"Stormen er langt unna i januar, men ettersom dagene glir fremover nærmer den seg umerkelig, før den plutselig er der, like overraskende som sist. Jeg kjenner meg totalt uforberedt og maktesløs når den sluker meg hel, og virvler meg inn i et tåkelandskap det er umulig å manøvre i. Sjøspruten står og skjærene kommer alt for fort mot meg. Jeg holder på hatten og styrer skuta så godt jeg kan, selv om magen slår krøll på seg, og angsten gir lungene trøbbel. ""Dette går bra, aldri i væra," tenker jeg når Stormen river i seilet nattestid, og jeg krampeaktig prøver å holde kursen, fullstendig utslitt.
Men i det jeg holder på å gi opp, skuer jeg land på den andre siden! Jeg skraper sammen det siste jeg har av krefter, slik mennesket har gjort i alle tider, når alt som teller er overlevelsesinnstinktet. Jeg justerer kursen og jubler når stranden vokser i horisonten. For like fort som den kom, er den borte igjen. Stormen er over, tåka letter og jeg kan puste lettet ut der jeg ligger rett ut på stranda og gjør ingen ting. Prestasjoner og gjøremål er svake minner på en strand der alt som kjennes er en smak av herlig, varm sommerferie."
- Under en uke igjen før eksamensbobla sprekker, perspektivet utvides og noe annet enn pensum og lesesal står på programmet. Med andre ord: Hold ut, forsømte venner, jeg kommer sterkt og snart tilbake!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Et lite innspill fra deg gjør meg alltid glad! :)