Viser innlegg med etiketten literature. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten literature. Vis alle innlegg

mandag 18. mars 2013

Sommerlesning 2013-2014 osv

"Bøker er en finere verden midt i verden."
- Alexander Smith -
Jeg reiser verden rundt med en alt for tung sekk, og mye av den vekten skyldes bøkene jeg til en hver tid går og drasser rundt på. Jeg liker å lese, så det er deilig endelig å ha tid til nettopp det. Jeg har ikke helt oversikt over hva jeg har lest, men noe fra leselista har jeg i hvert fall fått pløyd gjennom. Ellers blir det jo sommer i år også, så da er det jo fint å ha noe å gjøre når man skal "ligge på et svaberg og bare være til..."

- "I den ordløse time" (eller en annen diktsamling) av Tove Houck
- "Alene" av Kjersti Erichsson
- "Kamerat Napoleon" av George Orwell
- "Den lille prinsen" av Antoine de Saint-Exupéry
- "En dåre fri" av Beate Grimsrud
- "En flyktning krysser sitt spor" av Aksel Sandemose
- "Angitt av mamma" av Oddvar Schjølberg
- "Hundre års ensomhet" av Gabriel García Márquez
- "3096 dager" av Natascha Kampusch
- "Valkyriene" av Paulo Coelho
- "Fem mennesker du møter i himmelen" av Mitch Albom
- "Fredløs" av Elin Brodin
- "Ulovlig norsk" av Maria Amelie
- "Heksen fra Portobello" av Paulo Coelho
- "Jeg kan se i mørket" av Karin Fossum
- "Den nakne ridder" av Roberts Fisher
- "Øya" av Victoria Hislop
- "Brida - en bok om frihet" av Paulo Coelho
- "Min kamp 4-6" av Karl Ove Knausgård
- "Tilbake til livet" av Runar Vincents Johannessen
- "En ny jord" av Eckhart Tolle
- "Regines bok - en ung jentes siste ord" av Regine Stokke
- "The Importance of Living" av Lin Yutang
- "Den gale mannen i Firenze" av Karin Fossum
- "Det glade vannvidd" av Elin Ørjasæter
- "Hva skal vi med religion?" av Rudi Kessel
- "Tett inntil dagene - fortellingen om min mor" av Mustafa Can
- "Ta vare på mamma" av Shin Kyung-Sook
"Jeg skulle løfte deg varsomt over" av Wenche Muhleisen
- "Carmen Zita og døden" av Karin Fossum
- "Imot kunsten" av Tomas Espedal
- "La meg synge deg stille sanger" av Linda Olsson
- "Dagene før mai" av Sanne Mathiassen
- "Tigerens kone" av Téa Obreht
- "Annabel" av Kathleen Winter
- "Gjennom natten" av Stig Sæterbakken 
- "Bian Shen" av Torbjørn Øverland Amundsen 
- "Natten er et annet land" av Karin Fossum
- "Hei, det er meg!" av Nina Grøntvedt 
- "Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy" av Ingrid Schibsted Jacobsen
- "Wild Swans" av Jung Chang
- "Din godhet" av Linda Olsson
- "Helvetesilden" av Karin Fossum
- "Verdens beste mamma - not" av Henriette Steensrup
- "Den lange hvite skyens land" av Sarah Lark
- "Song of the Spirits (In the Land of the Long White Cloud saga)" av Sarah Lark
- "Call of the Kiwi (In the Land of the Long White Cloud saga)" av Sarah Lark
- "Momo eller kampen om tiden" av Michael Ende

mandag 19. mars 2012

Paper loving

"Paper has been used for communication since its invention; either between humans or in an attempt to communicate with the spirit world. I employ this delicate, accessible medium and use irreversible, destructive processes to reflect on the precariousness of the world we inhabit and the fragility of our life, dreams and ambitions."
- Sue Blackwell -
Jeg fikk en del penger til bursdagen min, og noe av det gikk med til å kjøpe noen nye bøker. Det er en stund siden jeg fikk pakken fra Capris, og likevel har jeg ikke fått lest dem enda. Selv om "Gjennom natten" av Stig Sæterbakken, "Vekselvirkninger" av Tove Houck, "Heksen av Portobello" og "Brida" av Paulo Coelho ligger på skrivebordet mitt, er det vanskelig å sette av tid til å lese. Det er noe med det at når man bruker hele dagen på pensumbøker opp og i mente, så er det lettere å sette seg ned foran TV'en eller dataen eller lignende fremfor å fordype seg i bøkenes verden. Kanskje det hadde vært lettere hvis bibliotekene så slik ut?


En som har fordypet seg i bøkenes verden, og som så til de grader har latt seg inspirere av den, er den London-baserte kunstneren Sue Blackwell og utstillingen hennes som er en del av "The 8th East Wing Collection" ved Courtauld Institute i London. Når man leser bøker, sitter man ofte med følelsen "at det går an!", og det er et veldig passende uttrykk for Blackwells kunst også. Ideene er fabelaktige, og detaljene intet mindre enn imponerende (du kan se flere eksempler på verkene hennes hos My Modern Met her og her)! Jeg for min del blir imponert over meg selv hvis jeg får lest én bok før sommeren. Forhåpentligvis byr muligheten seg etter påske, da det vil være litt roligere på skolen. Hvis ikke har jeg jo alltids den lange flyturen tur/retur New York som kan benyttes til slikt, jeg drar jo alt på torsdag, wehoooo!

søndag 12. februar 2012

I've looked at life from both sides now...

"Og når jeg sitter der med chai latten min og lyset tent, så tenker jeg på deg, akkurat som jeg sa jeg skulle. Jeg vet ikke om du husker det. Jeg vet ikke om du hadde kjent meg igjen om vi hadde møttes utenfor tid og rom heller, men du smilte med øynene og hånden din var varm når den tok min, takket meg for at jeg kom med middag til deg og tok oppvasken. Du satt deg i solen når den skinte, og satt på radioen inne når det regnet. Og du slepte med deg gåstolen og søpla ut for å kaste den, selv om sjakta var alt for høyt oppe så du nesten måtte stå på gåstolen for å vippe den oppi. Du dro på besøk vil venner, ringte familien og koste deg alene med et glass vin. Og du strøk meg over kinnet når jeg lagde kveldsmat til deg, og takket fra hjertet for at jeg hjalp deg på med pysjen og i seng når du var trøtt.

Jeg var der ikke lenge, for veien min gikk videre, videre, men du husket meg da jeg kom tilbake. Du smilte og strøk meg over kinnet, og jeg lot som jeg trodde at du husket mitt selv om jeg visste at tankene dine begynte å bli sløret av tåke. Du takket meg for at jeg hjalp deg med dusjing og spratt en øl til maten. Du takket meg for fotbadet du fikk selv om jeg egentlig ikke hadde tid, og at jeg satt meg i fem minutter for å prate. Men aller mest takket du meg for at jeg nikket til svar når du spurte om du var blitt skrøpeligere siden sist. Øynene dine var så nakne da de spurte, som et barns med en innstendig bønn, du var så redd for å være til bry. «Men livsgleden din kan ingen knekke,» sa jeg, og da lo du og sa du elsket livet. Du var over 90 og elsket livet, og sa at jeg måtte kose meg hver dag for ingen gjør det for meg og at man må slite litt for selv det er en glede.

Så skiltes våre veier igjen, og aldri mer vil vi sees for da trærne mistet bladene sine den høsten, blomstret du også av. Jeg sitter her og koser meg med en kopp te hele alene, ser inn i lyset og savner deg litt, enda jeg bare kjente deg et sommerøyeblikk."

fredag 9. desember 2011

Let me entertain you!

Ettersom jeg ikke oppdaterer veldig ofte, og alle mine "vannvittig mange" fantastiske lesere fortjener gøy underholdning, vil jeg benytte anledningen til å anbefale dere mine favorittblogger (samtidig som jeg utsetter å lese veg-pensumet - score!). Jeg har den siste tiden, i større og større grad, byttet ut VG og Dagbladets bla-bla-bla med noen deilige flinke skribenter med vettugt innhold og fornuften i behold. - Her har du bloggerne som har noe å komme med!

Hannes hjørne
Hanne er lærer og mamma, sånn som jeg har forstått det, som er veldig flink til å skrive. Men den viktigste grunnen til å lese bloggen hennes, er at hun er supermorsom! Hun har en helt egen evne til å fange hverdagens søte øyeblikk, for så å formidle dem med humor og kjærlighet. Hun får sagt det man trenger å høre, som at at jula handler om å gjøre det man liker og ikke syv slag og støvtørk fra gulv til tak. Dessuten har hun verdens skjønneste barn, noe som ikke formidles på en sånn kvelende-skrytete i-overkant-farget-av-morskjærlighet-super-subjektiv-måte, men heller sånn at jeg også digger både oppfinnsome Lillesøster og fornuftige Storebror. Me like!

Gi et lite vink
Maren går på forfatterskolen i Bø, så bloggen hennes er en kombinasjon av egenkomponerte tekster og humoristiske skildringer fra hverdagslivet. Som dere kanskje har skjønt, så er jeg digger jeg humoristiske glimt fra hverdagen, noe man finner i bøtter og spann her. Maren har i tillegg fått meg til å begynne å twitre, samt at hun gir meg håp om at det finnes mennesker som tenker på like rare ting som meg. Elsk!

Fabelaktige bloggen
Jeg er egentlig ikke spesielt interessert i interiørstæsj og kakebaking, men Maia skriver alt med en sånn positivitet, livsglede og happyscnappyhet at jeg sluker det rått. (Det viser seg dessuten å være superpraktisk å være oppdatert på slike interiørting i disse julegavetider...) Med alle sine tips og triks, pene fotoer og livsglede, er hun til stor inspirasjon (kanskje enda mer om jeg hadde hatt en leilighet og ikke en 18 kvm stor hybel). Ettersom man gjerne får inntrykk av at verden går til helvete, er det ekstra godt å lese om en som er fornøyd med tingenes tilstand. Hun har bloggen som et overskuddssted med plass for glede og latter, og det merkes: Man smiler etter å ha lest et fabelaktig innlegg! - Dessuten har hun tidenes søteste Nala, søt, søt, søt, akkurat som Maia! 

Rialee Photoblogg
Du skal ikke surfe gjennom mange nettaviser eller se lenge på nyhetene, før du får inntrykk av at verden er i fritt fall mot helvete. Da er det superkoselig og oppmuntrende å få se bilder av supersøte babyer og sjarmerende småtasser. Deres bedårende smil gjør verden likevel til et godt sted, og ikke minst gir det lovnader om en bedre fremtid.

Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg
Invandingsdebatten i Norge er relativt enspora, da den alltid ender opp i en I've-heard-it-all-before-diskusjon mellom etnisk norske politikertopper om antall. Boring! Denne gale somalier-jenta kommer med viktige innspill "fra innsiden", og får meg til å tenke viktige, nye tanker i forhold til kulturbalanse mellom "det nye" og "det gamle", identitet og ikke minst gir hun et annet, viktig (og mer nyansert bilde) av muslimer enn media gjør. Hun gir spark både til den norske og den somaliske kulturen i håp om å skape større takhøyde, og det tror jeg det er viktig å tørre å gjøre i en sånn debatt. - En tøffingen rett og slett! 

C'est la vie!
En annen blogg som gir nye innspill i forhold til invandringsdebatten, er Kari Nordmann som er "innvandrer i det franske utlandet". Hun viser gjennom eksempler fra hverdagen hvordan integrering ikke er en svart-hvitt, enkel prosess, men noe som innebærer smertelig tilpasning (enten man vil eller ikke) hver eneste dag. Gjennom sine egne erfaringer som invandrer, følger hun invandringsdebatten her hjemme med interesse, stor innsiktg og viktige innspill. Hun viser hvordan kultursjokk både er vondt og morsomt - i hvert fall i etterpåklokskapens lys, og ikke minst språket som integreringsverktøy.

Post Secret
Jeg er kanskje i overkant nysgjerrig, og hva er vel da bedre enn en egen side med hemmeligheter? Greia er at folk fra hele verden (stort sett fra USA) sender sin største hemmelighet på et postkort, hvor det publiseres til allmenn underholdning og ettertanke. Got to love!

torsdag 10. november 2011

Syv år


Jeg savner øynene dine,
de så meg,
så meg med hjertet.

Nå må jeg se meg selv
i et skyggelandskap
der bitene ikke passer
og jeg er blind

Jeg savner deg.

- ETS -

søndag 6. november 2011

Am I supposed to apologize?

Tidligere i høst ga Maria Mena ut sitt siste album, Viktoria, og jeg har falt pladask. Jeg elsker "Habits", "The art of forgiveness", "My heart still beats", "This too shall pass" og den største favoritten "Am I supposed to apologize?". Ute står trærne nakene og vinden blåser stadig kaldere, og da er det fint å ha et album som finner gjenklang i meg. Melodier som beskriver hvor vanskelig det kan være å slutte fred med fortiden for å skape harmoni med sitt fremtidige selv. Melodier som gjør alt litt mindre ensomt, og litt mer levende.
"I wrote a song, a journal
gave it to the world
told the story
of when I was just a girl

I sought understanding

clarity in truth
by baring all the wounds
inflicted on my youth

You criticized my choice

To stand up to my past
To give the pain a voice
So that it too could pass

But I felt brave

And filled with pride as I let go
Of bitterness that wouldn't leave or let me grow

And I will spend a lifetime

Trying to understand
Why someone sharing my bloodline
Would not lend me their hand
 

Am I supposed to apologize?"

fredag 10. juni 2011

Sommerlesning

Samuel Johnson sa at "man bør lese det man har lyst til. Det man leser av plikt, har man liten glede av." Det er så sant som det er sagt. Jeg elsker å lese, men i løpet av skoleåret blir det lite av det, rett og slett fordi pensumbøkene ødelegger for alt som heter leseglede. Heldigvis returnerer denne gleden om sommeren, når en god bok gjennom varme sommernetter eller som selskap når man ligger til "bruning" i sola, er oppskriften på lykke.

Lista over årets sommerlesning inneholder alt det jeg har kommet over som leseverdig resten av året, og den er derfor tilsvarende lang. Men det er det som er deilig med en sommerlesningliste vs pensumliste; Jeg leser det jeg vil, når jeg vil. Kanskje blir det én bok, kanskje blir det alle, vi får se. Sommerlesning skal nytes akkurat som sommeren: "Ligge på et svaberg og bare være til..."

- "I den ordløse time" (eller en annen diktsamling) av Tove Houck
- "Alene" av Kjersti Erichsson
- "Kamerat Napoleon" av George Orwell
- "Den lille prinsen" av Antoine de Saint-Exupéry
- "En dåre fri" av Beate Grimsrud
- "En flyktning krysser sitt spor" av Aksel Sandemose
- "Angitt av mamma" av Oddvar Schjølberg
- "Hundre års ensomhet" av Gabriel García Márquez
- "3096 dager" av Natascha Kampusch
- "Valkyriene" av Paulo Coelho
- "Fem mennesker du møter i himmelen" av Mitch Albom
- "Fredløs" av Elin Brodin
- "Ulovlig norsk" av Maria Amelie
- "Heksen fra Portobello" av Paulo Coelho
- "Den nakne ridder" av Roberts Fisher
- "Øya" av Victoria Hislop
- "Brida - en bok om frihet" av Paulo Coelho
- "Min kamp" av Karl Ove Knausgård
- "Tilbake til livet" av Runar Vincents Johannessen
- "En ny jord" av Eckhart Tolle
- "Regines bok - en ung jentes siste ord" av Regine Stokke
- "The Importance of Living" av Lin Yutang
- "Det glade vannvidd" av Elin Ørjasæter
- "Hva skal vi med religion?" av Rudi Kessel
- "Tett inntil dagene - fortellingen om min mor" av Mustafa Can
- "Ta vare på mamma" av Shin Kyung-Sook
- "Jeg skulle løfte deg varsomt over" av Wenche Muhleisen
- "Imot kunsten" av Tomas Espedal
- "La meg synge deg stille sanger" av Linda Olsson
- "Dagene før mai" av Sanne Mathiassen
- "Tigerens kone" av Téa Obreht
- "Annabel" av Kathleen Winter
- "Gjennom natten" av Stig Sæterbakken 
- "Hei, det er meg!" av Nina Grøntvedt 
- "Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy" av Ingrid Schibsted Jacobsen
"Hvis du leser mange bøker, regnes du som belest.
Men hvis du ser mye på TV, regnes du ikke som be-sett."
- Lily Tomlin -

torsdag 2. juni 2011

Broken doll

You sealed my lips
with your forceful kiss,
crushed my open mind
with terror and demands
You violated my walls,
took what I wouldn’t give
and with it you took everything,
even my will to live.

You took the good away from me
and left an used and broken doll;
You found me strong and brave
and left me weak and small,
an independent woman
paralyzed of fears.
You stole my happiness
and left me lonely tears.

I fight you in my dreams,
but you always seem to win.
I try to turn the other cheek,
but you keep breaking my chin.
Hear my silent scream!
See my naked bone!
I know you’re the one to blame,
but the shame is mine alone

How can any person do
those things you did to me?
How could you ruin everything
that I could ever be?
How could you devour the good
and leave me here to die?
How can God love you now
when he can't heal my sow?

Who can heal my sow?

- ETS -

lørdag 28. mai 2011

To be or not to be

Ja, jeg burde vært i seng for lenge siden, eventuelt vært fordypet innenfor organisasjon og ledelse, men den gang ei. Jeg har i stedet (nok en gang) latt meg fasinere av eksistensialismen, en filosofisk bevegelse signert Søren Kirkegaard (joda, jeg antar jeg kunne funnet bedre ikke-eksamenslesingsunderholdning). Han har et av tidenes sørgligste etternavn, men han har like fult en del tanker og ideer som finner gjenklang hos meg. Samtidig syns jeg han finner vel enkle løsninger noen steder, også frykter jeg at det på et vis er en for svart/hvitt-måte å se verden på?
"Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs."
- Søren Kirkegaard -
"Frihet til å velge" er et reklameslagord vi har hørt før, og som egentlig er mer betegnende på tiåret vi lever i enn tv-kanalen. Verden byr en valg på rekke og rad. Hva skal du ha til middag? Skal du kjøpe Frist price-varianten eller "den vanlige"? Hvor vil du bo? Hvilken utdannelse skal du ta? Hva vil du se på kino? Skal det være svart kaffe eller noe fancy? Økologisk eller mindre miljøvennlig? Buss eller bane? Storbyferie eller sydentur? Valgmulighetene er så uendelig på alle fronter, at det å velge TV-kanal nesten er en enkel sak. Nesten.

Det og hele tiden måtte foreta valg, er ifølge eksistensialistene skremmende. Ikke bare fører ethvert valg til at et utall valgmuligheter for evig og alltid forsvinner ut i intet (velger man en utdannelse sier man for eksempel samtidig nei til andre utdannelser), men hver eneste valgsituasjon er skremmende i seg selv ettersom det ikke finnes saklige grunner for å si ja til noe og nei til noe annet. Mennesket verken har eller kan ha noen normer å velge ut ifra, og virkeligheten blir derfor uforståelig. Mennesket ender opp med å leve i uunngåelig angst fordi de stadig må velge.

Grunnlaget for den filosofiske bevegelsen eksistensialismen ble lagt av Danmarks største filosof, Søren Aabye Kierkegaard. Fokuset ligger på det konkrete enkeltindividets eksistens, og filosofien er en reaksjon på samtiden, basert på Kirkegaards personlige erfaringer (som særlig er påvirket av barndommen). Tankeretningen setter stort fokus på menneskets grunnleggende frihet, og på kontrasten mellom det meningsfylte livet vi lever til daglig og vår jordlige eksistens' meningsløshet, og er opptatt av menneskets liv med vekt på ansvar, frihet og valgmuligheter.

Eksistensialistene hevdet at når et menneske blir født, er det fullstendig uten identitet. Denne skapes ved valg etter hvert som livet skrider frem, og man kan derfor si at "å være er å skape seg selv". Dette ser man igjen i slagord, "eksistens foran essens". Dette gjør selve livet til et resultat av egne valg, og et hvert menneskes essens avhengig av dets eksistens.

Jean-Paul Sartre var en filosof som fortsatte Kirkegaards eksistensialistiske tradisjon. Han mente at mennesket er fullstendig fritt, og derfor også fullstendig ansvarlige for sine handlinger, noe som for Sartre innebar et fravær av alle begrensinger. Mennesket ikke er noe annet enn det det gjør, hevdet Sartre, fordi en alltid er utstyrt med fri vilje. Dette fratar oss hver eneste mulighet til å unnskylde dårlige handlinger, en eksistensiell frihet som vi benekter, bevisst eller ubevisst, ved å klamre oss til "den vonde tro". Når vi er bevisst vår eksistensielle frihet, kjenner vi på angsten. I følge Sartre er denne angsten en redsel for oss selv og vår egen eksistens.

Sartre mente at det var en forbannelse å ha en fri vilje fordi det ikke finnes, ei heller kan finnes veiledning eller basis for etikk som kan guide oss. Mennesket blir dermed fanget i en meningsløs verden uten utgang, blir isolert, fortapt og alene. Sartre mente heller ikke at følelsen av overflødighet (kontingent) var uberettiget, ettersom verden verken er skapt til eller for oss. Han hevdet videre at folk flest prøvde å flykte fra dette, at de var eskapister (på virkelighetsflukt).

Eksistensialistene mener altså at man må akseptere at verden er meningsløs, og deretter lide seg gjennom livet til man dør. Albert Campus, en av de andre som tok opp stafettpinnen etter Kirkegaard, gikk så langt som å si at det kun finnes et viktig filosofisk spørsmål: Skal man begå selvmord eller ikke? Å avgjøre om livet er verdt å leve eller ikke var for han filosofiens fundamentale spørsmål. Han hevdet videre at mangelen på en guddommelig mening i vår tid, gjorde livet mer utfordrende.

Søren Kierkegaard var derimot en ivrig protestant, og han var sterkt imot alle forsøk på å bevise Guds eksistens. Han hevdet at et slikt eksperiment ville gjøre Gud til et objekt, mens Gud og religion var ment å være uklart, for dersom det ble forståelig hadde det ikke noe formål. Kirkegaard mente derfor at "det å tro er å godta det som ikke kan forståes", og at det kun var en hindring som sto i veien for tro, og det var intelligens.

Kirkegaard delte derfor inn livets vei tre hovedstadier: Det estetiske, det etiske og det religiøse som hver medfører sine konsekvenser. I det estetiske stadiet velger man bevisst. Man følger sine egne sinnsstemninger og lyster, og lever i øyeblikket. Tilslutt ender man likevel opp med mislykkethet, tomhetsfølelse og fortvilelse, da alt synes meningsløst. Velger man det etiske stadiet, har man bevisst valgt et liv i underkastelse og forpliktelser. Man tar ansvar for samfunnet og familie, og prøver å svare til alle forventninger man har som menneske. Dette mente Kirkegaard i utgangspunktet var det riktige valget, men så innså han at man fikk et veldig kjedelig liv med tap av selvstendighet og moralsk ansvar.
Kirkegaard lagde seg derfor et tredje stadium som følger det religiøse, ved at man strekker seg mot Gud. I underkastelse av Gud lever man i en sfære som er i overensstemmelse med ekte frihet, og dette var den eneste måten å oppnå lykke på.

- Kan høye selvmordstall, flere psykisk syke og større ensomhetsfølelse i befolkningen sees i lys av eksistensialismen?

Kilder:
Filosofi - en innføring: Eksistensialismen - Vegard Martinsen
Eksistensialisme - Wikipedia
Albert Camus - Wikipedia
Jean Paul Sartre - Wikipedia
Eksistensialisme – Store Norske Leksikon
Eksistensialisme - Daria
Bok: Filosofi av ?

onsdag 16. mars 2011

Fukushima

Jeg frykter deg
som du frykter meg,
og begge vil være
størst
best
mektigst

Vi strekker oss
mot stjernene
så vi mister fotfeste
og faller

for vårt eget
maktbegjær,
egen fortreffelighet
og stormannsgalskap

blåser våre egne hoder
til himmels
med et kjempesmell
som Tsjernobyl
som hvisker i vinden:

Vil dere lære
av Fukushima?

-  ETS -

torsdag 10. mars 2011

Kjenn din besøkelsestid

Jeg hørte våren banke på min dør,
da kong Vinter hardt og brutalt
dumper ned i sofaen min igjen
og nekter å gå.
- ETS -

tirsdag 1. februar 2011

Tornerose

Du var vår dronning
da du falt i søvn
som Tornerose
og sov i hundre år
mens hekken vokste kjempehøy

uten at du klipte den
eller lagde middag
eller bekjempet hybelkaninene
som ble monstre under sengen

"Våkne, mamma, våkne!"

Selv ikke kyss
fra drømmeprinsen
eller store medisinmenn
kunne bringe deg tilbake
til livet

så vi listet oss rundt i slottet
som sakte raknet i sømmene,
ventet
på oppvåkningen

"Mamma, våkne, mamma!"

I drømme hvisket jeg til deg
om tannen jeg mistet,
om regnbuen utenfor
og om bamsen bare du kunne finne
og alt det jeg ville vise min dronning,

Tornerose

mandag 31. januar 2011

Rapunzel

Du er et eventyr
langt, langt unna
og jeg er Rapunzel

i toppen av tårnet
som jeg bygde
for det finnes ingen heks
bare mine egne tanker
som holder deg på en
armlengdes avstand
så du ikke slipper innenfor
murveggene mine

for det har gått noen i gangene
før deg
og nå går de igjen
som usynlige skygger
i små arr
ingen kan se

jeg svøper meg
i mine blonde lokker
og ber deg bygge rede
et annet sted
for dype spor
lager dype hulrom
som jeg alltid
flykter fra
frykter

Jeg er Rapunzel
og du et eventyr
langt, langt borte.

onsdag 1. desember 2010

Din elskede

eier deg med hud og hår,
holder strupetak på deg
så lenge du ikke slipper
beruselsen
spiller du teater
som Jeppe,
en marionette

som ser meg
og vil forføre,
men du er forført
og ser ingen ting
annet enn din neste dråpe
i en håpløs verden
som prøver å skille deg fra
fuktige netter med

din elskede

- ETS -
Jeg liker å skrive dikt, så jeg blir veldig glad når det er så mange som avholder diktkonkurranser på nettet. Den beste måten å vise det på, er jo å delta, så dette er mitt bidrag til diktkonkurransen Dagdrømmeren arrangerer. "Desember" var et forslag til tema, men man sto egentlig fritt til å velge hva man ville. Jeg valgte derfor dette diktet fordi det handler litt om "det jeg vil", samtidig som det kanskje er ekstra aktuelt denne måneden...

Ønsker alle en fin advendtstid!

onsdag 24. november 2010

The boy who lived

Mandag så jeg "Harry Potter & dødstalismanen del 1", på kino (anbefales!), og i går så jeg "Harry Potter og de vises stein" om igjen på Anes nye, digre fødselsdagsgave. Da jeg gikk hjemover, gjennom Bergens gamle gater, føltes det nesten som om jeg gikk rundt på Galtvort, som om jeg fløy på en magisk sopelime og at alt kunne skje når som helst.

Det er noe eget med Rowlings magiske verden, man ønsker å bli en del av den, at det aldri skal ta slutt. Og likevel kommer man til siste side, likevel begynner rulleteksten å rulle og man returnerer til virkeligheten hver eneste gang. Men i lange øyeblikk etterpå, selv om man er tilbake i den verdenen man kjenner så godt, så føles den litt magisk likevel. I et deilig øyeblikk føles også virkeligheten som et magisk sted der alt er mulig.

onsdag 10. november 2010

...

Tusen tårer grått
i stillhet;
Følte meg så fattig
som hadde mistet deg.

Først seks år etter
kan jeg prate høyt;
Så rik jeg er
som fikk kjenne deg!

- ETS -

mandag 8. november 2010

Please don't leave me!

Når man blogg-surfer finner man så mange fine og spennende blogger å lese, og i dag var intet unntak. Endte med å gjøre noe jeg aldri har gjort før, da jeg kastet meg med på en blogg-konkurranse! Konkurransen går ut på å lage et novemberdikt, og selv om det er en vanskelig utfordring når tekster som November-sangen til Milk Inc finnes, må man jo prøve seg. Mitt (utypiske?) bidrag finner du under :)
Under iskald november himmel
mister du alle bladene dine
så kun nakne grener
holder deg fast

i livet

Jeg sier at sola skinner
om våren,
skinner snart,
bare du står stormen av

Men hjertet ditt har alt
sluttet å slå
og sakte forsvinner sporene dine

i snøen

- ETS -

tirsdag 2. november 2010

Livsmotet finnes i hver tanke om døden

Med en gang jeg kom hjem fra biblioteket, satt jeg meg godt til rette i godstolen med "Våkne som en del av naturen". Det er en diktsamling av Tommy Skoglund som jeg har hatt lyst til å lese – siden forrige høst faktisk (jaja, jeg er jo ikke kjent for å være så rask). Da var han nemlig debutant, og leste høyt fra boken sin på en sånn "litterær sak" de arrangerte på Kvarteret, der jeg befant meg i forbindelse med Kjerstis debututgivelse, "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg". Innholdet og språket hans fanget meg, så jeg gjordet meg et lite memo bak øret om at den boken måtte jeg låne. Og som sagt som gjort – med litt treghetsmargin i hvert fall.

Tekstene i "Våkne som en del av naturen" slår meg ikke som typiske dikt, heller korte, korte tekster med et poetisk språk – eller kanskje det bare er jeg som er firkanta i formen (hehe – altså oppsettet). Temaet eller innholdet fanget meg som sagt, han skriver lavmelt og ettertenksomt, men likevel rett frem og "hverdagslig", om det å miste besteforeldrene sine.

Det er da ikke så originalt, tenker du. Jo, jeg vil si det. Bøker om tap av besteforeldre er enten skrevet for barn under fem, eller så fortelles det fra et synspunkt der det er foreldregenerasjonen som mister sine foreldre – og "vi barnebarna" bare nevnes i en bisetning. Jeg mener ikke at vi ligger heartbroken på gulvet, at vi må redefinere verdensbildet vårt eller noe sånt, men det er trist. Og det er en sorg, selv om vi i stor grad aksepterer at det er sånn livet er. "Sorg er to krafsende hender. Familierøtter som graver seg ned i jorden på leting etter forfedre."

Skoglund er spesielt flink til å formidle stemninger, følelser på en vakker og likefrem måte. For det kunne lett blitt platt og veldig "buhu", men han unngår det ved at tekstene er krydret med, det jeg vil kalle, språklige krumspring, regne visdomsordene, små ting man kan tygge litt på. "Døden må være livets forbilde. Døden som er trofast mot alle." I tillegg er han er brutalt ærlig og rett frem. Dør man i sitt eget spy, så dør man i sitt eget spy, om du er bestemor aldri så mye - her skal det ikke romantiseres eller "poetiseres" nei!

Boka omhandler ikke bare bestemor og bestefar, men også døden. "Ethvert menneske jeg kjenner skal forsvinne og aldri mer styre legemet." Og om livet, og minnene som skal "miste alle blader og bli til jord". Og den handler ikke minst om forgjengeligheten. Kanskje handler ikke boka om sorg, bare om forgjengeligheten, og om å akseptere livets gang for hva det er, og om å gå videre. "Det jeg har lagt bak meg, vil gå igjen i det som skal komme". Nei, dette er rett og slett en søt, liten bok jeg vil anbefale! Jeg vil i hvert fall kjøpe meg min egen – eller kanskje ønske meg den til jul?

Sikt mot månen
selv om du ikke treffer
lander du alltid
blant stjernene

- lillesøsters dikt til bestemor -

søndag 31. oktober 2010

This is Halloween!

Nordmenn digger alt amerikansk, det er en kjensgjerning, og importerer det meste landet har å by på: Coca Cola, silikonpupper, Mc Donalds, politikk, klissete Hollywood-filmer, you name it – vi sluker det rått. Det norske blir rett og slett sprekere hvis man bare spriter det opp med noe amerikansk. Ta for eksempel 31. oktober som tidligere bar navnet allehelgensaften. Døper man dagen om til Halloween i stede, får man plutselig kle seg ut som en skrekkfilm, og tigge godteri hos naboen. - Oh yes, man må bare elske amerikanske tradisjoner!

Og dette er nok en tradisjon som kler vår dessertgenerasjon, for denne tradisjonen kan man virkelig kjøpe for penger. Den gir en lang marsj i julestemning og påskekos, her er det kostymer, pynt til huset og det påkrevde godterilageret som er essensielt. Og er det noe vi kan her i Norge, så er det å bruke penger. Vi åpner døra på vidt gap, og holder velkomstkonsert mens vi roper, "nå var det godt du kom, herr Halloween, for vi har så mye penger at vi vet ikke hvor vi skal gjøre av alt sammen!"

Og butikksentrene er ikke vonde å be. Allerede i august kan du kjøpe alt du måtte trenge innenfor temaet svart og oransje. X-antall reklameplakater roper "kom og kjøp, kjøp, kjøp!", og vi kommer så gjerne. Vi drar kortet varmt når vi hamstrer godterier og dytter spøkelsesdrakter, sjørøverutstyr og dyr sminke på ungene våre, mens vi stønner ”eie, eie, eie” som store, grådige kapitalistspøkelser – og enda er vi ikke utkledd.

Og så kommer den store dagen da de veldig små barna i de ikke-hjemmelagde kostymene går fra dør til dør i nabolaget. De er utstyrt med store søppelsekker som høylytt krever godteri, og de (visstnok) magiske ordene "trick or treat!" Det fine med Halloween er nemlig at man slipper å synge eller stå på hodet, man trenger bare å ringe på dørklokka og brøle frem tre ord, og så vil godteriet regne ned i sekken.

Den som eier dørklokka, kan selvfølgelig prøve å overhøre noens håpefulle. Er man heldig, velter de bare en søppelkasse, er man mindre heldig, må man sette av hele neste dag til å vaske råttent egg av garasjeport og vinduer. Grunnen? Man er tross alt uhøflig og frekk når en nekter barna sin rett til godteri – det står i menneskerettighetene det!

Og den gamle, småglemske damen i C-blokka, blir glad når det endelig er noen som ringer på døra hennes, men bare til det går opp for henne at det er styggen sjøl som står på trappa. I forskrekkelsen faller hun og brekker lårhalsen, og ender opp med et tre uker luksusopphold i helse-Norge. Der går hun på rundgang som en alt for tidlig julegave mellom byråkratiene, noe som blir en så stor påkjennelse for henne at hun ikke er hjemme før til neste Halloween. Så når små og store djevler ringer på døren hennes 31. oktober året etter, håper hun det er hennes siste time som har kommet, og ikke flere bortskjemte drittunger.

Tilslutt er kvelden over, og ungene kommer slitne hjem med sekkene fulle av godterier. Dette blir selvfølgelig beslaglagt så fort de er innenfor døra (med unntak av de råtne mandariner fra den rare naboen lengst nede i veien), for slikt er rett og slett ikke bra for små tannebisser, og enda verre: Det er ikke sunt! Og så bærer det i seng med Dracula og heksene fra Bloksberg, og mens de drømmer om gamle damer med dødsskrekk og lårhalserer som viser veien til helvete, sitter foreldrene i godstolen foran TV’en og fråtser i godteriet. – For man kaster da ikke mat, tenk på de stakkars barna i Afrika!

mandag 25. oktober 2010

Eplet i straffeloven

"Hun nøt røyken langsomt og uten skyldfølelse mens hun lyttet til pianomusikken og tenkte på Veronika og på livet utenfor Villetes murer, som var i ferd med å bli så vanskelig at det ikke var til å holde ut for noen. Etter Maris mening skyldtes ikke denne vanskeligheten kaos eller uorden eller anarki, men tvert om for mye lov og orden. Samfunnet fikk stadig flere regler, og lover som motsa reglene, og nye regler som motsa lovene, og derfor ble folk redde og våget ikke å ta det minste skritt utenfor det usynlige reglementet som alle lot seg styre av.

Mari hadde god kjennskap til saken, for hun hadde vært advokat i førti år før hun ble syk og kom inn på Villete. Allerede i begynnelsen av sin karriere hadde hun mistet sine naive illusjoner om lov og rett. Det hadde raskt gått opp for henne at loven ikke var til for å løse problemene, men tvert om for å holde tvistene gående i det uendelige.

Synd at ikke Allah, Jehova, Gud - det spilte ingen rolle hva de kalte ham - hadde levd i dagens verden. For i så fall ville vi alle fremdeles ha vært i paradis, mens han ville hatt hendene fulle med å svare på anker og appeller og henvisninger og utsettelser og spørsmål om rettssikkerhet, og i utallige høringer måtte gjøre rede for sin beslutning om å forvise Adam og Eva fra paradis - de hadde jo bare overtrådt et despotisk forbud uten noe som helst juridisk grunnlag: ikke spis frukten av Kunnskapens tre.

Hvis han ikke ville at det skulle skje, hvorfor hadde han da satt det treet midt i hagen, og ikke utenfor paradisets murer? Hvis Mari hadde vært parets forsvarsadvokat, ville hun ha anklaget Gud for "administrativ forsømmelse", for i tillegg til å sette treet på feil plass, hadde han forsømt å sette opp gjerder og varselskilt, og han hadde ikke sørget for det minste sikkerhetstiltak, og utsatt alle som kom forbi for fare. Mari kunne også anklage ham for "oppfordring til forbrytelse", for han hadde omhyggelig gjort Adam og Eva oppmerksom på hvor treet befant seg. Hvis han ikke hadde sagt noe, ville slektledd etter slektledd ha levd her på jorden uten å interessere seg for den forbudne frukten. Den vokste sikkert midt i en skog full av liknende trær, uten særlige kjennetegn.

Men den gang ei. Gud skrev en lov og klarte å få noen til å bryte den, bare for å kunne finne opp Straffen. Han visste at Adam og Eva ville bli lei av fullkommenheten, og før eller senere ville de sette hans tålmodighet på prøve. Han satt der og ventet - og håpet? For kanskje til og med han, den allmektige Gud, var lei av at alt gikk som smurt. Hvis ikke Eva hadde spist eplet, ville det da ha skjedd noe spennende i alle disse milliarder av år?"
- Paulo Coelho -