- "Bare en datter" av Sarita Skagnes & Lene Wikander
- "En bedre dag i morgen - en barnesoldat forteller" av Ishmael Beah
- "Ekko i det fjerne" av Val McDermid
Jeg leste krimen tilslutt, da jeg trengte noe annet etter så mange sterke virkelighetsfortellinger. Krim skremmer egentlig vettet av meg, så jeg leser kun en håndfull utvalgte forfattere og en av disse heldige er Val McDermid. Hun er rett og slett et must for de som liker krim! "Ekko i det fjerne" handler er en frittstående psykologisk thriller der vi møter de fire vennene Ziggy, Alex, Mondo og Weird. De er studenter i den vesle skotske byen St Andrews, de er barndomsvenner og henger alltid sammen. Men en iskald vinternatt i 1978 tar uskylden deres brått slutt, da de sjangler hjem fra en fest og bokstavelig talt snubler over ei døende ung jente. Rosie Duff er blitt voldtatt, knivstukket og etterlatt for å dø, og de eneste mistenkte er de fire studentene som har Rosies blod på hendene. Val McDermid er mesterlig til å skildre ulike mennesketyper, fra de du sympatiserer med til de du aldri ville innvitert hjem. Du tror du har skjønt alt, men når siste side avdekker hva som egentlig skjedde, er det hele så innlysende og så overraskende at du skjønner at du leser en mester. Boka er absolutt leserverdig, men skal du bare lese én bok av denne forfatteren, er "Arr på sjelen" boka du bare MÅ få med deg.
"Bare en datter" er en fortelling fra virkeligheten om en norsk-indisk jentes oppvekst med de grusomste overgrep, og opprøret den munnet ut i. Hun ble født som tredje datter inn i en sønneløs familie av sikher i Punjab, og ble forsøkt drept like etter fødselen. Uønsket av faren ble hun satt igjen som slave da resten av familien flyttet til Norge, hun gjennomlevde år med omfattende seksuelle, psykiske og fysiske overgrep. Seksten år gammel ble hun hentet til Norge, hvor mishandlingen fortsatte. Men dette er likevel ikke en bok om et offer, men om ei jente med et ufattelig mot og styrke som aldri gir opp. Hun bekjemper sin egen urettferdige situasjon med livet som innsats. "Bare en datter" er en sterk bok å lese, og spesielt siden det kommer så nær da historien i Norge utspiller seg i Asker, Heggedal og andre nærliggende steder. Det er en vekker som i Arnulf Øverland stil sier "du må ikke sove!", men bry deg, både gjennom fortellingen og gjennom de harde fakta som boken legger på bordet! Men først og fremst er det en bok om å holde ut og tro på noe bedre. Som "bare en datter" skriver: "Å gi opp var aldri et alternativ".
"En bedre dag i morgen - en barnesoldat forteller" er en sann historie om Ishmael Beah sitt liv i Sierra Leone. Lille Ishmael, en rampete og livsglad 12-åring, skal til byen sammen med kameratene sine for å opptre som rappere. Lite aner Ishmael om at han har sett foreldrene og lillebroren for siste gang. Sierra Leone står i flammer, og han og vennene har ikke mat, ikke noe sted å sove og ingen til å passe på seg. I ren desperasjon begir de seg ut på en vandring i Sierra Leones jungel. I flere måneder streifer de omkring, spiser frukt de finner, stjeler det de kommer over. De ser ting intet menneske, og spesielt ikke et barn, noen sinne skulle være nødt til å bevitne. Det er bare et spørsmål om tid før de vandrer rett i armene på en av krigens væpnede parter, og tretten år gammel blir Ishmael vervet til tjeneste i "hæren". Barna utstyres med våpen og fores med amfetamin, og sendes ut for å dø eller drepe. I en dis av rusmidler, hevntørst og desperasjon myrder og plyndrer de lokalbefolkningen. Amfetamin og krigshandlinger holder minnene på avstand, og hæren er hans nye familie. Etter tre år blir de yngste soldatene hentet av UNICEF for å sendes på rehabilitering. De små soldatene er rasende over å bli sendt bort fra kamphandlinger og militæret, fra sin "familie". Årevis av kamphandlinger, tortur og grusomheter står i veien for at disse barna skal klare å etablere nye liv. "En bedre dag imorgen" er en mørk historie om veien til helvete og tilbake igjen, men den er også fylt med håp. Her er et lite utdrag fra boken når Ishmael uten mål og mening driver alene rundt i jungelen, uten å møte folk på over en måned:
Da jeg var veldig liten, pleide min far å si: "Hvis du er i live, er det håp om en bedre dag i morgen og om at noe godt vil skje. Hvis det ikke er noe godt igjen i skjebnen til et menneske, vil hun eller han dø." Underveis på reisen tenkte jeg på disse ordene, og de fikk meg til å holde det gående, selv når jeg ikke visste hvor jeg skulle. De ordene ble drivkraften som drev sjelen min framover og fikk den til å holde seg i live.
"Bare en datter" og "En bedre dag i morgen" burde leses av ALLE!
.jpg)
