Ja, jeg burde vært i seng for lenge siden, eventuelt vært fordypet innenfor organisasjon og ledelse, men den gang ei. Jeg har i stedet (nok en gang) latt meg fasinere av eksistensialismen, en filosofisk bevegelse signert Søren Kirkegaard (joda, jeg antar jeg kunne funnet bedre ikke-eksamenslesingsunderholdning). Han har et av tidenes sørgligste etternavn, men han har like fult en del tanker og ideer som finner gjenklang hos meg. Samtidig syns jeg han finner vel enkle løsninger noen steder, også frykter jeg at det på et vis er en for svart/hvitt-måte å se verden på?
"Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs."
- Søren Kirkegaard -
"Frihet til å velge" er et reklameslagord vi har hørt før, og som egentlig er mer betegnende på tiåret vi lever i enn tv-kanalen. Verden byr en valg på rekke og rad. Hva skal du ha til middag? Skal du kjøpe Frist price-varianten eller "den vanlige"? Hvor vil du bo? Hvilken utdannelse skal du ta? Hva vil du se på kino? Skal det være svart kaffe eller noe fancy? Økologisk eller mindre miljøvennlig? Buss eller bane? Storbyferie eller sydentur? Valgmulighetene er så uendelig på alle fronter, at det å velge TV-kanal nesten er en enkel sak. Nesten.
Det og hele tiden måtte foreta valg, er ifølge eksistensialistene skremmende. Ikke bare fører ethvert valg til at et utall valgmuligheter for evig og alltid forsvinner ut i intet (velger man en utdannelse sier man for eksempel samtidig nei til andre utdannelser), men hver eneste valgsituasjon er skremmende i seg selv ettersom det ikke finnes saklige grunner for å si ja til noe og nei til noe annet. Mennesket verken har eller kan ha noen normer å velge ut ifra, og virkeligheten blir derfor uforståelig. Mennesket ender opp med å leve i uunngåelig angst fordi de stadig må velge.
Grunnlaget for den filosofiske bevegelsen eksistensialismen ble lagt av Danmarks største filosof, Søren Aabye Kierkegaard. Fokuset ligger på det konkrete enkeltindividets eksistens, og filosofien er en reaksjon på samtiden, basert på Kirkegaards personlige erfaringer (som særlig er påvirket av barndommen). Tankeretningen setter stort fokus på menneskets grunnleggende frihet, og på kontrasten mellom det meningsfylte livet vi lever til daglig og vår jordlige eksistens' meningsløshet, og er opptatt av menneskets liv med vekt på ansvar, frihet og valgmuligheter.
Eksistensialistene hevdet at når et menneske blir født, er det fullstendig uten identitet. Denne skapes ved valg etter hvert som livet skrider frem, og man kan derfor si at "å være er å skape seg selv". Dette ser man igjen i slagord, "eksistens foran essens". Dette gjør selve livet til et resultat av egne valg, og et hvert menneskes essens avhengig av dets eksistens.
Jean-Paul Sartre var en filosof som fortsatte Kirkegaards eksistensialistiske tradisjon. Han mente at mennesket er fullstendig fritt, og derfor også fullstendig ansvarlige for sine handlinger, noe som for Sartre innebar et fravær av alle begrensinger. Mennesket ikke er noe annet enn det det gjør, hevdet Sartre, fordi en alltid er utstyrt med fri vilje. Dette fratar oss hver eneste mulighet til å unnskylde dårlige handlinger, en eksistensiell frihet som vi benekter, bevisst eller ubevisst, ved å klamre oss til "den vonde tro". Når vi er bevisst vår eksistensielle frihet, kjenner vi på angsten. I følge Sartre er denne angsten en redsel for oss selv og vår egen eksistens.
Sartre mente at det var en forbannelse å ha en fri vilje fordi det ikke finnes, ei heller kan finnes veiledning eller basis for etikk som kan guide oss. Mennesket blir dermed fanget i en meningsløs verden uten utgang, blir isolert, fortapt og alene. Sartre mente heller ikke at følelsen av overflødighet (kontingent) var uberettiget, ettersom verden verken er skapt til eller for oss. Han hevdet videre at folk flest prøvde å flykte fra dette, at de var eskapister (på virkelighetsflukt).
Eksistensialistene mener altså at man må akseptere at verden er meningsløs, og deretter lide seg gjennom livet til man dør. Albert Campus, en av de andre som tok opp stafettpinnen etter Kirkegaard, gikk så langt som å si at det kun finnes et viktig filosofisk spørsmål: Skal man begå selvmord eller ikke? Å avgjøre om livet er verdt å leve eller ikke var for han filosofiens fundamentale spørsmål. Han hevdet videre at mangelen på en guddommelig mening i vår tid, gjorde livet mer utfordrende.
Søren Kierkegaard var derimot en ivrig protestant, og han var sterkt imot alle forsøk på å bevise Guds eksistens. Han hevdet at et slikt eksperiment ville gjøre Gud til et objekt, mens Gud og religion var ment å være uklart, for dersom det ble forståelig hadde det ikke noe formål. Kirkegaard mente derfor at "det å tro er å godta det som ikke kan forståes", og at det kun var en hindring som sto i veien for tro, og det var intelligens.
Kirkegaard delte derfor inn livets vei tre hovedstadier: Det estetiske, det etiske og det religiøse som hver medfører sine konsekvenser. I det estetiske stadiet velger man bevisst. Man følger sine egne sinnsstemninger og lyster, og lever i øyeblikket. Tilslutt ender man likevel opp med mislykkethet, tomhetsfølelse og fortvilelse, da alt synes meningsløst. Velger man det etiske stadiet, har man bevisst valgt et liv i underkastelse og forpliktelser. Man tar ansvar for samfunnet og familie, og prøver å svare til alle forventninger man har som menneske. Dette mente Kirkegaard i utgangspunktet var det riktige valget, men så innså han at man fikk et veldig kjedelig liv med tap av selvstendighet og moralsk ansvar.
Kirkegaard lagde seg derfor et tredje stadium som følger det religiøse, ved at man strekker seg mot Gud. I underkastelse av Gud lever man i en sfære som er i overensstemmelse med ekte frihet, og dette var den eneste måten å oppnå lykke på.
- Kan høye selvmordstall, flere psykisk syke og større ensomhetsfølelse i befolkningen sees i lys av eksistensialismen?
Kilder:
Filosofi - en innføring: Eksistensialismen - Vegard Martinsen
Eksistensialisme - Wikipedia
Albert Camus - Wikipedia
Jean Paul Sartre - Wikipedia
Eksistensialisme – Store Norske Leksikon
Eksistensialisme - Daria
Bok: Filosofi av ?
