr gjennom luften...

...og limer seg til meg så jeg stadig ser ut som en pjusk, rosa struts! Det hele startet da jeg bodde i en viss prinsesse-gate. Jeg ble vel mildt sagt litt i overkant inspirert av den gata, så jeg som omtrent ikke hadde eid en rosa gensere tidligere, hadde rosa på hjernen. Jeg shoppa babyrosa herfra til evigheten, og helst skulle det være med prinsessekroner - full pakke rett og slett!

En av de mange "kuppene" jeg gjorde på den tiden, var et fleeceteppe fra barneavdelingen på en av disse interiørbutikkene. Teppet var i utgangspunktet fint, men av en eller annnen grunn var det prydet med en fjærkant av dimensjoner. Jeg har derfor fra dag én prøvd å fjerne fjærkreet fra teppet - med vekslende hell. I dag var derimot begeret fult: Jeg er ferdig med å puste fjær, ete fjær og støvsuge mine gjester før fjær etter at de har vært på besøk! Jeg har derfor egenhendig, og i ren irritasjon, klippet fjær for fjær ned i søplebøtta, for så å rense det "the student way". Jeg håper inderlig at saken er ribba en gang for alle, selv om jeg regner med å støvsuge rosa fjær frem til sommeren...

Antar nå at dere dør etter å vite "How to rense et teppe på studentbudsjett!". Nei, jeg lar meg ikke be to ganger jeg.

Du trenger:
1 stk teppe "in desperate need" av en vask
1 stk klesbørste

Brett teppet i to, og legg det utover gulvet. Sett deg selv opp på teppet, og "work that klesbørste" som om du aldri har gjort annet. Eventuelle flekker fjernes med rent vann og saks, mens de flekkene som ikke går bort under noen omstendigheter, antagelig ikke vil gjøre deg noe vondt, og derfor får bli fredet. Tilslutt rister man teppet ut av vinduet (kun nødvendig hvis man glemte å støvsuge gulvet først - as moi). Mission accomplished!

Ja, i hvert fall for dere. Jeg er stadig på lag med støvsugeren, og nå fortsetter kampen så ingen fjær skal føle seg for trygg!

Til deg som kun er 23,5 (eller yngre)!

Nei, tallet 24 gir meg ikke frysninger for jeg er stadig nærmere 20 enn 30, så det så! Samtidig merkes det hvilken vei klokken tikker; Det blir stadig vanskeligere å komme seg etter en fuktig kveld på byen, trening blir stadig mer essensielt og det er vel bare et tidsspørsmål før jeg får innkallelse til mammografi og andre tvilsomme artigheter!

MEN det er uansett ingen ting jeg kan gjøre med saken, klokker har jo alltid tikket sine egne veier. Jeg velger derfor å gå ned med flagget til topps, i kveld skal det feires så det høres helt til Arna! Min kjære venninne, Mina, sier dessuten:

"I det lange løp er 24 slett ingen alder å snakke om,
og hvis jeg har forstått livskonseptet riktig,
har du stadig gullalderen foran deg!"

Og om gullet lar vente på seg, kan jeg alltids trøste meg med at min alder tynger mine foreldre mer enn meg; Det er jo ikke så lenge siden jeg lå på stellebordet - visstnok!

Hjertesukk

Gjett hvem som kjøpte seg ny mobiltelefon som var helt fucka, og derfor måtte tusle tilbake til butikken for å få ny? Jadda, det var meg. Heldigvis er ikke det no' problem, så lenge den byttes innen syv dager. Bare synd jeg var der dag åtte... [Fyll inn med et forrykende sterkt kraftuttrykk] Så nå er den nye mobilen på verksted, mens jeg har lånetelefon av typen "slagvåpen fra Claser'n". 

- Er det et lyspunkt i alt dette? Joda, hvis du liker å lese andres meldinger så. Tror tidligere leietaker var greit nyforelska (håper i hvert fall det, for jeg tuller ikke!), da det går i meldinger ala "jeg elsker deg, min due!"

I have a dream...

"Eg syns livet sko ha vært en dans på roser
og at alt me tok i blei te gull,
og at lykkelig og tilfreds va diagnoser
som aleina ikkje ennå sto i null
Alle sjukhus va gjort om te fødestuer
og i fengsel va det bare støv og fluer
Eg hadde likt
sko vært mer enn bare et dikt det…"

- Bjørn Eidsvåg –

Det er viktig å drømme om en bedre verden, med bedre mennesker. Uten mennesker med visjoner, uten mennesker med drømmer, skjer det ingen forandringer, ingen forbedringer.

Uten drømmer, skjer det ingen ting.

The boy who lived

Mandag så jeg "Harry Potter & dødstalismanen del 1", på kino (anbefales!), og i går så jeg "Harry Potter og de vises stein" om igjen på Anes nye, digre fødselsdagsgave. Da jeg gikk hjemover, gjennom Bergens gamle gater, føltes det nesten som om jeg gikk rundt på Galtvort, som om jeg fløy på en magisk sopelime og at alt kunne skje når som helst.

Det er noe eget med Rowlings magiske verden, man ønsker å bli en del av den, at det aldri skal ta slutt. Og likevel kommer man til siste side, likevel begynner rulleteksten å rulle og man returnerer til virkeligheten hver eneste gang. Men i lange øyeblikk etterpå, selv om man er tilbake i den verdenen man kjenner så godt, så føles den litt magisk likevel. I et deilig øyeblikk føles også virkeligheten som et magisk sted der alt er mulig.

Ingen himmelsk lønn, bare høner!

I årenes løp har alle ens gjøren og laden blitt notert av en høyere makt, slik at vi kan veies, finnes for tunge og skylde på McDonalds. Jeg henviser med andre ord til uttrykket "en vil få sin lønn i himmelen".

Selv om jeg har kirkegårder jeg foretrekker (på grunn av utsikten), spekulerer jeg aldri i hvor jeg måtte havne. Tross alt så er det ingen vits i å bruke tid på noe som ligger utenfor ens egen kontroll. Jeg håper dog at hvor enn jeg havner, så har de en liten snerten heis (jeg er ingen fan av trapper) så man kan besøke "den andre etasjen". Det er nemlig enkelte som fortjener å få passet sitt påkrevd i større grad enn andre, og jeg vil nødig miste den muligheten bare fordi jeg havner på feil sted. Saken er nemlig den at jeg har ei høne å plukke med flere:

Slanger
Slangen lurte menneskene ut av paradis. Som om ikke paradisforsvisning var nok, måtte vi også drasse på slangen. Er det virkelig mer å si?

Strømpebukse-oppfinneren:
Jeg ser for meg at dette er noe som kom til ved et uhell. En idiot av en mann skulle stelle hjemme, og kjørte da strømper og bukser på alt for høy temperatur i en vaskemaskin. Da maskinen var ferdig, var det ikke lenger strømper og bukser, men en sak. Mannen lukta trøbbel, og tok en spansk en: "Det er veldig moderne!" Kona prøvde elendigheta, og tenkte "for en elendighet – men det er jo moderne" og gikk med det. Mannen så at dette plagget viste deilig mye hud uten å vise hud, og vips, ble det masseproduksjon. Ettersom plagget ble oppfunnet av en slik veldig begrenset hjerne, er det ikke rart strømpebuksa er trang og vanskelig å komme inn i. Og masseproduksjon forutsetter massesalg, og det fikser man lett ved at de revner så fort du tar i dem. Men hvorfor må de gli ned mellom beina på en (før man i det hele tatt har tenkt at de skal skli ned, og da helst på en litt mer sexy måte…) så man dasser rundt som en annen sagger?

Strømpebukse med hold-in-funksjon
Jada, akkurat da kvinnen ikke trodde det kunne bli verre, kom hold-in strømpebuksa. Hvis magen din ikke er flat, og låra dine er litt for store, bare drar du på deg en slik en, og den vil motvirke alle gravitasjonslover som et helvete. Her skal visse fysikklæreres uttalelser nevnes; Gravitasjonsloven er kraftige saker, og bør ikke tulles heftig med. Noter deg derfor at du ikke vil kunne innta noe som helst resten av kvelden, da du har mer enn nok med å smake på alt du har inntatt det siste døgnet.

Eksamen-oppfinner’n
Den som fant opp eksamen, var en liten djevel med alt for stor sans for nervøsitet, angst og frykt. De kaster seg over en i god tid før eksamen, og forsvinner ikke før det hele er godt og vel overstått. Som en sykdom rir de en stakkars kropp, gir kvalme, nervøs svetting og en uro i kroppen som henger i lenge etter, og det finnes ikke en gang noe som hjelper på blå resept! Jeg tror at hver gang man har eksamen, så dør kroppen litt.

- Jeg er redd fortsettelse følger!

For better or for worse!

"You got married, for better or for worse,
this is the worst part.
The thing is there will be better parts.
You should go back."
- Grey's Anatomy -

Forhold er ingen dans på roser. Det kommer øyeblikk da veien kjennes svingete og full av torner. Tider da sommerfuglene i magen og de rosa skyene, forsvinner. Tider da et menneske har nok med å ta vare på seg selv så det ikke blir plass til den andre.

Å holde fast på hverandre når sola skinner og fuglene synger, klarer alle. Å holde fast ved hverandre når skyggene truer, er den tøffe biten. Det finnes ikke fasitsvar eller "how to do it-guider" i slike situasjoner, man har ikke andre å spørre enn hverandre.

"Den kostbare hverdagskjærligheten tuftes ikke på flyktige fornemmelser. Den bygger på viljens grunnfjell," sa Egil Elseth. Jeg er enig med ham, man må holde ut når det er tøft for å få ta del i det gode. Det er de tøffe stundene som smelter en sammen, og gjør en til par, mens det er de gode stundene man minnes og lever for.

Everybody's changing and I don't feel the same

Kjøpte meg Grey's Anatomy, sesong 5 på DVD her om dagen, og alt står så pent og flott på hylla at en stakkar kan bli rent lykkelig. Forrige uke var det dessuten endelig sesongstart i USA - HURRA! Torsdag som var kom det derfor en funklende ny og fantastisk episode av ny sesong av nettopp Grey's Anatomy, og man må bare konstantere at verden er et bra sted. Liker, liker, liker!

Hadde forresten tidenes drøm om en av favorittene i Grey's Anatomy (oh, yeah!) for en stund siden, men den ble selvfølgelig ødelagt av en vill (og veldig random) slangejakt. Antar det alltid er en slange i paradis...?

"Every cell in the human body regenerates on average every seven years. Like snakes, in our own way we shed our skin. Biologically we are brand new people. We may look the same, we probably do, the change isn't visible at least in most of us, but we are all changed completely forever.

When we say things like "people don't change" it drives scientist crazy because change is literally the only constant in all of science. Energy. Matter. It's always changing, morphing, merging, growing, dying. It's the way people try not to change that's unnatural. The way we cling to what things were instead of letting things be what they are. The way we cling to old memories instead of forming new ones. The way we insist on believing despite every scientific indication that anything in this lifetime is permanent. Change is constant. How we experience change that's up to us. It can feel like death or it can feel like a second chance at life. If we open our fingers, loosen our grips, go with it, it can feel like pure adrenaline. Like at any moment we can have another chance at life. Like at any moment, we can be born all over again."