In a man's world

"This is a man's world,
but it wouldn't be nothing,
nothing without a woman or a girl..."

- James Brown -

Som snart ferdigutdannet byggingeniør, får jeg ofte spørsmål rundt det å velge og være jente i et mannsdominert yrke. Jeg vil ikke si jeg er en typisk guttejente eller at jeg har veldig «gutteinteresser». Jeg valgte bare, i motsetning til veldig mange jenter, å satse på realfag. Jeg lot meg ikke skremme av at det kanskje kunne bli «for vanskelig» eller at jeg muligens ville være den enste jenta på studiet. Jeg valgte bort de tradisjonelle omsorgsyrkene fordi det er så mange andre aspekter av livet man kan bruke den siden av seg, og at jeg kan påvirke samfunnet og mennesket i det på en helt annen måte gjennom ingeniøryrket. Det kanskje ikke en like direkte en-til-en påvirkning, men jeg vil likefult kunne endre mange menneskers liv – forhåpentligvis til det bedre.

I omsorgsyrker er det tradisjonelt en overvekt av kvinner, akkurat som mannfolka preger byggebransjen. Jeg tror det er viktig med både menn og kvinner på arbeidsplassen, at det gir et bedre arbeidsmiljø. Det er det også mange arbeidsgivere som tenker, og det er derfor mange bedrifter som er på jakt etter kvinnelige ingeniører. Jeg har derimot intet ønske om å bli ansatt fordi jeg er kvinne. Jeg har gått tre på skole, avlagt tjuefire eksamener pluss hovedoppgaven, og det er på bakgrunn av det og den kompetansen jeg har opparbeidet meg, at jeg ønsker å bli ansatt – på lik linje som gutta. Jeg ønsker ikke å bli kvotert inn som kvinne! Jeg ønsker ikke å måtte bevise for mine kolleger hver eneste dag etterpå at "hey, jeg kan noe utover det å være kvinne".

Misforstå meg rett. Jeg syns kvinnedagen og likestillingssaken er viktig. Det er takket være feministene og rødstrømpene at jeg i dag kan gå på skole, velge en mannsdominert utdannelse og ikke bli avskrevet som arbeidskraft fordi jeg er i en alder der jeg «kan bli gravid». Jeg trenger ikke gå lenger tilbake enn min farmor for å finne en dame som måtte være hjemme og passe småsøsken, hus og heim til fordel for skolegang. Jeg vet hva likestillingskampen har gjort for meg! Men når jeg blir kvotert inn som kvinne, blir ikke kjønnene lenger vurdert på lik linje, og det er vel det likestilling handler om? Og når alle er ansatt på de samme premissene, vil vel ikke lenger kjønn være en faktor?

"I'm so glad that I'll never fit in,
that will never be me
Outcasts and girls with ambition
that's what I wanna see"

- Pink -

I've looked at life from both sides now...

"Og når jeg sitter der med chai latten min og lyset tent, så tenker jeg på deg, akkurat som jeg sa jeg skulle. Jeg vet ikke om du husker det. Jeg vet ikke om du hadde kjent meg igjen om vi hadde møttes utenfor tid og rom heller, men du smilte med øynene og hånden din var varm når den tok min, takket meg for at jeg kom med middag til deg og tok oppvasken. Du satt deg i solen når den skinte, og satt på radioen inne når det regnet. Og du slepte med deg gåstolen og søpla ut for å kaste den, selv om sjakta var alt for høyt oppe så du nesten måtte stå på gåstolen for å vippe den oppi. Du dro på besøk vil venner, ringte familien og koste deg alene med et glass vin. Og du strøk meg over kinnet når jeg lagde kveldsmat til deg, og takket fra hjertet for at jeg hjalp deg på med pysjen og i seng når du var trøtt.

Jeg var der ikke lenge, for veien min gikk videre, videre, men du husket meg da jeg kom tilbake. Du smilte og strøk meg over kinnet, og jeg lot som jeg trodde at du husket mitt selv om jeg visste at tankene dine begynte å bli sløret av tåke. Du takket meg for at jeg hjalp deg med dusjing og spratt en øl til maten. Du takket meg for fotbadet du fikk selv om jeg egentlig ikke hadde tid, og at jeg satt meg i fem minutter for å prate. Men aller mest takket du meg for at jeg nikket til svar når du spurte om du var blitt skrøpeligere siden sist. Øynene dine var så nakne da de spurte, som et barns med en innstendig bønn, du var så redd for å være til bry. «Men livsgleden din kan ingen knekke,» sa jeg, og da lo du og sa du elsket livet. Du var over 90 og elsket livet, og sa at jeg måtte kose meg hver dag for ingen gjør det for meg og at man må slite litt for selv det er en glede.

Så skiltes våre veier igjen, og aldri mer vil vi sees for da trærne mistet bladene sine den høsten, blomstret du også av. Jeg sitter her og koser meg med en kopp te hele alene, ser inn i lyset og savner deg litt, enda jeg bare kjente deg et sommerøyeblikk."

Man skal være spesiell, men ikke spessi-ell

På fredag skal jeg levere en planbeskrivelse for et område like ved Nesttun. Den har selvfølgelig god utnyttelsesgrad, plenty av grøntområde for ung og gammel og er selvfølgelig utformet i henhold til TEK10s forskrift om universell utforming. Staten pålegger nemlig all ny bygningsvirksomhet en universell utforming, det vil si at alle skal kunne benytte bolig- og bygningsmassen på lik linje uavhengig av funksjonsevne, forutsetning og behov. Universell utforming respekterer altså mangfoldighet blant mennesker og står for inkludering av alle i alle livets faser og gjøremål.

Samtidig ønsker det medisinskfaglige rådet et statlig tilbudom ultralyd i uke 12, til tross for at fagfolk går inn for det motsatte. En tidligere ultralyd vil først og fremst fange opp om barnet har Downs syndrom eller ikke, og mange er derfor redd for at man beveger seg i retning av et sorteringssamfunn. De viser til Danmark hvor det tilbys tidlig ultralyd, og det omtrent ikke fødes barn med Downs syndrom i dag. En slikt statlig tilbud vil være et sterkt signal om at samfunnet ikke ønsker slike barn, og man er redd for at par som velger å bære frem disse barna vil møtes med et «jaja, dere valgte det jo selv».

Likevel setter TV-serien «Ingen grenser» seerrekord på NRK. Et program som følger Lars Monsen og hans 11 ekspedisjonsdeltagere, som alle har ulike funksjonshemminger, på deres 30 dag lange villmarkstur i Norge. I snitt har 1,235 millioner mennesker fulgt deres reise, og da de endelig nådde Snøhetta og beviste at vilje, evner og pågangsmot har ingen grenser, var det 1,4 millioner mennesker som jublet med dem. Det skulle ikke være nødvendig å bevise noe som helst, men man trenger kanskje et slikt program for å vise at «litt annerledes» egentlig er «som alle andre».

Programmer som «Ingen grenser» får meg til å tro at samhold, hjerterom og takhøyd er på vei tilbake, men så får man forsideoppslag som at «sint og sjenert kan bli diagnoser», og så er man plutselig tilbake der hvor folk er travelt opptatt med å sette merkelapper på hverandre. Plutselig får en liten elite av fagfolk makt til å definere hva som er «normalt» og hva som er «unormalt» (og dermed vil antageligvis færre av oss defineres som friske og normale), og i samme slengen vil de kunne definere hva som er et godt liv og hva som er gode egenskaper.

I en håndvending har janteloven blitt legalisert i en psykologisk innpakning, og man får de å bale med i tillegg til de mer ubevisste rammene samfunnet har streket opp for en i forhold til hvordan en skal være og se ut for å bli akseptert. Samtidig har man et samfunn som priser det som er annerledes, så fremt det er «riktig annerledes» vel og merke. Du skal være spesiell, men ikke spessi-ell. Du skal være blond, men ikke dum. Du skal være tynn, men ikke anoreksis. Det er janteloven all-over-again. Det er viktig å bli sett, helst for den en er, men det viktigste er først og fremst å bli sett. Be someone special. Ha det rette imaget og det rette stæsjet. Si de riktige tingene i det rette øyeblikket, men aldri, aldri feile. Men nå «det er menneskelig å feile», har vi kanskje mistet vår menneskelighet? Klarer vi ikke fremheve oss selv på noen annen måte enn å peke nese av noen andre? Eller er har vi bare blitt så opptatt av å bli sett, at vi glemmer å se hverandre?

The Nightmare Before Christmas

En PC har som kjent mange knapper, og jeg er av den oppfattelse av at man bare trykker vilt på disse til ønsket hendelse inntreffer. Dette er stort sett en tilnærming som fungerer utmerket, og gjør en hver bruksanvisning (nesten) overflødig. En og annen gang kan dette likevel ta en på altfor, altfor dypt farevann.

Som for eksempel i går da jeg satt i fred og fordragelighet og leste mitt arkitekturpensum med yndlingslista fra Spotify på øret. Plutselig fikk jeg det for meg at jeg måtte sjekke Spotify-innstillingene mine (les: procrastination-diplom),, og vips så hadde jeg, av uvisse grunner, trykket "disconnect from Facebook". Det var et skjebnevangert tastetrykk som bragte meg fra Spotifyhygge til marerittet fra helvete på null sekunder. Jeg var plutselig logget ut av Spotify, og da jeg prøvde koble meg på igjen, var alle spillelistene mine borte. ALLE. Alle mine fantastiske spillelister (inkludert julekalenderen min) var borte som dugg for solen, og alt jeg klarte si var "ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!!???!!".

Jeg kontaktet umiddelbart min bror (datageni og min personlige helpdesk), men han var ikke til mye hjelp til tross for mine mange "HELP, HJELP-meldinger". De mest provoserende sånn-fikser-du-det-meldingene jeg får er nemlig nettopp de han gav meg: Restart & reconnect. Daaah, akkurat som jeg ikke hadde prøvd det for hundre år siden? Det funka ikke, Mr. I-know-it-all, jeg spør faktisk om HJELP her! Også meldinger fra meg av typen "ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ", "everything is gone!", "jeg har for mange bra spillelister til at de bare kan forsvinne" og mere "ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!!". Min bror påpeker at det er meningsløst å hoste opp ulike bokstaver fra alfabetet, men jeg lover, det var det eneste jeg klarte på daværende tidspunkt. Jeg nevnte at det var marerittet fra helvete, ikke sant? ALL musikken min var borte, og hva er jeg egentlig uten min fantastiske, sårt oppsparte musikk?

Heldigvis viste det seg etterhvert at Spotify av some reason hadde kobla meg på en ny(?) konto tilknyttet samme mailadresse, og da jeg oppdaget det, ordnet ting seg ganske så fort. Pålogginga ble riktig, jeg gjorde Spotify og Facebook til venner igjen og alle, ALLE mine kjære spillelister var tilbake. Mens min besserwisser av en bror opplyste meg om de fancy funksjonene nye Spotify ville ha, lagde jeg note-to-self: Never ever push the "disconnect to Facebook"-button again! Det kommer nemlig med en veldig, veldig traumatisk opplevelse.

On the right side of the wrong bed

"togene går
og andre mennesker klarer fint
riktig tog til riktig tid
du våkner alltid opp i feil by"

Det går i eksamenslesing om dagen: Lese, lese, lese, lese, lese. Desverre samsvarer ikke alltid teorien med praksisen, så selv om jeg har lært en del faglige ting, har jeg kanskje lært enda mer om procrastination. - Faktisk tror jeg at jeg snart er ferdig utdannet, og forventer derfor et diplom i posten.

Jeg er nå fullstendig oppdatert på den nye, fantastiske TV-serien "New Girl" (takk, Izzy!). Jeg har oppdatert fjorårets Spotify-julemusikkliste, og skrevet årets ønskeliste (ingen støvsuger på topp, takk Gud!). Jeg har, i lys av alle eksamene og det faktum at jeg snart har en utdannelse, grøsset over voksenlivets krav til ansvarlige og lure valg. Jeg er ikke alltid så glad i å bli voksen, så jeg digger bloggeren Marens skriblerier:

"- Tenk at du faktisk ønsker deg en oppvaskmaskin.

- Litt mer enn en microbølgeovn, litt mindre enn et lyssverd.

- Utrolig.

- Det er en av de der forbaskede voksengreiene som kryper innpå deg mens du sover.

- Hva da, oppvaskmaskiner?

- Nei, idiot, ikke oppvaskmaskiner, lysten på oppvaskmaskiner. Du legger deg en kveld og tenker på snøballkrig og våkner morgenen etter og tenker på oppvaskmaskiner, og du har ingen anelse om hva det var som traff deg.

- Jeg vil gjette på en ganske stor, ganske motbydelig stabel med oppvask."

Jeg har fått et akutt kreativt uttrykksbehov, lagd Spotify-julekalender (veldig økonomisk og miljøvennlig, og ikke minst student-ish om jeg skal si det selv), og gjort VA (vann og avløp) om til et naturlig smalltalk-emne (yeah, skills!). Jeg har vasket klær med en lidenskap ingen tidligere har sett, fått en sitte-å-lese-on-my-own-humor som ikke bør bevege seg utenfor husets fire vegger (men likevel gjør nettopp det stadig vekk) og jeg har spist så mye dritt at det kan leses i blindeskrift i ansiktet mitt. Jeg har funnet ut at Siri Nilsen og Maria Mena er superartister jeg vil sette mange hjerter etter på en skikkelig fjortismåte, og at jeg vil på Major Parkinson-konsert (ja, jeg har hengt mye på Spotify). Og ikke minst: Jeg har lovet mine venner at de i juleferien/på nyåret skal få tilbake et sosialt, oppegående vesen det går an å ha som venn: We miss U, ET, inkludert du!

Always, I will remember

Kalenderen skriver allerede slutten av november, og likevel lar snøen vente på seg. Jeg tenner mitt siste telys for å gjøre mørketiden litt lysere, og koser meg med chai latte med honning i den nye Gdansk-Starbucks-samle-koppen min :) Mitt lille lysfat består av lyngen jeg kjøpte meg tidligere i høst for gavekortet jeg fikk til bursdagen min i februar (og som jeg med stolthet konstanterer at fremdeles lever), "Remember"-figuren fra Willow Tree (favorittserien) og.rosa telys - selvfølgelig. Ønsker alle en tid med lyse dager og varme minner!

"Ingen er med oss for alltid, 

tiden forsvinner så fort, 

men minnene får vi beholde 

til lindring når savnet er stort."

-

Sommerlesning

Samuel Johnson sa at "man bør lese det man har lyst til. Det man leser av plikt, har man liten glede av." Det er så sant som det er sagt. Jeg elsker å lese, men i løpet av skoleåret blir det lite av det, rett og slett fordi pensumbøkene ødelegger for alt som heter leseglede. Heldigvis returnerer denne gleden om sommeren, når en god bok gjennom varme sommernetter eller som selskap når man ligger til "bruning" i sola, er oppskriften på lykke.

Lista over årets sommerlesning inneholder alt det jeg har kommet over som leseverdig resten av året, og den er derfor tilsvarende lang. Men det er det som er deilig med en sommerlesningliste vs pensumliste; Jeg leser det jeg vil, når jeg vil. Kanskje blir det én bok, kanskje blir det alle, vi får se. Sommerlesning skal nytes akkurat som sommeren: "Ligge på et svaberg og bare være til..."

- "I den ordløse time" (eller en annen diktsamling) av Tove Houck
- "Alene" av Kjersti Erichsson
- "Kamerat Napoleon" av George Orwell
- "Den lille prinsen" av Antoine de Saint-Exupéry
- "En dåre fri" av Beate Grimsrud
- "En flyktning krysser sitt spor" av Aksel Sandemose
- "Angitt av mamma" av Oddvar Schjølberg
- "Hundre års ensomhet" av Gabriel García Márquez
- "3096 dager" av Natascha Kampusch
- "Valkyriene" av Paulo Coelho
- "Fem mennesker du møter i himmelen" av Mitch Albom
- "Fredløs" av Elin Brodin
- "Ulovlig norsk" av Maria Amelie
- "Heksen fra Portobello" av Paulo Coelho
- "Den nakne ridder" av Roberts Fisher
- "Øya" av Victoria Hislop
- "Brida - en bok om frihet" av Paulo Coelho
- "Min kamp" av Karl Ove Knausgård
- "Tilbake til livet" av Runar Vincents Johannessen
- "En ny jord" av Eckhart Tolle
- "Regines bok - en ung jentes siste ord" av Regine Stokke
- "The Importance of Living" av Lin Yutang
- "Det glade vannvidd" av Elin Ørjasæter
- "Hva skal vi med religion?" av Rudi Kessel
- "Tett inntil dagene - fortellingen om min mor" av Mustafa Can
- "Ta vare på mamma" av Shin Kyung-Sook
- "Jeg skulle løfte deg varsomt over" av Wenche Muhleisen
- "Imot kunsten" av Tomas Espedal
- "La meg synge deg stille sanger" av Linda Olsson
- "Dagene før mai" av Sanne Mathiassen
- "Tigerens kone" av Téa Obreht
- "Annabel" av Kathleen Winter
- "Gjennom natten" av Stig Sæterbakken 
- "Hei, det er meg!" av Nina Grøntvedt 
- "Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy" av Ingrid Schibsted Jacobsen

"Hvis du leser mange bøker, regnes du som belest.
Men hvis du ser mye på TV, regnes du ikke som be-sett."
- Lily Tomlin -

Belle Vere - Den vakre sannheten

De "formfulle" modellene Tara Lynn, Candice Huffine og Robyn Lawley pryder forsiden av italienske Vogue under tittelen "Belle Vere" som betyr "den vakre sannheten". Sjefsredaktør Carla Sozzani sier bildene er en del av magasinets kampanje mot bruk av tenåringer på forsider, samt et ledd i å få jenter til å akseptere seg selv som de er. Det er et svar til leserne som har ønsket å se ekte jenter i en ekte verden, fortsetter Sozzani, sunne jenter som ikke er konstant opptatt av å være tynne, men som aksepterer seg selv og kroppen sin som den er.

- Det løser kanskje ikke verdens slankehysteri over natten, men det er i hvert fall et skritt i riktig retning. Trodde ikke jeg skulle si dette, men: Go Vogue!

...men det er først på fredag...

"Stormen er langt unna i januar, men ettersom dagene glir fremover nærmer den seg umerkelig, før den plutselig er der, like overraskende som sist. Jeg kjenner meg totalt uforberedt og maktesløs når den sluker meg hel, og virvler meg inn i et tåkelandskap det er umulig å manøvre i. Sjøspruten står og skjærene kommer alt for fort mot meg. Jeg holder på hatten og styrer skuta så godt jeg kan, selv om magen slår krøll på seg, og angsten gir lungene trøbbel. ""Dette går bra, aldri i væra," tenker jeg når Stormen river i seilet nattestid, og jeg krampeaktig prøver å holde kursen, fullstendig utslitt. 

Men i det jeg holder på å gi opp, skuer jeg land på den andre siden! Jeg skraper sammen det siste jeg har av krefter, slik mennesket har gjort i alle tider, når alt som teller er overlevelsesinnstinktet. Jeg justerer kursen og jubler når stranden vokser i horisonten. For like fort som den kom, er den borte igjen. Stormen er over, tåka letter og jeg kan puste lettet ut der jeg ligger rett ut på stranda og gjør ingen ting. Prestasjoner og gjøremål er svake minner på en strand der alt som kjennes er en smak av herlig, varm sommerferie."

- Under en uke igjen før eksamensbobla sprekker, perspektivet utvides og noe annet enn pensum og lesesal står på programmet. Med andre ord: Hold ut, forsømte venner, jeg kommer sterkt og snart tilbake!

The sun'll come out tomorrow

I Magasinet til Dagbladet (16. april 2011), stilte Unni Conradi Andersen spørsmålet: "Hvorfor er det så vanskelig å gi uttrykk for håp uten at det blir noe religiøst over det?" Håpet er siste som forsvinner hos et menneske. Selv når sykdommen er så alvorlig, den kjære så redusert at det kun kan gå en vei, klamrer man seg til håpet med et barns naivitet. Håpet om at den kjære blir frisk, at den elskede kommer tilbake, at alt går bra tilslutt.

"Jeg tror at mennesker har et kroppslig behov for å tro. Dette kommer til syne når kroppen blir tydelig for oss, slik den blir når man er syk. Men snakker vi da om en annen type tro enn det vi vanligvis forbinder med dette begrepet?"
- von der Fehr -

De siste årene har det blitt utgitt mange slike personlige beretninger om hvordan det er å miste den som betyr aller mest. Mange av disse vever umerkelig inn den kristne tro inn i håpsbegrepet ved at man griper til metaforer om evighet og høyere makter, selv om man ikke har hatt noen slike preferanser tidligere. Men i sorgen griper man i desperasjon eller for trøst til troen på evig liv og mulig gjensyn, som om språket mangler noe når man vil uttrykke seg om dette, noe man bare finner igjen i det religiøse. 

"For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, 
fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp."
- Bibelen -

Men en Andersen mener har funnet dette ikke-religiøse språket, er Kjersti Erichsson som har utgitt boken "Alene", en bok jeg må låne på biblioteket så fort som mulig. Tidligere prest Rolf Berg er forbauset over Erichssons ikke-religiøse innfallsvinkel, og innrømer at en gammel prest kan ha godt av å lese slikt, fordi det ikke er til å underslå at religiøse ledere gjerne legger inn litt religiøse følelser i sorgen.

Jeg kunne ikke vært mer enig, for jeg føler meg litt truffet. Jeg respekterer absolutt at ikke alle tror det samme som meg, det er forståelsen jeg sliter med. Jeg syns det er vanskelig å forstå hvordan folk ikke kan tro på noen form for høyere makter, rett og slett fordi det fjerner muligheten til å se sine kjære igjen. Uten den muligheten blir sorgen, i mine øyne, alt for stor, for overveldende, uutholdelig. Du har kanskje rett om du mener jeg tyr til enkle løsninger eller du kaller meg hyklersk, men for meg er håpet noe som eksisterer i en større sammenheng, noe utenfor meg selv, noe religiøst. Uten er jeg ingen ting, men jeg ser jo at det er mulig for andre å finne det uten Gud. Det viktigste er jo at man har håpet, for uten dør mennesket.

"Jeg er et sted der ingen kan nå meg. Når noen prøver, alltid vennlig og velment, blir det feil, de treffer meg ikke, at det kan gjøre så vondt å ikke bli truffet."
- Kjersti Erichsson -

The kids are alright?

The Twins

Dear Leader

The Boxing Day

Den canadiske fotografen Jonathan Hobin har fått mye oppmerksomhet for sin siste kontroversielle billedserie "In the Playroom" der blant annet disse bildene inngår. Mange mener at barnemodellene i bildene utnyttes ved at de ikke er gamle nok til å forstå hva de faktisk stiller opp på. De lurer også på hvordan eventuelle spørsmål om hva de portreterer blir besvart, og hvorfor de i det hele tatt må stilles.

Hobins ønske med bildeserien var "...to prompt viewers to think about the first time they heard about or saw the aftermath of current events and to imagine how a child with limited context and experience might perceive the same event." Barn blir bombandert av slike bilder fra media hele tiden, og en slik bildeserie setter absolutt fokus på hva slags innvirkning disse bildene har på barn, og hvordan de integrerer og behandler disse tingene i sine egne liv. 

Bildene gjenskaper noen av de største tragediene i vår tid, og er så grusomme at man helst vil skåne barna fra dem. Dessverre renner media over av slike bilder som smøres ut over store forsider, så barna har mest sannsynlig fått med seg hendelsene allerede. Jeg syns billedserien på en god måte viser at man må prate med barna om det som skjer på en forståelig måte, sånn at ikke fantasien deres på egenhånd lager historier verre enn virkeligheten. Jeg mener ikke at de skal få vite alt om en hver nyhetssak, men noen ting er rett og slett for store til at de kan skjermes fra det - uansett hvor gjerne man skulle ønske at man kunne. 

På bakgrunn av dette syns jeg derfor kritkken fra motstanderne er noe hysterisk. Photoshooten har mest sannsynlig føltes som en lek for barna, og det er jo gjerne (som bildene viser) gjennom lek barn bearbeider ting. Jeg vil derfor anta at barna ikke har lidd noen nød, men i stede har vært med på å formidle et viktig budskap til oss voksne, at små gryter har også ører og at 

"Alle fortiede sannheter blir giftige." 
- Friedrich Nietzsche -

Så var det lørda'n igjen...

Siste uke har vært av tpen "begivenhetsrik" og "fortgående". Antar dere dauer mest etter å få høre om da jeg lå å kava på den våte asfalten på et tidspunkt da "alle" skal hjem, mens jeg prøvde å redde det lille som var igjen av ære? Først må jeg da fortelle at i sykkel-naske-by-nummer-én er det ikke vits å kjøpe seg enda en ny sykkel, så jeg begynte å se på bruktmarkedet. Det var definitivt ikke så billig som jeg ville trodd, og jeg fikk derfor overbevist pappa om å sende sin gamle med toget. Ikke det at det trengtes mye overtalelse til for nå har han jo tidenes grunn til å kjøpe seg den nye sykkelen han har prata om så lenge. Så for to uker siden kom sykkelen med toget, og for ikke så lenge siden var den ferdig på service.

Tilbake til saken: Frøkna var på vei hjem fra biblioteket etter en snasen liten leseøkt, da uhellet var ute. Hva kommer det uttrykket av forresten? Burde jo hett "da uhellet var inne" for alle vet at de fleste ulykker skjer i hjemmet - bare ikke denne... Anyroad, jeg skulle sykle ned fra fortauet da jeg fikk litt for stor fart slik at jeg ikke klarte styre unna bybanesporet. Man vet selvfølgelig at bybanespor, trikkespor, ja, egentlig alle spor, er en dårlig deal for små sykkelhjul, men det hjelper jo ikke når man vingler bortover i et, og spesielt ikke når det er fult av vann. Ja, jeg glemte jo å nevne at det hadde regna HELE dagen, men jeg bor jo i Bergen så følte nesten det sa seg selv.

Jeg vingla altså bortover og tenkte "dette går bra, aldri i verda!" og det fikk jeg jo helt rett i. Ikke før tanken var ferdig tenkt, så dundra jeg i bakken med kne og albu først. Ganske forslått både i armer, ben og hue, prøvde jeg å komme meg på bena igjen uten å ha blitt oppdaga. Litt type "dette er en hverdagslig sak, ingen ting å tenke på", ingen fikk med seg dette. MEEEEN den gode planen ble selvfølgelig stoppet av et velment "åååh, det så ikke godt ut, gikk det bra!?" Jeg tror jeg snøfta noe ala "jaja, SELVFØLGELIG!" før jeg kasta meg på sykkelen (da sykkelen er av typen "litt for stor guttesykkel", var det sikkert underholdende nok i seg selv), og tråkka det jeg kunne vekk derfra - med hele rushtrafikkens blikk i ryggen.

Først da jeg kom hjem igjen, kunne jeg se på skaden. Både regnbuksa og jakka var like hel (kvalitet ftw!), mens albuen var oppskrapa og kneet var farget i blått og rødt (nå gult og grønt). I tillegg var kroppen småsjokka, æren forslått og hode litt ømt. Nei, nei, ta det med ro, jeg slo ikke hode i asfalten, men for all del, bare hold et lite mamma-foredrag om fordelene ved hjelm osv osv. Jeg skal nok late som jeg følger med, selv om det først er i mitt neste liv jeg vil gå foran som et godt eksempel. Tror uansett ikke en hjelm ville forebygd noe som helst. Saken var nemlig den at jeg hadde på meg en i utgangspunktet tung skolesekk, som også var stappa med handlevarer som melk og juice, og da jeg datt, raste sekken (og juicen) i 120 og traff meg i bakhode. Det var likevel ikke hodet mitt det gikk verst utover, juickartongen klarer jo ikke stå på egenhånd en gang!

Uansett, som plaster på såret fikk jeg følgende dikt av en venninne:

"ET var på sykkeltur
hun skulle nyte den vakre natur
Plutselig møtte hun noe med asfaltstruktur,
en slagt horisontal grunnmur
fargen i ansiktet hennes ble asur
...mens kne og albu ble purpur
ET sendte sin fars sykkel i retur."

(Men det gjorde jeg jo ikke, jeg bare lot den stå å skamme seg i garasjen en dag eller to, så nå tror jeg vi er venner igjen.)

It's easy when you're big in Japan!

Her om dagen var jeg nesten litt effektiv før klokka var 12, og det er nesten som bragd å regne for et C-menneske som meg. Det var dog ikke skole-ting som sto på programmet, men shopping i diversse håndarbeidsbutikker. Og det var like før jeg skulle betale for meg i en av disse, at denne storyen utspilte seg:

Damen foran meg hørte at kassedamen snakket litt gebrokkent norsk, og spurte med en gang hvor hun var fra. Kassedamen svarte at hun var fra Chile, og fikk med en gang spørsmålet "trives du i Norge?" Ja, det gjorde da kassedamen, hun var også av det snakkesalige slaget. Hun fikk derimot ikke inn et ord i damens påfølgende monolog om alt som var bra med Norge og at verden var et grusomt sted. Jordskjelv i Japan for eksempel var så fælt at hun så vidt turte å se på nyhetene om dagen. Og likevel oppfordret ekspertene oss altså til å prate med de små barna om det, og i barnehagen lagde de tegninger, og det var helt uforståelig for barna skjønte da ikke noe av det som skjedde på den andre siden av kloden. Hun snakket uten å trekke pusten, og forsvant ut på viddene med ord som ikke trengte pust, før hun plutselig returnerte med, "men slike jordskjelv er altså en så grusom ting"! Ja, det var butikkdamen enig i, og hun fikk puttet inn en glose eller to om at hun var i Chile da det var jordskjelv der for noen år tilbake, og det var en skremmende og uhyggelig opplevelse. Og det var her damen kom med gullkornene som fikk meg til å krype bak en reol, både flau, lattermild og skamfull. Damen hadde nemlig også opplevd et jordskjelv. I Sogndal. Og det var en grusom opplevelse, for glassene på hylla i skapet hennes klirret...

- Nei, applaus for mennesker som setter ting i perspektiv (spesielt når oppfølgingskommentaren var "nei, når det skjer så fæle ting i verden, er det trist at vi nordmenn stønner over været")!

This is where the summer ends ...

"There will be a time when we must choose between what is easy and what is right."
- Albus Humlesnurr -

Er Fukushima et globalt veikryss, en mulighet for det moderne mennesket til å vise seg menneskelig? Har tiden kommet, er øyeblikket her? Ser vi strålene klarere enn før eller lever vi i en boble med skylapper? Vet vi det verste som kan skje, hva vi gjør? Vet vi hva vi gjør?

Fukushima

Jeg frykter deg

som du frykter meg,

og begge vil være

størst

best

mektigst

Vi strekker oss

mot stjernene

så vi mister fotfeste

og faller

for vårt eget

maktbegjær,

egen fortreffelighet

og stormannsgalskap

blåser våre egne hoder

til himmels

med et kjempesmell

som Tsjernobyl

som hvisker i vinden:

Vil dere lære

av Fukushima?

-  ETS -

Hide and seek

I går da jeg skulle på skolen, var husnøkkelen borte - igjen! En skulle tro at på en hybel så liten som min, er det begrensa hvor mange ting som kan forsvinne, og likevel føler jeg at jeg stadig er på leting etter nettopp husnøkkelen. I går var dessuten litt krise fordi jeg hadde en presentasjon med supergruppa som jeg IKKE måtte gå glipp av. Ja, du kan jo tenke deg panikken! Jeg endevendte de vanlige stedene, altså senga (noen ganger er jeg så trøtt når jeg legger meg, at jeg ikke hadde merka det om jeg lå på et piggsvin - i hvert fall ikke i teorien), pulten, bordet, vinduskarmen og hylla, flere ganger, men uten hell.

Jeg tok resten av hybelen også, inni klesskapet og skuffa på badet, men fremdeles ingen nøkkel. Jeg gikk gjennom de vanlige stedene for n'te gang uten å komme husnøkkelen noe nærmere, og kjente at panikken gikk over til desperasjon. Desperasjon får en dessverre til å miste hodet, så jeg kasta jakka (jeg hadde jo tatt på meg den mens jeg lette, for jeg var allerede sent ute, og tenkte at det var best å spare tid) og begynte på hodeløs jakt gjennom hele hybelen. Først dro jeg ut alle skittenklærne (i tilfelle den hadde rota seg innimellom), før jeg gikk igjennom søpla (ettersom jeg hadde satt i ny pose kvelden før), dro frem senga, men stadig uten å finne noe mer enn en hybelkanin.

Etter å ha lett gjennom alle kjøkkenskapene, dratt ut skrivebordsskuffen så håndtak og front ble røska løs, kasta alle putene i godstolen på gulvet, og lett gjennom alle de vanlige stedene en gang til, så klokka viste 30 minutter mer enn da jeg begynte, fant jeg endelig den lille rakkeren. Den lå mellom noen papirer på skrivebordet som jeg allerede hadde lett mellom tusen ganger - selvfølgelig. Etter skolen kjøpte jeg meg nøkkelkrok - ikke noe mer gjemsel på meg og husnøkkelen nei!

Rosa fjær flyr gjennom luften...

...og limer seg til meg så jeg stadig ser ut som en pjusk, rosa struts! Det hele startet da jeg bodde i en viss prinsesse-gate. Jeg ble vel mildt sagt litt i overkant inspirert av den gata, så jeg som omtrent ikke hadde eid en rosa gensere tidligere, hadde rosa på hjernen. Jeg shoppa babyrosa herfra til evigheten, og helst skulle det være med prinsessekroner - full pakke rett og slett!

En av de mange "kuppene" jeg gjorde på den tiden, var et fleeceteppe fra barneavdelingen på en av disse interiørbutikkene. Teppet var i utgangspunktet fint, men av en eller annnen grunn var det prydet med en fjærkant av dimensjoner. Jeg har derfor fra dag én prøvd å fjerne fjærkreet fra teppet - med vekslende hell. I dag var derimot begeret fult: Jeg er ferdig med å puste fjær, ete fjær og støvsuge mine gjester før fjær etter at de har vært på besøk! Jeg har derfor egenhendig, og i ren irritasjon, klippet fjær for fjær ned i søplebøtta, for så å rense det "the student way". Jeg håper inderlig at saken er ribba en gang for alle, selv om jeg regner med å støvsuge rosa fjær frem til sommeren...

Antar nå at dere dør etter å vite "How to rense et teppe på studentbudsjett!". Nei, jeg lar meg ikke be to ganger jeg.

Du trenger:
1 stk teppe "in desperate need" av en vask
1 stk klesbørste

Brett teppet i to, og legg det utover gulvet. Sett deg selv opp på teppet, og "work that klesbørste" som om du aldri har gjort annet. Eventuelle flekker fjernes med rent vann og saks, mens de flekkene som ikke går bort under noen omstendigheter, antagelig ikke vil gjøre deg noe vondt, og derfor får bli fredet. Tilslutt rister man teppet ut av vinduet (kun nødvendig hvis man glemte å støvsuge gulvet først - as moi). Mission accomplished!

Ja, i hvert fall for dere. Jeg er stadig på lag med støvsugeren, og nå fortsetter kampen så ingen fjær skal føle seg for trygg!

Til seters...

...for å gjøre seg fet, heter det, men det er geiter. Vi studenter drar derimot hjem til mor og far. Her får man omsorg, stell og gratis mat, og det skal man definitivt ikke undervurdere når man er fattig student! Forrige helg var jeg "til seters" og nå på onsdag går turen samme vei, om bare for ei natt. Til seters kan man samle krefter og bare "være". Det er utrolig deilig å ha et slikt sted, et sted som er "hjemme"!

Til deg som kun er 23,5 (eller yngre)!

Nei, tallet 24 gir meg ikke frysninger for jeg er stadig nærmere 20 enn 30, så det så! Samtidig merkes det hvilken vei klokken tikker; Det blir stadig vanskeligere å komme seg etter en fuktig kveld på byen, trening blir stadig mer essensielt og det er vel bare et tidsspørsmål før jeg får innkallelse til mammografi og andre tvilsomme artigheter!

MEN det er uansett ingen ting jeg kan gjøre med saken, klokker har jo alltid tikket sine egne veier. Jeg velger derfor å gå ned med flagget til topps, i kveld skal det feires så det høres helt til Arna! Min kjære venninne, Mina, sier dessuten:

"I det lange løp er 24 slett ingen alder å snakke om,
og hvis jeg har forstått livskonseptet riktig,
har du stadig gullalderen foran deg!"

Og om gullet lar vente på seg, kan jeg alltids trøste meg med at min alder tynger mine foreldre mer enn meg; Det er jo ikke så lenge siden jeg lå på stellebordet - visstnok!

Hjertesukk

Gjett hvem som kjøpte seg ny mobiltelefon som var helt fucka, og derfor måtte tusle tilbake til butikken for å få ny? Jadda, det var meg. Heldigvis er ikke det no' problem, så lenge den byttes innen syv dager. Bare synd jeg var der dag åtte... [Fyll inn med et forrykende sterkt kraftuttrykk] Så nå er den nye mobilen på verksted, mens jeg har lånetelefon av typen "slagvåpen fra Claser'n". 

- Er det et lyspunkt i alt dette? Joda, hvis du liker å lese andres meldinger så. Tror tidligere leietaker var greit nyforelska (håper i hvert fall det, for jeg tuller ikke!), da det går i meldinger ala "jeg elsker deg, min due!"