The Nightmare Before Christmas

En PC har som kjent mange knapper, og jeg er av den oppfattelse av at man bare trykker vilt på disse til ønsket hendelse inntreffer. Dette er stort sett en tilnærming som fungerer utmerket, og gjør en hver bruksanvisning (nesten) overflødig. En og annen gang kan dette likevel ta en på altfor, altfor dypt farevann.

Som for eksempel i går da jeg satt i fred og fordragelighet og leste mitt arkitekturpensum med yndlingslista fra Spotify på øret. Plutselig fikk jeg det for meg at jeg måtte sjekke Spotify-innstillingene mine (les: procrastination-diplom),, og vips så hadde jeg, av uvisse grunner, trykket "disconnect from Facebook". Det var et skjebnevangert tastetrykk som bragte meg fra Spotifyhygge til marerittet fra helvete på null sekunder. Jeg var plutselig logget ut av Spotify, og da jeg prøvde koble meg på igjen, var alle spillelistene mine borte. ALLE. Alle mine fantastiske spillelister (inkludert julekalenderen min) var borte som dugg for solen, og alt jeg klarte si var "ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!!???!!".

Jeg kontaktet umiddelbart min bror (datageni og min personlige helpdesk), men han var ikke til mye hjelp til tross for mine mange "HELP, HJELP-meldinger". De mest provoserende sånn-fikser-du-det-meldingene jeg får er nemlig nettopp de han gav meg: Restart & reconnect. Daaah, akkurat som jeg ikke hadde prøvd det for hundre år siden? Det funka ikke, Mr. I-know-it-all, jeg spør faktisk om HJELP her! Også meldinger fra meg av typen "ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ", "everything is gone!", "jeg har for mange bra spillelister til at de bare kan forsvinne" og mere "ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!!". Min bror påpeker at det er meningsløst å hoste opp ulike bokstaver fra alfabetet, men jeg lover, det var det eneste jeg klarte på daværende tidspunkt. Jeg nevnte at det var marerittet fra helvete, ikke sant? ALL musikken min var borte, og hva er jeg egentlig uten min fantastiske, sårt oppsparte musikk?

Heldigvis viste det seg etterhvert at Spotify av some reason hadde kobla meg på en ny(?) konto tilknyttet samme mailadresse, og da jeg oppdaget det, ordnet ting seg ganske så fort. Pålogginga ble riktig, jeg gjorde Spotify og Facebook til venner igjen og alle, ALLE mine kjære spillelister var tilbake. Mens min besserwisser av en bror opplyste meg om de fancy funksjonene nye Spotify ville ha, lagde jeg note-to-self: Never ever push the "disconnect to Facebook"-button again! Det kommer nemlig med en veldig, veldig traumatisk opplevelse.

On the right side of the wrong bed

"togene går
og andre mennesker klarer fint
riktig tog til riktig tid
du våkner alltid opp i feil by"

Det går i eksamenslesing om dagen: Lese, lese, lese, lese, lese. Desverre samsvarer ikke alltid teorien med praksisen, så selv om jeg har lært en del faglige ting, har jeg kanskje lært enda mer om procrastination. - Faktisk tror jeg at jeg snart er ferdig utdannet, og forventer derfor et diplom i posten.

Jeg er nå fullstendig oppdatert på den nye, fantastiske TV-serien "New Girl" (takk, Izzy!). Jeg har oppdatert fjorårets Spotify-julemusikkliste, og skrevet årets ønskeliste (ingen støvsuger på topp, takk Gud!). Jeg har, i lys av alle eksamene og det faktum at jeg snart har en utdannelse, grøsset over voksenlivets krav til ansvarlige og lure valg. Jeg er ikke alltid så glad i å bli voksen, så jeg digger bloggeren Marens skriblerier:

"- Tenk at du faktisk ønsker deg en oppvaskmaskin.

- Litt mer enn en microbølgeovn, litt mindre enn et lyssverd.

- Utrolig.

- Det er en av de der forbaskede voksengreiene som kryper innpå deg mens du sover.

- Hva da, oppvaskmaskiner?

- Nei, idiot, ikke oppvaskmaskiner, lysten på oppvaskmaskiner. Du legger deg en kveld og tenker på snøballkrig og våkner morgenen etter og tenker på oppvaskmaskiner, og du har ingen anelse om hva det var som traff deg.

- Jeg vil gjette på en ganske stor, ganske motbydelig stabel med oppvask."

Jeg har fått et akutt kreativt uttrykksbehov, lagd Spotify-julekalender (veldig økonomisk og miljøvennlig, og ikke minst student-ish om jeg skal si det selv), og gjort VA (vann og avløp) om til et naturlig smalltalk-emne (yeah, skills!). Jeg har vasket klær med en lidenskap ingen tidligere har sett, fått en sitte-å-lese-on-my-own-humor som ikke bør bevege seg utenfor husets fire vegger (men likevel gjør nettopp det stadig vekk) og jeg har spist så mye dritt at det kan leses i blindeskrift i ansiktet mitt. Jeg har funnet ut at Siri Nilsen og Maria Mena er superartister jeg vil sette mange hjerter etter på en skikkelig fjortismåte, og at jeg vil på Major Parkinson-konsert (ja, jeg har hengt mye på Spotify). Og ikke minst: Jeg har lovet mine venner at de i juleferien/på nyåret skal få tilbake et sosialt, oppegående vesen det går an å ha som venn: We miss U, ET, inkludert du!

Always, I will remember

Kalenderen skriver allerede slutten av november, og likevel lar snøen vente på seg. Jeg tenner mitt siste telys for å gjøre mørketiden litt lysere, og koser meg med chai latte med honning i den nye Gdansk-Starbucks-samle-koppen min :) Mitt lille lysfat består av lyngen jeg kjøpte meg tidligere i høst for gavekortet jeg fikk til bursdagen min i februar (og som jeg med stolthet konstanterer at fremdeles lever), "Remember"-figuren fra Willow Tree (favorittserien) og.rosa telys - selvfølgelig. Ønsker alle en tid med lyse dager og varme minner!

"Ingen er med oss for alltid, 

tiden forsvinner så fort, 

men minnene får vi beholde 

til lindring når savnet er stort."

-

Sommerlesning

Samuel Johnson sa at "man bør lese det man har lyst til. Det man leser av plikt, har man liten glede av." Det er så sant som det er sagt. Jeg elsker å lese, men i løpet av skoleåret blir det lite av det, rett og slett fordi pensumbøkene ødelegger for alt som heter leseglede. Heldigvis returnerer denne gleden om sommeren, når en god bok gjennom varme sommernetter eller som selskap når man ligger til "bruning" i sola, er oppskriften på lykke.

Lista over årets sommerlesning inneholder alt det jeg har kommet over som leseverdig resten av året, og den er derfor tilsvarende lang. Men det er det som er deilig med en sommerlesningliste vs pensumliste; Jeg leser det jeg vil, når jeg vil. Kanskje blir det én bok, kanskje blir det alle, vi får se. Sommerlesning skal nytes akkurat som sommeren: "Ligge på et svaberg og bare være til..."

- "I den ordløse time" (eller en annen diktsamling) av Tove Houck
- "Alene" av Kjersti Erichsson
- "Kamerat Napoleon" av George Orwell
- "Den lille prinsen" av Antoine de Saint-Exupéry
- "En dåre fri" av Beate Grimsrud
- "En flyktning krysser sitt spor" av Aksel Sandemose
- "Angitt av mamma" av Oddvar Schjølberg
- "Hundre års ensomhet" av Gabriel García Márquez
- "3096 dager" av Natascha Kampusch
- "Valkyriene" av Paulo Coelho
- "Fem mennesker du møter i himmelen" av Mitch Albom
- "Fredløs" av Elin Brodin
- "Ulovlig norsk" av Maria Amelie
- "Heksen fra Portobello" av Paulo Coelho
- "Den nakne ridder" av Roberts Fisher
- "Øya" av Victoria Hislop
- "Brida - en bok om frihet" av Paulo Coelho
- "Min kamp" av Karl Ove Knausgård
- "Tilbake til livet" av Runar Vincents Johannessen
- "En ny jord" av Eckhart Tolle
- "Regines bok - en ung jentes siste ord" av Regine Stokke
- "The Importance of Living" av Lin Yutang
- "Det glade vannvidd" av Elin Ørjasæter
- "Hva skal vi med religion?" av Rudi Kessel
- "Tett inntil dagene - fortellingen om min mor" av Mustafa Can
- "Ta vare på mamma" av Shin Kyung-Sook
- "Jeg skulle løfte deg varsomt over" av Wenche Muhleisen
- "Imot kunsten" av Tomas Espedal
- "La meg synge deg stille sanger" av Linda Olsson
- "Dagene før mai" av Sanne Mathiassen
- "Tigerens kone" av Téa Obreht
- "Annabel" av Kathleen Winter
- "Gjennom natten" av Stig Sæterbakken 
- "Hei, det er meg!" av Nina Grøntvedt 
- "Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy" av Ingrid Schibsted Jacobsen

"Hvis du leser mange bøker, regnes du som belest.
Men hvis du ser mye på TV, regnes du ikke som be-sett."
- Lily Tomlin -

...men det er først på fredag...

"Stormen er langt unna i januar, men ettersom dagene glir fremover nærmer den seg umerkelig, før den plutselig er der, like overraskende som sist. Jeg kjenner meg totalt uforberedt og maktesløs når den sluker meg hel, og virvler meg inn i et tåkelandskap det er umulig å manøvre i. Sjøspruten står og skjærene kommer alt for fort mot meg. Jeg holder på hatten og styrer skuta så godt jeg kan, selv om magen slår krøll på seg, og angsten gir lungene trøbbel. ""Dette går bra, aldri i væra," tenker jeg når Stormen river i seilet nattestid, og jeg krampeaktig prøver å holde kursen, fullstendig utslitt. 

Men i det jeg holder på å gi opp, skuer jeg land på den andre siden! Jeg skraper sammen det siste jeg har av krefter, slik mennesket har gjort i alle tider, når alt som teller er overlevelsesinnstinktet. Jeg justerer kursen og jubler når stranden vokser i horisonten. For like fort som den kom, er den borte igjen. Stormen er over, tåka letter og jeg kan puste lettet ut der jeg ligger rett ut på stranda og gjør ingen ting. Prestasjoner og gjøremål er svake minner på en strand der alt som kjennes er en smak av herlig, varm sommerferie."

- Under en uke igjen før eksamensbobla sprekker, perspektivet utvides og noe annet enn pensum og lesesal står på programmet. Med andre ord: Hold ut, forsømte venner, jeg kommer sterkt og snart tilbake!

The sun'll come out tomorrow

I Magasinet til Dagbladet (16. april 2011), stilte Unni Conradi Andersen spørsmålet: "Hvorfor er det så vanskelig å gi uttrykk for håp uten at det blir noe religiøst over det?" Håpet er siste som forsvinner hos et menneske. Selv når sykdommen er så alvorlig, den kjære så redusert at det kun kan gå en vei, klamrer man seg til håpet med et barns naivitet. Håpet om at den kjære blir frisk, at den elskede kommer tilbake, at alt går bra tilslutt.

"Jeg tror at mennesker har et kroppslig behov for å tro. Dette kommer til syne når kroppen blir tydelig for oss, slik den blir når man er syk. Men snakker vi da om en annen type tro enn det vi vanligvis forbinder med dette begrepet?"
- von der Fehr -

De siste årene har det blitt utgitt mange slike personlige beretninger om hvordan det er å miste den som betyr aller mest. Mange av disse vever umerkelig inn den kristne tro inn i håpsbegrepet ved at man griper til metaforer om evighet og høyere makter, selv om man ikke har hatt noen slike preferanser tidligere. Men i sorgen griper man i desperasjon eller for trøst til troen på evig liv og mulig gjensyn, som om språket mangler noe når man vil uttrykke seg om dette, noe man bare finner igjen i det religiøse. 

"For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, 
fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp."
- Bibelen -

Men en Andersen mener har funnet dette ikke-religiøse språket, er Kjersti Erichsson som har utgitt boken "Alene", en bok jeg må låne på biblioteket så fort som mulig. Tidligere prest Rolf Berg er forbauset over Erichssons ikke-religiøse innfallsvinkel, og innrømer at en gammel prest kan ha godt av å lese slikt, fordi det ikke er til å underslå at religiøse ledere gjerne legger inn litt religiøse følelser i sorgen.

Jeg kunne ikke vært mer enig, for jeg føler meg litt truffet. Jeg respekterer absolutt at ikke alle tror det samme som meg, det er forståelsen jeg sliter med. Jeg syns det er vanskelig å forstå hvordan folk ikke kan tro på noen form for høyere makter, rett og slett fordi det fjerner muligheten til å se sine kjære igjen. Uten den muligheten blir sorgen, i mine øyne, alt for stor, for overveldende, uutholdelig. Du har kanskje rett om du mener jeg tyr til enkle løsninger eller du kaller meg hyklersk, men for meg er håpet noe som eksisterer i en større sammenheng, noe utenfor meg selv, noe religiøst. Uten er jeg ingen ting, men jeg ser jo at det er mulig for andre å finne det uten Gud. Det viktigste er jo at man har håpet, for uten dør mennesket.

"Jeg er et sted der ingen kan nå meg. Når noen prøver, alltid vennlig og velment, blir det feil, de treffer meg ikke, at det kan gjøre så vondt å ikke bli truffet."
- Kjersti Erichsson -

Så var det lørda'n igjen...

Siste uke har vært av tpen "begivenhetsrik" og "fortgående". Antar dere dauer mest etter å få høre om da jeg lå å kava på den våte asfalten på et tidspunkt da "alle" skal hjem, mens jeg prøvde å redde det lille som var igjen av ære? Først må jeg da fortelle at i sykkel-naske-by-nummer-én er det ikke vits å kjøpe seg enda en ny sykkel, så jeg begynte å se på bruktmarkedet. Det var definitivt ikke så billig som jeg ville trodd, og jeg fikk derfor overbevist pappa om å sende sin gamle med toget. Ikke det at det trengtes mye overtalelse til for nå har han jo tidenes grunn til å kjøpe seg den nye sykkelen han har prata om så lenge. Så for to uker siden kom sykkelen med toget, og for ikke så lenge siden var den ferdig på service.

Tilbake til saken: Frøkna var på vei hjem fra biblioteket etter en snasen liten leseøkt, da uhellet var ute. Hva kommer det uttrykket av forresten? Burde jo hett "da uhellet var inne" for alle vet at de fleste ulykker skjer i hjemmet - bare ikke denne... Anyroad, jeg skulle sykle ned fra fortauet da jeg fikk litt for stor fart slik at jeg ikke klarte styre unna bybanesporet. Man vet selvfølgelig at bybanespor, trikkespor, ja, egentlig alle spor, er en dårlig deal for små sykkelhjul, men det hjelper jo ikke når man vingler bortover i et, og spesielt ikke når det er fult av vann. Ja, jeg glemte jo å nevne at det hadde regna HELE dagen, men jeg bor jo i Bergen så følte nesten det sa seg selv.

Jeg vingla altså bortover og tenkte "dette går bra, aldri i verda!" og det fikk jeg jo helt rett i. Ikke før tanken var ferdig tenkt, så dundra jeg i bakken med kne og albu først. Ganske forslått både i armer, ben og hue, prøvde jeg å komme meg på bena igjen uten å ha blitt oppdaga. Litt type "dette er en hverdagslig sak, ingen ting å tenke på", ingen fikk med seg dette. MEEEEN den gode planen ble selvfølgelig stoppet av et velment "åååh, det så ikke godt ut, gikk det bra!?" Jeg tror jeg snøfta noe ala "jaja, SELVFØLGELIG!" før jeg kasta meg på sykkelen (da sykkelen er av typen "litt for stor guttesykkel", var det sikkert underholdende nok i seg selv), og tråkka det jeg kunne vekk derfra - med hele rushtrafikkens blikk i ryggen.

Først da jeg kom hjem igjen, kunne jeg se på skaden. Både regnbuksa og jakka var like hel (kvalitet ftw!), mens albuen var oppskrapa og kneet var farget i blått og rødt (nå gult og grønt). I tillegg var kroppen småsjokka, æren forslått og hode litt ømt. Nei, nei, ta det med ro, jeg slo ikke hode i asfalten, men for all del, bare hold et lite mamma-foredrag om fordelene ved hjelm osv osv. Jeg skal nok late som jeg følger med, selv om det først er i mitt neste liv jeg vil gå foran som et godt eksempel. Tror uansett ikke en hjelm ville forebygd noe som helst. Saken var nemlig den at jeg hadde på meg en i utgangspunktet tung skolesekk, som også var stappa med handlevarer som melk og juice, og da jeg datt, raste sekken (og juicen) i 120 og traff meg i bakhode. Det var likevel ikke hodet mitt det gikk verst utover, juickartongen klarer jo ikke stå på egenhånd en gang!

Uansett, som plaster på såret fikk jeg følgende dikt av en venninne:

"ET var på sykkeltur
hun skulle nyte den vakre natur
Plutselig møtte hun noe med asfaltstruktur,
en slagt horisontal grunnmur
fargen i ansiktet hennes ble asur
...mens kne og albu ble purpur
ET sendte sin fars sykkel i retur."

(Men det gjorde jeg jo ikke, jeg bare lot den stå å skamme seg i garasjen en dag eller to, så nå tror jeg vi er venner igjen.)

It's easy when you're big in Japan!

Her om dagen var jeg nesten litt effektiv før klokka var 12, og det er nesten som bragd å regne for et C-menneske som meg. Det var dog ikke skole-ting som sto på programmet, men shopping i diversse håndarbeidsbutikker. Og det var like før jeg skulle betale for meg i en av disse, at denne storyen utspilte seg:

Damen foran meg hørte at kassedamen snakket litt gebrokkent norsk, og spurte med en gang hvor hun var fra. Kassedamen svarte at hun var fra Chile, og fikk med en gang spørsmålet "trives du i Norge?" Ja, det gjorde da kassedamen, hun var også av det snakkesalige slaget. Hun fikk derimot ikke inn et ord i damens påfølgende monolog om alt som var bra med Norge og at verden var et grusomt sted. Jordskjelv i Japan for eksempel var så fælt at hun så vidt turte å se på nyhetene om dagen. Og likevel oppfordret ekspertene oss altså til å prate med de små barna om det, og i barnehagen lagde de tegninger, og det var helt uforståelig for barna skjønte da ikke noe av det som skjedde på den andre siden av kloden. Hun snakket uten å trekke pusten, og forsvant ut på viddene med ord som ikke trengte pust, før hun plutselig returnerte med, "men slike jordskjelv er altså en så grusom ting"! Ja, det var butikkdamen enig i, og hun fikk puttet inn en glose eller to om at hun var i Chile da det var jordskjelv der for noen år tilbake, og det var en skremmende og uhyggelig opplevelse. Og det var her damen kom med gullkornene som fikk meg til å krype bak en reol, både flau, lattermild og skamfull. Damen hadde nemlig også opplevd et jordskjelv. I Sogndal. Og det var en grusom opplevelse, for glassene på hylla i skapet hennes klirret...

- Nei, applaus for mennesker som setter ting i perspektiv (spesielt når oppfølgingskommentaren var "nei, når det skjer så fæle ting i verden, er det trist at vi nordmenn stønner over været")!

Hide and seek

I går da jeg skulle på skolen, var husnøkkelen borte - igjen! En skulle tro at på en hybel så liten som min, er det begrensa hvor mange ting som kan forsvinne, og likevel føler jeg at jeg stadig er på leting etter nettopp husnøkkelen. I går var dessuten litt krise fordi jeg hadde en presentasjon med supergruppa som jeg IKKE måtte gå glipp av. Ja, du kan jo tenke deg panikken! Jeg endevendte de vanlige stedene, altså senga (noen ganger er jeg så trøtt når jeg legger meg, at jeg ikke hadde merka det om jeg lå på et piggsvin - i hvert fall ikke i teorien), pulten, bordet, vinduskarmen og hylla, flere ganger, men uten hell.

Jeg tok resten av hybelen også, inni klesskapet og skuffa på badet, men fremdeles ingen nøkkel. Jeg gikk gjennom de vanlige stedene for n'te gang uten å komme husnøkkelen noe nærmere, og kjente at panikken gikk over til desperasjon. Desperasjon får en dessverre til å miste hodet, så jeg kasta jakka (jeg hadde jo tatt på meg den mens jeg lette, for jeg var allerede sent ute, og tenkte at det var best å spare tid) og begynte på hodeløs jakt gjennom hele hybelen. Først dro jeg ut alle skittenklærne (i tilfelle den hadde rota seg innimellom), før jeg gikk igjennom søpla (ettersom jeg hadde satt i ny pose kvelden før), dro frem senga, men stadig uten å finne noe mer enn en hybelkanin.

Etter å ha lett gjennom alle kjøkkenskapene, dratt ut skrivebordsskuffen så håndtak og front ble røska løs, kasta alle putene i godstolen på gulvet, og lett gjennom alle de vanlige stedene en gang til, så klokka viste 30 minutter mer enn da jeg begynte, fant jeg endelig den lille rakkeren. Den lå mellom noen papirer på skrivebordet som jeg allerede hadde lett mellom tusen ganger - selvfølgelig. Etter skolen kjøpte jeg meg nøkkelkrok - ikke noe mer gjemsel på meg og husnøkkelen nei!

Rosa fjær flyr gjennom luften...

...og limer seg til meg så jeg stadig ser ut som en pjusk, rosa struts! Det hele startet da jeg bodde i en viss prinsesse-gate. Jeg ble vel mildt sagt litt i overkant inspirert av den gata, så jeg som omtrent ikke hadde eid en rosa gensere tidligere, hadde rosa på hjernen. Jeg shoppa babyrosa herfra til evigheten, og helst skulle det være med prinsessekroner - full pakke rett og slett!

En av de mange "kuppene" jeg gjorde på den tiden, var et fleeceteppe fra barneavdelingen på en av disse interiørbutikkene. Teppet var i utgangspunktet fint, men av en eller annnen grunn var det prydet med en fjærkant av dimensjoner. Jeg har derfor fra dag én prøvd å fjerne fjærkreet fra teppet - med vekslende hell. I dag var derimot begeret fult: Jeg er ferdig med å puste fjær, ete fjær og støvsuge mine gjester før fjær etter at de har vært på besøk! Jeg har derfor egenhendig, og i ren irritasjon, klippet fjær for fjær ned i søplebøtta, for så å rense det "the student way". Jeg håper inderlig at saken er ribba en gang for alle, selv om jeg regner med å støvsuge rosa fjær frem til sommeren...

Antar nå at dere dør etter å vite "How to rense et teppe på studentbudsjett!". Nei, jeg lar meg ikke be to ganger jeg.

Du trenger:
1 stk teppe "in desperate need" av en vask
1 stk klesbørste

Brett teppet i to, og legg det utover gulvet. Sett deg selv opp på teppet, og "work that klesbørste" som om du aldri har gjort annet. Eventuelle flekker fjernes med rent vann og saks, mens de flekkene som ikke går bort under noen omstendigheter, antagelig ikke vil gjøre deg noe vondt, og derfor får bli fredet. Tilslutt rister man teppet ut av vinduet (kun nødvendig hvis man glemte å støvsuge gulvet først - as moi). Mission accomplished!

Ja, i hvert fall for dere. Jeg er stadig på lag med støvsugeren, og nå fortsetter kampen så ingen fjær skal føle seg for trygg!

Til seters...

...for å gjøre seg fet, heter det, men det er geiter. Vi studenter drar derimot hjem til mor og far. Her får man omsorg, stell og gratis mat, og det skal man definitivt ikke undervurdere når man er fattig student! Forrige helg var jeg "til seters" og nå på onsdag går turen samme vei, om bare for ei natt. Til seters kan man samle krefter og bare "være". Det er utrolig deilig å ha et slikt sted, et sted som er "hjemme"!

Til deg som kun er 23,5 (eller yngre)!

Nei, tallet 24 gir meg ikke frysninger for jeg er stadig nærmere 20 enn 30, så det så! Samtidig merkes det hvilken vei klokken tikker; Det blir stadig vanskeligere å komme seg etter en fuktig kveld på byen, trening blir stadig mer essensielt og det er vel bare et tidsspørsmål før jeg får innkallelse til mammografi og andre tvilsomme artigheter!

MEN det er uansett ingen ting jeg kan gjøre med saken, klokker har jo alltid tikket sine egne veier. Jeg velger derfor å gå ned med flagget til topps, i kveld skal det feires så det høres helt til Arna! Min kjære venninne, Mina, sier dessuten:

"I det lange løp er 24 slett ingen alder å snakke om,
og hvis jeg har forstått livskonseptet riktig,
har du stadig gullalderen foran deg!"

Og om gullet lar vente på seg, kan jeg alltids trøste meg med at min alder tynger mine foreldre mer enn meg; Det er jo ikke så lenge siden jeg lå på stellebordet - visstnok!

Hjertesukk

Gjett hvem som kjøpte seg ny mobiltelefon som var helt fucka, og derfor måtte tusle tilbake til butikken for å få ny? Jadda, det var meg. Heldigvis er ikke det no' problem, så lenge den byttes innen syv dager. Bare synd jeg var der dag åtte... [Fyll inn med et forrykende sterkt kraftuttrykk] Så nå er den nye mobilen på verksted, mens jeg har lånetelefon av typen "slagvåpen fra Claser'n". 

- Er det et lyspunkt i alt dette? Joda, hvis du liker å lese andres meldinger så. Tror tidligere leietaker var greit nyforelska (håper i hvert fall det, for jeg tuller ikke!), da det går i meldinger ala "jeg elsker deg, min due!"

Nybryggt kaffe är mycket hett!

Ta det med ro; Jeg lever i beste velgående og er stadig opptatt med å være lykkelig. Tenkte bare dere er litt nysgjerrig på hvordan det går ;) Torsdag kveld bestemte jeg meg likevel for å delta på HiBs vinterleker i Hemsedal (1400 kr for husly, mat, 3 dagers skikort, transport og afterskiparties herfra til evigheten - YESS, please!), så der har jeg oppholdt meg fra søndag til onsdag. Trenger jeg å si great success!? Kom hjem fornøyd og halvdau - akkurat som mobilen min. Den gikk nemlig i koma grunnet fuktskader (det var det muligens flere som gjorde...), så hadde ikke noe annet valg enn å trave Bergens elektronikksjapper etter en ny i dag.

Handlelisten besto også av ny vekkeklokke, da den jeg hadde av uvisse grunner led en brå død i møte med gulvet "tidlig en fredags morgen". I dag morres var det derfor ikke P1s værmeldinger og x-antall nyhetssendinger som fikk meg ut av drømmeland, men meldingsduring (fikk aldri åpnet den meldingen, ettersom mobilen nekter å la meg bruke valgtastene - arg!). Da jeg kom til meg selv, var alt jeg hørte fra min tidligere så høylytte radiovekkeklokke, et beskjeden, nesten uhørlig lite "uuuh". Altså, jeg er en person som lett sover over nedsliping av trappa over huet på meg, og murpussing utenfor vinduet, så det sier seg selv at ny vekkeklokke var en tvingende nødvendighet.

Det viste seg dog at veien til elektronikksjappa var lang og lengre enn lang, og fristelsene like mange. Før jeg var fremme i mobil-Mekka, hadde jeg derfor kjøpt meg presskanne, to laken, sokketørker, servietter og ikke minst to julegaver(!). Jadda, jeg vet dere hater meg litt for den siste der, men det var jo tilbud!

Tenkte jeg nå skulle innvie den nye, fantastiske presskanne-koppen (som halve HiB allerede har skaffet seg), men spørs om det blir no' kaffe på meg. Denne bruksanvisninga er nemlig lang som et uvær - også kalt "kaffe for dummies": Én skje kaffe pr dl vann, fyll vann 3 cm fra kanten ("fyll inte for mycket vatten i koppen") og press motsols og medsols, men ikke hvis det gir for mye motstand osv. I tillegg er den krydret med viktige opplysninger som "rengör alltid koppen efter anvendelse" og "kontrollera att barn inte kommer i kontak med het vätska". Den aller beste er likevel: "Nybryggt kaffe är mycket hett!"

Nei, det er godt det er helg snart dere! ;)

Den gamle julesangen

I hele desember har jeg sett én episode av Jul på Månetoppen hver dag (ja, jeg er kanskje litt eldre en målgruppen, men jeg hadde ikke noen annen julekalender, og det er koselig!). I dag var det siste episode (alt gikk heldigvis bra), så nå er ventetiden over og det er jul! Jeg liker ventetiden nesten like godt som selve jula, da har man fremdeles alt det gode å se frem til, men det blir en fantastisk dag i dag. TV-kos, gudstjeneste, god mat, gaver og fin-fine familien - det er jo rett og slett oppskriften på en bra dag! Ønsker dere alle en riktig god jul med en julesang fra nettopp Jul på Månetoppen:

Den gamle julesangen
forteller om den gangen
en liten gutt ble født i Betlehem.
I en kald
liten stall
ble det lille barnet født –
i byen Betlehem!

Vi synger for dem som bor ute
for alle som fryser i natt.
Vi synger for dem som ikke har noen pute
og alle som kjenner seg små og forlatt.

Den gamle julesangen
forteller om den gangen
en liten gutt ble født til denne jord
gutten lå
på noen strå
og han frøs da han ble født –
til denne store jord!

Vi synger for dem som bor ute
for alle som fryser i natt.
Vi synger for dem som ikke har noen pute
og alle som kjenner seg små og forlatt.

Den gamle julesangen
forteller om den gangen
en liten gutt ble født til oss fordi
det var kaldt
overalt
men han tente håp og lys –
og derfor synger vi :

Vi synger for dem som bor ute
for alle som fryser i natt.
Vi synger for dem som ikke har noen pute
og alle som kjenner seg små og forlatt.

"Selv den hardeste vinter...

...bærer en gryende vår i sitt hjerte" sto det på julekortet jeg fikk av mamma og pappa i fjor. Det kortet betydde så utrolig mye for meg, jeg bare elsker de ordene! Jeg har telt dagene siden november, men i morgen skjer det endelig: I morgen er det vår, i morgen kl 16 har jeg juleferie!

The Greatest Love of All

Igjen har jeg surfet rundt på nettet uten mål og mening, da jeg egentlig skulle gjøre andre ting. Da kom jeg over dette svenske talentet (regner med dere er åpne for slikt etter sist håndballkamp...), og hennes sang gav meg frysninger på armen, selv om jeg tror teksten må ta litt av æren for det...

Nå er ikke jeg noe "lyd-menneske", jeg liker å se, enten i tekst eller i bilder - men helst ikke samtidig. Ganske tidlig syntes jeg for eksempel at bilder i bøker var en uting, det var jo som om noen prøvde å begrense min fantasi! Et annet eksempel er at jeg hjemme på østlandet, i et stort hus med masse lyd, syns det er superdeilig å se film uten nettopp lyd, og bare lese underteksten - antagelig fordi jeg liker stillheten (japp, er noen som syns det er litt irriterende ja!) Men altså, poenget var at jeg måtte google teksten så jeg kunne lese den. Men da er sangen delt, snill som jeg er nå i førjulstiden (bare nevner det... ;-) ), enjoy!

- Da tar jeg kvelden for om 9 timer har jeg eksamen; Good night, and good luck!

I have a dream...

"Eg syns livet sko ha vært en dans på roser
og at alt me tok i blei te gull,
og at lykkelig og tilfreds va diagnoser
som aleina ikkje ennå sto i null
Alle sjukhus va gjort om te fødestuer
og i fengsel va det bare støv og fluer
Eg hadde likt
sko vært mer enn bare et dikt det…"

- Bjørn Eidsvåg –

Det er viktig å drømme om en bedre verden, med bedre mennesker. Uten mennesker med visjoner, uten mennesker med drømmer, skjer det ingen forandringer, ingen forbedringer.

Uten drømmer, skjer det ingen ting.

Ingen himmelsk lønn, bare høner!

I årenes løp har alle ens gjøren og laden blitt notert av en høyere makt, slik at vi kan veies, finnes for tunge og skylde på McDonalds. Jeg henviser med andre ord til uttrykket "en vil få sin lønn i himmelen".

Selv om jeg har kirkegårder jeg foretrekker (på grunn av utsikten), spekulerer jeg aldri i hvor jeg måtte havne. Tross alt så er det ingen vits i å bruke tid på noe som ligger utenfor ens egen kontroll. Jeg håper dog at hvor enn jeg havner, så har de en liten snerten heis (jeg er ingen fan av trapper) så man kan besøke "den andre etasjen". Det er nemlig enkelte som fortjener å få passet sitt påkrevd i større grad enn andre, og jeg vil nødig miste den muligheten bare fordi jeg havner på feil sted. Saken er nemlig den at jeg har ei høne å plukke med flere:

Slanger
Slangen lurte menneskene ut av paradis. Som om ikke paradisforsvisning var nok, måtte vi også drasse på slangen. Er det virkelig mer å si?

Strømpebukse-oppfinneren:
Jeg ser for meg at dette er noe som kom til ved et uhell. En idiot av en mann skulle stelle hjemme, og kjørte da strømper og bukser på alt for høy temperatur i en vaskemaskin. Da maskinen var ferdig, var det ikke lenger strømper og bukser, men en sak. Mannen lukta trøbbel, og tok en spansk en: "Det er veldig moderne!" Kona prøvde elendigheta, og tenkte "for en elendighet – men det er jo moderne" og gikk med det. Mannen så at dette plagget viste deilig mye hud uten å vise hud, og vips, ble det masseproduksjon. Ettersom plagget ble oppfunnet av en slik veldig begrenset hjerne, er det ikke rart strømpebuksa er trang og vanskelig å komme inn i. Og masseproduksjon forutsetter massesalg, og det fikser man lett ved at de revner så fort du tar i dem. Men hvorfor må de gli ned mellom beina på en (før man i det hele tatt har tenkt at de skal skli ned, og da helst på en litt mer sexy måte…) så man dasser rundt som en annen sagger?

Strømpebukse med hold-in-funksjon
Jada, akkurat da kvinnen ikke trodde det kunne bli verre, kom hold-in strømpebuksa. Hvis magen din ikke er flat, og låra dine er litt for store, bare drar du på deg en slik en, og den vil motvirke alle gravitasjonslover som et helvete. Her skal visse fysikklæreres uttalelser nevnes; Gravitasjonsloven er kraftige saker, og bør ikke tulles heftig med. Noter deg derfor at du ikke vil kunne innta noe som helst resten av kvelden, da du har mer enn nok med å smake på alt du har inntatt det siste døgnet.

Eksamen-oppfinner’n
Den som fant opp eksamen, var en liten djevel med alt for stor sans for nervøsitet, angst og frykt. De kaster seg over en i god tid før eksamen, og forsvinner ikke før det hele er godt og vel overstått. Som en sykdom rir de en stakkars kropp, gir kvalme, nervøs svetting og en uro i kroppen som henger i lenge etter, og det finnes ikke en gang noe som hjelper på blå resept! Jeg tror at hver gang man har eksamen, så dør kroppen litt.

- Jeg er redd fortsettelse følger!

Addiction

Vi vet alle om en koffein- eller nikotinslave. Dessverre vet de fleste om en alkoholiker eller narkoman også. Det er avvenningsgrupper for spillegalskap og sex avhengige, og om du vil bli kvitt Facebook-besettelsen din, så tror jeg det er oppretta et behandlingstilbud for det og.

Alle er vi avhengig av noe, men kanskje ikke like "heavy" saker. Så hvorfor blir vi aldri avhengig av det som er bra for oss?