Moving on...

Da er jeg på flyttefot igjen; Frem og tilbake er like langt, er det ikke det man sier? Sikkert og visst er det i hvert fall at fire etasjer og null heis er i meste laget når man flytter. Spesielt når man har i overkant mye stæsj, og verken eier kondis eller lårmuskler. Men nå er det gjort, og jeg kan ta det med ro i en måneds tid, før det er "påan igjen".

Og så må jeg si HURRA FOR CARINA, min trofaste leser, som fyller år idag! Gratulere masse, masse med dagen - håper den blir fin - og at feiringa til helga blir legendarisk! Gleder meg i hvert fall masse til å dra hjem torsdag, og ikke minst til å se deg og de andre. GLEDER MEG! :)

Det kan ingen ta i fra meg.

Her jeg bor nå, har jeg ikke TV med kanaler, så jeg priser lisensen og NRK nett-TV. Der finner man så utrolig mange underholdende programmer; Partydronninger, Nytt på nytt, Pinlige sykdommer, Pornoeksplosjonen, 10B, Bondi Beach og mange fler.

Men denne gangen er det en annen serie jeg vil trekke frem, "Rødt, hvitt og skrått". Her møter man mange forskjellige mennesker, mange har sterke historier, men også mange fine tanker, ikke bare rundt homofil legning og partnerskap, men også rundt kjærlighet og samliv. Anbefales!

"Gjør døren høy, gjør porten vid,"
sang vi av full hals
på harde benker

men det var før de
forviste oss.

Vi brøt
kjærlighetens paragraf,

sto det mellom linjene.
- Under klærne
er vi like.
- ETS -

Ja visst gör det ont när knoppar brister

"Du kan ikke gå ned i samme elv to ganger," pleide pappa å si, og jeg irritere meg grønn fordi jeg ikke skjønte hva det betydde. "Jo, det kan du," pleide jeg å svare, mens pappa ristet på hodet. "Joho," ville jeg svare igjen, og så var vi i gang; "Nei, du kan ikke gå ned i samme elv to ganger!" Jeg følte han hadde en like overbærende holdning hver gang vi havnet i denne diskusjonen, som om var så smart som klarte å hoste opp et sitat av Heraklit (noe som antagelig var det eneste han husket fra filosofitimene)! Det skal sies at jeg på denne tiden mislikte sterkt å ikke skjønne ting, og spesielt sterkt mislikte jeg at intelligensen min ble degradert. (Til mitt forsvar skal det sies at jeg var ung, og fremdeles ikke hadde oppdaget at jo mer man vet, jo mindre vet man...)

Det var da jeg surfa rundt på nettet for noen dager siden at jeg kom over dette sitatet igjen, og det gikk plutselig opp for meg hva pappa og Heraklit mente; Det eneste konstante her i verden, er forandring! "Gjenkjennelsesgleden" var stor; Er det noe jeg har brukt mye tid på å sloss mot de siste årene, er det forandringer. Alt rundt meg har vært i endring, og jeg har hatet det så intenst og smertefult at det føles unødvendig å si at jeg er en stor motstander av forandring. Det er noe med det at akkruat da jeg ble vant til i går, kom i dag.

Jeg har nok brukt noen år på å sørge over ting som er tapt og som aldri vil bli som de var, det nå være mennesker som har forsvunnet fra livet mitt, epoker som er forbi eller endringer ved meg selv. Jeg misliker fremdeles forandringer, men jeg antar man kan si at jeg har akseptert at det er sånn det er, at det er sånn det må være - jeg nærmer meg i hvert fall stadig.

"...but everybody's changing
and I don't feel the same..."

"Hush, little baby..."

Jeg er kanskje ikke gammel nok til å starte en setning med "dagens ungdom", men det er kun to uker til jeg fyller masse, så jeg tar meg den frihet. Så; Dagens ungdom er oppvokst med musikk i øret og verden et tastetrykk unna. De blir eksponert for alt fra alle steder, og det er ikke lenger et spørsmål om å velge, men å velge bort.

Jeg liker å ha verden et tastetrykk unna, så lenge jeg får bestemme når jeg skal taste. Jeg liker å kunne få tak i folk hvor som helst når som helst, men jeg nekter å være tilgjengelig 24/7. Hvis jeg ikke vil svare på mail/melding med en gang, ja, da venter jeg til senere. Hvis jeg ikke vil ta telefonen når en person ringer fordi det passer meg dårlig, ja, da lar jeg være. Det er søren ingen menneskerett at jeg skal være tilgjengelig døgnet rundt; Jeg vet det irriterer dere grønne, men, hey, that's just the way I am.

I en tastetrykkende-verden-rett-rundt-hjørne-tid, kan stillheten virke forhistorisk og dinosaur-ish. Noen får spasmer hvis musikken stoppes i mer enn 5 sekunder, og de skal helst spille det så høyt at ørene kun vil høre pipetoner etter fylte 25 (takk, takk, kjære utested!). Jeg derimot er et sånt rart menneske som liker å se film uten lyd sånn at jeg kan nyte stillheten mens jeg leser underteksten. Jeg elsker å være hjemme alene sånn at huset blir tomt og veggene kan pakke meg inn i deilig stillhet. Og jeg elsker nettene da verden stillner, og stillheten finner meg. (Jeg har "dotter i øra" på bussen da, men det er fordi bussemennesker bråker så mye at de fortjener å bli utestengt!)

Stillheten har blitt overdøvet av tikk-takk-klokker, bylarm og to-do-stuff. Den har blitt overdøvet av et samfunn som frykter og hater stillheten i dens mangel av action (altså i redsel for kjedsomhet), et samfunn som samtidig frarøvet oss vår egen stemme. I takt med at den ytre stillheten forsvinner, vokser den indre stillheten hos mange mennesker. Stillheten vokser og vokser, flere og flere mennesker "møter veggen" eller lider av depresjoner. Man får ikke gjort noe med det; Verden er en karusell som går fotere og fortere, livet en berg-og-dalbane. Men du kan skru av tivolimusikken! Du kan beskytt deg mot verden! La stillheten finne deg så du kan lytte til deg selv og følge din egen stemme:

"...I did it my way..."

In Winterland

Det er vinter og snø ute, så fortauene er bare halvparten så store som de pleier å være. Man må balansere av gårde på små stier, og håpe at beina og balansen er stødigere enn isen er glatt. Hadde man hatt fortauene for seg selv, hadde det ikke vært noe problem, men av en eller annen grunn innsisterer alle andre på å bruke samme fortauet som meg. Når det er én smal sti, sier det seg selv at en må flytte seg. Tenk deg to mennesker komme mot hverandre på fortausstien. Den ene går et skritt ut av vegen et lite stykke før de møtes, og venter til den andre har passert. Dette er et bilde på en ideell situasjon fordi den ene er en "viker" og den andre er en "kjør på".

Problemet oppstår når to mennesker av samme sort møtes, altså to "vikere" eller to "kjør på". Jeg antar at mennesker av typen "kjør på" vil gå rett på hverandre, men da jeg selv er en "viker" vil jeg ikke uttale meg for bastant. Det jeg vet er at når to "vikere" møtes på veien, der begge har et intens ønske om å ikke hindre andre mennesker i sin ferd, resulteres det i en latterlig musikkløs dans, et steg hit og et steg dit, der ingen kommer seg av flekken. Jeg går til venstre, han går til venstre. Jeg går til høyre, han går til høyre. Venstre, venstre, høyre, høyre... Det er omtrent da man ser på hverandre, ler litt, før man begge prøver å komme forbi ved å gå til...venstre selvfølgelig. Litt mer pinlig latter, opp med en diskre pekende pekefinger og -endelig-; Turen på mini-fortauet kan fortsette - God tur!

I 2010 skal jeg bil...

...et JA-menneske!

Alle liker JA-mennesket! Ingen opplever mer, og ingen har mindre tid til å kjede seg enn JA-mennesket; JEG vil bli et JA-menneske!

Men JA-mennesker har alltid en alt for full timeplan fordi de ikke vil gå glipp av noe. Valg er derfor for mareritt å regne, da det stort sett innebærer å velge bort og dermed gå glipp av noe. Dessuten er JA-menneskene fryktelig redd for å såre andre ved å servere dem det grusomme ordet NEI. JA-mennesker er derfor veldig flinke til å se alle andre. Faktisk er de så flinke til å se alle andre, at de glemmer å se seg selv og sine egne (og tidens) begrensninger. Et JA-menneske som ikke ser egne begrensninger, det er en oppskrift som ender rett i veggen det.

"Rett i veggen", det er et sted jeg har vært før, og jeg trenger ikke være et geografi-geni for å se at jeg ikke vil havne der en gang til. Begrensninger er et dø-kjedelig ord som stort sett innebærer at man ikke kan sluke hele eplet på en gang, men istede må spise det en bit av gangen. Av og til må man sette på bremsen, og av og til må man si NEI. Men jeg beholder troen, troen på at jeg en gang i fremtiden vil kunne sluke eplet helt, få med meg alt som skjer, gjøre tusen ting på en gang, og ha så mange baller i lufta at folk blir svimle. Inntil da sier jeg KANSKJE (for det å si NEI; Vel, det ble et litt for stort skritt å ta).

- KANSKJE-mennesker er veldig alright folk! :)

Med lysets hastighet

Det skjer så mye om dagen at det bare er så vidt jeg henger med. Tiden løper som vanlig fra meg, og kalenderen er i overkant full etter min smak. Men alt som skjer er så koselig; Jeg kan ikke si nei til noe. Skole, film, kafebesøk, venninneprat, festligheter, restaurant-dater, salg-shopping, kino, flytting... Det er så mye som flyr i lufta om dagen at jeg nesten ikke rekker tenke, nesten ikke rekker kjenne etter. Men når jeg har et sekund, tenker jeg på alt jeg har, alt jeg gleder meg til, alle jeg er glad i, alt jeg skal gjøre. Da renner hjertet mitt over av solskinn og får meg til å smile fra øret til øret, jeg danser i Bergens forurensede gater, og syns livet er herlig! :)

Lysår borte
er min barndom,
lysår borte
er min død.

Mitt liv
reiser
med lyset.
- Tone Schwarzott-

Selv den hardeste vinter...

Da har vi tippet over i det herrens år 2010, og jeg er tilbake i Bergen etter en kanon ferie hjemme med familie og venner. - De er så gode at jeg ikke kan få sagt det!

Tilbake i Bergen har skolen begynt, og som alle semestre tidligere; Dette er semesteret jeg skal bli super-student. Desverre er tonen fort en annen i februar, og spesielt i mai da eksamen står for døra. Men som kjent, den tid, den sorg, så jeg har levd livets glade dager denne uken med kafé besøk med venninner, film og festligheter. Dagene hjemme har gitt meg smilet tilbake, en positivitet jeg prøver dra med meg inn i Bergens regnfulle tilværelse.

Det er dog ikke regnet som er mest plagsomt i Bergen om dagen. Som i resten av landet er det KALDT! Da jeg kom hjem sist lørdag, hadde selvfølgelig vannet frosset, og jeg måtte løpe ned på kinoen for å få gått på do. Ikke fikk jeg dusja eller vaska opp eller tatt min skuringsrunde i leiligheten (ooh, trist! :-P), og ikke var huseieren den mest behjelpelige heller, så det endte med at jeg dro til onkelen min og bor nå der (igjen) inntil videre.

Men til tross for slag fra øst og vest; Hjertet mitt blinker blidt mot verden. Det er som det jeg-et jeg kjenner og liker, er tilbake etter lang tids fravær. Det er som om solen skinner selv i nattens mørkeste time, og det danses inni meg så jeg ikke kan slutte å smile - og det helt uten grunn! NÅ er det rett og slett utrolig deilig å være meg! :D

Det er som mamma og pappa skrev på kortet som fulgte gaven jeg fikk til jul (måtte skjule noen snufs når jeg leste det kortet ja! :-P):

"Selv den hardeste vinter
bærer en gryende vår i sitt hjerte."