Vi er sju

Ei lita jente møtte eg
ein gong på framand stad.
Ho kom mot meg med lette steg,
og smilte, trygg og glad.

Ho var vel ein sju - åtte år,
var fattig kledd, men sunn
og vakker, med sitt mjuke hår
og kjaken frisk og rund.

"Kor mange sysken har vel du?"
sa eg. Straks fekk eg svar :
"Kor mange sysken? Vi er sju.
Sju born har mor og far."

"Kvar er dei andre?" sa eg så
og atter svara ho:
"To er i byen, langt herfrå,
og ut til sjøs drog to.

"To ligg på kyrkjegarden her,
ei syster og ein bror.
Og i et hus tett innmed der,
bur eg med far og mor."

Eg drygde litt, så spurde eg:
"Og enda seier du
at de er sju?" - ho såg på meg,
ho sa : "Ja, vi er sju."

"Men kjære barn, du veit da visst :
Om fire heim att kjem,
er to av dykk for evig mist,
no er de bare fem!"

"På gravene veks blom og gras",
sa veslejenta fort,
"eg ser dei frå vårt kjøkenglas
og tidt eg spring dit bort.

Der er eg alltid trygg og sæl,
eg set meg der og syr,
eg syng for dei, og tidt fortel
eg dei et eventyr.

Og mang ein kveld når sol går ned
og det er vakkert ver,
da tek eg mjølk og niste med,
så et eg kveldsmat der.

Først døde Anna, syster mi.
Ho sjukna inn så brått.
Ho låg og leid ei lita tid,
men så fekk ho det godt.

Da snøen kom og la seg til,
så eg fekk ut på ski,
vart Veslebror og kvit og still
og gjekk til syster mi."

"Men vesle jente, desse to
er døde, skjøner du!
Kor mange sysken har du no?"
Ho svara : "Vi er sju."

"Men dei er døde, barnet mitt!
I himlen får dei bu!"
- Den vesle jenta stod på sitt,
ho svara, like fast og blidt :
"Ja, visst. Og vi er sju."

Av William Wordsworth
Oversatt av Halldis Moren Vesaas

- Høyt elsket, aldri glemt!

When did that happen, and how do we make it stop?

I guess we're adults.
The question is;
When did that happen,
and how do we make it stop?

I dag hang jeg med min gode nabo og "nesten-søster", Sara. Vi har kjent hverandre siden hun ble født. Da vi var små, pleide vi å finne på alt mulig rart sammen med de andre barna i gata, og et av påfunnene var å begynne badesesongen før alle andre. Så hvert år dro vi avgårde for å bade, under det påskudd at vi skulle på sykkeltur. Ettersom vi sjelden var på sykkeltur resten av året, sa våre foreldre etter hvert; "Pass på hverandre da!" Vi bada på Damtjern, Stuvstjern, Engersand og Ulvenvannet, og for hvert år ble det litt tidligere. I år var datoen 18. februar! Fantastisk kaldt må vite, men det er jo tradisjon...

Vi hadde aldri gjort det hvis det ikke hadde vært "en greie" vi har holdt på med så lenge. Det er kaldt på land og det er kaldt i vannet, og egentlig er hele greia ganske så jævlig. Du vet det blir kaldt å kle av seg til badetøy, du vet det blir kaldt og bade og du vet det blir kaldt når du kommer opp. Før tenkte vi ikke så mye på det. Største frykten var at foreldrene hjemme skulle stusse over det våte håret vårt. Før satte vi ut for akebakken uten tanke på trær og eventuelle ting i veien (kanskje derfor Sara, i verdens største fart, tok det mega hoppet på brøytekanten og gikk rett i asfalten??). Vi hang i "skogen" og testa hvor dyp myra var med foten, enda vi ikke fikk lov (ikke veldig populært da far måtte komme ut og dra opp igjen støvelen etterpå...). Vi klatra opp på dukkestutaket, hoppa i snøen fra hverandaen og lekte ring-stikk med naboene (bare at de selvfølgelig ikke viste at vi lekte med dem). Vi sykla uten hender på styret hele veien til skolen, bare fordi vi kunne, og tenkte ikke på at vi kunne gå på tryne i nærmeste grøftekant. Vi tenkte generelt mindre før. Det var mer "det er gøy", og først etterpå "ooops, det var kanskje ikke så lurt..."

Nei, det ble feil for vi tenkte jo, bare på andre ting. Vi tenkte mer på hvor dumt det var med lekser (oki, den har jeg fremdeles ikke kommet over da), på hvilke gutter som var søte (okay, ikke lenger på den fronten heller), hvorfor middagen alltid ble servert når det var mest morsomt (nå må jeg lage den sjæl, det er heller ikke morsomt) og hvor deilig lang og evighetsvarende sommerferien var (nå er det sommerjobbings som føler like evighetsvarende!). Vi tenkte mindre handling-konsekvens, og mer handling. Det har forsvunnet i x-antall bursdager og det som kalles "å bli voksen".

Jeg innrømmer det gladelig, jeg er en stor fan av bardommens bekymringsløse tilværelse. Jada, vi hadde selvfølgelig bekymringer da også, men det var på et mer håndterelig nivå. Problemene ble aldri så store at de ikke kunne håndteres, og uansett, barndommens tro satt fremdeles i så alt ville jo alltids ordne seg! Ja, det mener jeg jo egentlig enda, at alt ordner seg. Og dager som idag, når vi kaver rundt i vannet som holder ca -4 grader uten noen som helst logisk grunn, gir meg håp. Håp om at leken aldri dør, at konsekvensene aldri får for stor plass i hodet vårt og at det alltid, alltid forblir et lite barn inni oss som sier: JO, JEG VIL!

I've heard that it's possible to grow up - I've just never met anyone who's actually done it. Without parents to defy, we break the rules we make for ourselves. We throw tantrums when things don't go our way, we whisper secrets with our best friends in the dark, we look for comfort where we can find it, and we hope - against all logic, against all experience. Like children, we never give up hope...

Family

I know things haven’t been the same since you lost her
But that's alright I feel it too
I don’t want things to change I'll give you all the time you need
To feel warm and safe again

I'll take you for a night on the town
I'll take you home when the sun goes down
I'll take you for a walk in the park
I'll take you home when it gets dark
But no matter what you do lean on me
After all we’re family
And that doesn’t change

You can stay as long as you want but you don't have to
You can come and go we don’t need to know
Words won’t cure what ails but the simple truth is there and it always prevails
All your friends are there for you

I'll take you for a night on the town
I'll take you home when the sun goes down
I'll take you for a walk in the park
I'll take you home when it gets dark
But no matter what you do lean on me
After all we’re family
And that doesn’t change

Like starlight

I'll take you for a night on the town
I'll take you home when the sun goes down
I'll take you for a walk in the park
I'll take you home when it gets dark
But no matter what you do, lean on me
After all we family
And that doesn’t change

Like starlight

Glad i dere! :)

It's My Life

It's my life
Don't you forget
It's my life
It never ends

Ved livets korsveier og til store anledninger, får man ofte noen ord på veien. Ord om hvordan man er, og hvor høyt man blir satt pris på. Utrolig hyggelig selvfølgelig, så fremt man ungår den fella å la det bli hvordan man skal være for resten av livet. At de sagte og de usagte ordene, forventningene til ens egen person, blir noe man prøver å leve etter - å bli til. Disse ordene skal være en berikelse der og da, ikke noe folk senere kan trykke "copy" på ved enhver anledning; sånn er hun eller han! Ta til deg ros, og gled deg over den der og da, men lev ikke på den. Gjør den ikke til noe ideal. Sorter grundig hva som er dine forventninger og hva som er andres. Hver dag du våkner, velger du å stå opp, du velger livet. Og hver dag velger vi hvilket menneske vi vil være. Vi velger selv. I en verden der muligheter er standard og begrensninger en sjelden gjest, kan det ofte virke så overveldende at det er fristende å la andre velge for en. Men mitt liv er mitt, og ikke alle andres. Mitt liv skal leves for meg og av meg. Mine valg skal gjøres av meg, for meg. Jeg argumenterer ikke for en ny, egoistisk linje, men for ansvar for egne valg og handlinger. Når man dør alene, må man også leve alene - men på veien kan vi ha det gøy, sammen!

Carpe Diem, my friend!

A couple of hundred years ago, Benjamin Franklin shared with the world the secret of his success. Never leave that till tomorrow, he said, which you can do today. This is the man who discovered electricity. You think more people would listen to what he had to say. I don't know why we put things off, but if I had to guess, I'd have to say it has a lot to do with fear. Fear of failure, fear of rejection, sometimes the fear is just of making a decision, because what if you're wrong? What if you're making a mistake you can't undo? The early bird catches the worm. A stitch in time saves nine. He who hesitates is lost. We can't pretend we hadn't been told. We've all heard the proverbs, heard the philosophers, heard our grandparents warning us about wasted time, heard the damn poets urging us to seize the day. Still sometimes we have to see for ourselves. We have to make our own mistakes. We have to learn our own lessons. We have to sweep today's possibility under tomorrow's rug until we can't anymore. Until we finally understand for ourselves what Benjamin Franklin really meant. That knowing is better than wondering, that waking is better than sleeping, and even the biggest failure, even the worst, beat the hell out of never trying.

- Meredith Grey i Grey's Anatomy -

- I morgen skal jeg begynne å lese (tror jeg)!

Miss Independent

It's something about,
just something about the way she moved.
I can't figure it out,
there's something about her.
Say ooh.
There's something about kinda women
that want you, but don't need you.
Hey
I can't figure it out, there's something about her.
Cuz she walk like a boss talk like a boss.
Manicured nails, just sent the pedicure off.
She's fly effortlessly.
Cuz she move like a boss, do what a boss do.
She got me thinking about getting involved.
That's the kinda girl I need.

She got her own thing. That's why I love her
Miss independent, won't you come and spend a little time.
She got her own thing. That's why I love her.
Miss independent
Ooh
The way you shine
Miss independent

There's something about kinda woman that can do it for herself.
I look at her and it makes me proud.
There's something about her. There something
Ooh
so sexy about the kinda women that don't even need my help
She says she got it, she got it.
No doubt
There's something about her.
Cuz she work like the boss, play like the boss.
Car and a crib, she about to pay em both off,
and her bills are paid on time.
She made for a boss, soley a boss
Anything less she's telling em to get lost
That's the girl that on my mind

She got her own thing that's why I love her
Miss independent
Won't you come and spend a little time
She got her own thing, that's why I love her
Miss independent
Ooh
The way you shine
Miss independent

Yeah, yeahhh

Her favorite thing is to say
Don't worry I got it and everything she got best believe she bought it
She gon steal my heart, ain't no doubt about it
Girl
Your everything I need, said your everything I need

She got her own thing, that's why I love her
Miss independent, wont you come and spend a little time
She got her own thing, that's why I love her
Miss independent
Ooh the way you shine
Miss independent
That's why I love her

Mennesket definerer seg i kontrast til det som er fremmed eller annerledes. I følge Simone de Beauvoirhar har kvinnen blitt "Den andre", "Det annet kjønn". Mannen er "standardmennesket", menneske og kjønn, mens hun kun er kjønn. Mannen sees ut i fra seg selv, mens kvinnen sees ut i fra sitt forhold til mannen. Forholdet mellom kjønnen kan også uttrykkes ved begrepsparene subjekt/objekt, der mannen er subjektet med egne mål, og kvinnen objektet, en som må sees i lys av mannens mål. Det råder altså en stri mellom mennesker om hvem som skal få være subjekt, "herre", og hvem som skal bli objekt, "knekt". Den som taper kampen må underkaste seg den fremmede synsvinkelen. I følge Hegel er knekt og herre i praksis gjensidig avhengig av hverandre, men deres forhold er slik at knekten påtar seg rollen som avhengig, mens herren har rollen som uavhengig.

Dette har ifølge de Beauvoir skjedd fordi mennene opp igjennom historien har favorisert eget kjønn i lovene, og brukt filosofi og teologi til å befeste sitt overtak. Det mannsdominerte perspektivet gjør at selv lovprisningen av kvinnen gjerne er lovprisning av kvinnen slik mannen ønsker å betrakte henne. Kvinnene på sin side har ikke gjort opprør mot dette fordi de er uløselig knyttet til mannen, og derfor ikke kan "utslette" sin motstander da de er grunnleggende bilogiske forankrede enheter i samfunnet. Det har heller ikke vært konkret mulig for kvinnen fordi hun har vært økonomisk avhengig av mannen, samt at hun ofte er "medskyldig" ved å velge den letteste veien, altså trygghet fremfor selvstendighet som egne valg medfører.

de Beauvoirs mål er ikke å overta herredømmet, å "vinne" kjønnskampen, men at kvinnen skal gå fra å være Den andre til å bli Den samme - at kvinner og menn blir jevnbyrdige og respekterer hverandre som frie subjekter. En betingelse for dette er at kvinnen blir konkret uavhengig. Derfor må hun ut i arbeid, og oppnå økonomisk uavhengighet. Dermed vil systemet som er bygget på hennes avhengighet, bryte sammen.

Det kan se ut som om dagens vestlige kvinner nettopp har oppnådd denne selvstendigheten, denne friheten. Kvinnen gjør det bedre på skolen enn mannen, tar høyere utdannelse, får toppjobber og forsørger seg selv. Mannen og kvinnens roller endrer seg i takt med disse endringene, men er vi klare for det? Føler mannsrollen seg truet av kvinnenes selvstendig? Hvordan oppfører man seg som "det svake kjønn" når man ikke er svak lenger? Er kvinnen i ferd med å bli mann, og mannen i ferd med å bli kvinne? Er det en verden i ønsket eller tvunget endring vi ser? Hvor langt går likestilling?

Friends

"No one could ever know me,
no one could ever see me.
Seems like you're the only one
who knows what it's like to be me.
Someone to face the day with,
make it through all the rest with,
Someone I'll always laugh with,
even at my worst,
I'm best with you".

Dette har vært MIN DAG, og det har vært den beste! :-D
Tusen takk, folkens! SÅ glad i dere <3