hur ska man älska nån som har älskat nån förut...

Vi danser en dans vi ikke kjenner,

på en vei vi ikke aner hvor vil gå

mens vi kjenner på om rytmen stemmer

og lurer på hva den andre tenker på

Jeg leter etter tonen fra mitt indre

i ordene du hvisker vart til meg,

leter etter alt det jeg kjenner

i det nye vi kan dele, du og jeg

For alt er nytt, og alt er fremmed,

og jeg vet ikke hvor du kommer fra

eller hva du slites mellom

men det er kanskje bra…

- ET -

[ Kunstner: Shintaro Ohata]

Fireworks & happiness

"Alt for mye tid har gått med på å synge de mørke tonene. Jeg vet at de må synges, at de ikke kan gjemmes på et lurt sted så man aldri finner dem igjen, men en tone kan ikke vare evig. Nye toner må få komme til, og nå vil jeg synge de lyse.

Ja, egentlig har jeg sunget de lyse lenge, men i det siste har jeg begynt å samle på de for de synges så høyt og så ofte. Jeg samler sanger, og øyeblikk, mange sanger, og mange øyeblikk. Jeg ser fargene nå, kjenner fargene helt inn i hjertet og tenker at alt er så vakkert. Vakrere enn jeg husket det, vakrere enn det har vært før. Så kom! La oss danse til lyse toner, le lyse toner, og drømme lyse melodier. La oss samle alt det lyse til et strålende innvendig fyrverkeri som aldri tar slutt. Et stille lite fyverkeri av glede."
- ET -

[Kunstner: Rachell Sumpter]

"Endless happiness is not fireworks,
it’s as quiet as snow, quiet as snow
like February light and tulips
that slowly wait in all their beauty to die"
- Siri Nilsen -

Art from the heart

Under eksamensperioden i desember, fikk jeg meg Twitter-konto, rett og slett fordi det var så fantastisk kjedelig å lese (jeg er som kjent alltid åpen for procrastination). Det sies at Twitter kan gjøre deg smartere, men jeg tror ikke det er tilfelle for min del, for jeg liker best å følge de morsomme, de som twitrer tull og tøv (jeg er som kjent også alltid åpen for å le). Det finnes dog noen hederlige unntak - uten at jeg kommer på noen akkurat nå. Det var i hvert fall gjennom en av mine twitrende venner at jeg kom over bloggen My Modern Met som er en side der "art enthusiasts and trendspotters connect over creative ideas". Fantastisk konsept! Det finnes så mange kreative sjeler, så mye fint og fantastisk - og selvfølgelig mye rart, men det fine er at nå kan jeg bli fasinert, imponert eller bare riste på hodet over "dagens kunst altså"! Konklusjonen er klar: Jeg digger det!

Min første (og største?) forelskelse er Jason Lee, "A father who creatively captures his kids". Kreativiteten bak bildene tar pusten fra en, det er en super utførelse og ungene hans er bare til å spise opp! Bildene er så fantastiske, at jeg tok meg selv i bla gjennom hele bloggen hans fra A til B, bare for å bli enda mer "amazed". Så mye liv og røre, lek og latter - det er til å bli glad av! Har lagt inn noen av verkene hans i tilfelle du er for lat til å trykke på linkene ;)

The Nightmare Before Christmas

En PC har som kjent mange knapper, og jeg er av den oppfattelse av at man bare trykker vilt på disse til ønsket hendelse inntreffer. Dette er stort sett en tilnærming som fungerer utmerket, og gjør en hver bruksanvisning (nesten) overflødig. En og annen gang kan dette likevel ta en på altfor, altfor dypt farevann.

Som for eksempel i går da jeg satt i fred og fordragelighet og leste mitt arkitekturpensum med yndlingslista fra Spotify på øret. Plutselig fikk jeg det for meg at jeg måtte sjekke Spotify-innstillingene mine (les: procrastination-diplom),, og vips så hadde jeg, av uvisse grunner, trykket "disconnect from Facebook". Det var et skjebnevangert tastetrykk som bragte meg fra Spotifyhygge til marerittet fra helvete på null sekunder. Jeg var plutselig logget ut av Spotify, og da jeg prøvde koble meg på igjen, var alle spillelistene mine borte. ALLE. Alle mine fantastiske spillelister (inkludert julekalenderen min) var borte som dugg for solen, og alt jeg klarte si var "ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!!???!!".

Jeg kontaktet umiddelbart min bror (datageni og min personlige helpdesk), men han var ikke til mye hjelp til tross for mine mange "HELP, HJELP-meldinger". De mest provoserende sånn-fikser-du-det-meldingene jeg får er nemlig nettopp de han gav meg: Restart & reconnect. Daaah, akkurat som jeg ikke hadde prøvd det for hundre år siden? Det funka ikke, Mr. I-know-it-all, jeg spør faktisk om HJELP her! Også meldinger fra meg av typen "ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ", "everything is gone!", "jeg har for mange bra spillelister til at de bare kan forsvinne" og mere "ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!!". Min bror påpeker at det er meningsløst å hoste opp ulike bokstaver fra alfabetet, men jeg lover, det var det eneste jeg klarte på daværende tidspunkt. Jeg nevnte at det var marerittet fra helvete, ikke sant? ALL musikken min var borte, og hva er jeg egentlig uten min fantastiske, sårt oppsparte musikk?

Heldigvis viste det seg etterhvert at Spotify av some reason hadde kobla meg på en ny(?) konto tilknyttet samme mailadresse, og da jeg oppdaget det, ordnet ting seg ganske så fort. Pålogginga ble riktig, jeg gjorde Spotify og Facebook til venner igjen og alle, ALLE mine kjære spillelister var tilbake. Mens min besserwisser av en bror opplyste meg om de fancy funksjonene nye Spotify ville ha, lagde jeg note-to-self: Never ever push the "disconnect to Facebook"-button again! Det kommer nemlig med en veldig, veldig traumatisk opplevelse.

On the right side of the wrong bed

"togene går
og andre mennesker klarer fint
riktig tog til riktig tid
du våkner alltid opp i feil by"

Det går i eksamenslesing om dagen: Lese, lese, lese, lese, lese. Desverre samsvarer ikke alltid teorien med praksisen, så selv om jeg har lært en del faglige ting, har jeg kanskje lært enda mer om procrastination. - Faktisk tror jeg at jeg snart er ferdig utdannet, og forventer derfor et diplom i posten.

Jeg er nå fullstendig oppdatert på den nye, fantastiske TV-serien "New Girl" (takk, Izzy!). Jeg har oppdatert fjorårets Spotify-julemusikkliste, og skrevet årets ønskeliste (ingen støvsuger på topp, takk Gud!). Jeg har, i lys av alle eksamene og det faktum at jeg snart har en utdannelse, grøsset over voksenlivets krav til ansvarlige og lure valg. Jeg er ikke alltid så glad i å bli voksen, så jeg digger bloggeren Marens skriblerier:

"- Tenk at du faktisk ønsker deg en oppvaskmaskin.

- Litt mer enn en microbølgeovn, litt mindre enn et lyssverd.

- Utrolig.

- Det er en av de der forbaskede voksengreiene som kryper innpå deg mens du sover.

- Hva da, oppvaskmaskiner?

- Nei, idiot, ikke oppvaskmaskiner, lysten på oppvaskmaskiner. Du legger deg en kveld og tenker på snøballkrig og våkner morgenen etter og tenker på oppvaskmaskiner, og du har ingen anelse om hva det var som traff deg.

- Jeg vil gjette på en ganske stor, ganske motbydelig stabel med oppvask."

Jeg har fått et akutt kreativt uttrykksbehov, lagd Spotify-julekalender (veldig økonomisk og miljøvennlig, og ikke minst student-ish om jeg skal si det selv), og gjort VA (vann og avløp) om til et naturlig smalltalk-emne (yeah, skills!). Jeg har vasket klær med en lidenskap ingen tidligere har sett, fått en sitte-å-lese-on-my-own-humor som ikke bør bevege seg utenfor husets fire vegger (men likevel gjør nettopp det stadig vekk) og jeg har spist så mye dritt at det kan leses i blindeskrift i ansiktet mitt. Jeg har funnet ut at Siri Nilsen og Maria Mena er superartister jeg vil sette mange hjerter etter på en skikkelig fjortismåte, og at jeg vil på Major Parkinson-konsert (ja, jeg har hengt mye på Spotify). Og ikke minst: Jeg har lovet mine venner at de i juleferien/på nyåret skal få tilbake et sosialt, oppegående vesen det går an å ha som venn: We miss U, ET, inkludert du!

Always, I will remember

Kalenderen skriver allerede slutten av november, og likevel lar snøen vente på seg. Jeg tenner mitt siste telys for å gjøre mørketiden litt lysere, og koser meg med chai latte med honning i den nye Gdansk-Starbucks-samle-koppen min :) Mitt lille lysfat består av lyngen jeg kjøpte meg tidligere i høst for gavekortet jeg fikk til bursdagen min i februar (og som jeg med stolthet konstanterer at fremdeles lever), "Remember"-figuren fra Willow Tree (favorittserien) og.rosa telys - selvfølgelig. Ønsker alle en tid med lyse dager og varme minner!

"Ingen er med oss for alltid, 

tiden forsvinner så fort, 

men minnene får vi beholde 

til lindring når savnet er stort."

-

Kjærlighetsvisa

"Det finnes ingenting som er så lykkelig og godt som dette: Når en kvinne og en mann deler samme livssyn og holder sammen i hjemmet. Det gjør deres fiender rasende og deres venner glade, men bare de selv vet hva det egentlig betyr."

- Homer -

10. mai i år hadde mine foreldre sølvbryllupsdag da det var 25 år siden de gav hverandre sitt ja i Sunndal kommune. I over 25 år har de reist sammen på livets vei, besteget fjell og nytt vakre utsikter, og sammen sett både soloppgang og solnedgang. Sammen har de bygget et hjem med takhøyde og hjerterom, et sted som gir den styrken man trenger for å reise ut, og et sted å lengte hjem til når man er borte. Gjennom deres kjærlighet har jeg fått innblikk i hvor fint ekteskap og tosomhet kan være, og i et samfunn med høye skilsmissestatestikker er det en viktig motvekt å ha med seg i bagasjen.

- Kjære mamma og pappa: Jeg ønsker dere en fantastisk reise videre, sammen på livets vei! Jeg er kjempeglad i dere!

 

 Willow Tree-figuren: Anniversary - Love ever endures