Always, I will remember

Kalenderen skriver allerede slutten av november, og likevel lar snøen vente på seg. Jeg tenner mitt siste telys for å gjøre mørketiden litt lysere, og koser meg med chai latte med honning i den nye Gdansk-Starbucks-samle-koppen min :) Mitt lille lysfat består av lyngen jeg kjøpte meg tidligere i høst for gavekortet jeg fikk til bursdagen min i februar (og som jeg med stolthet konstanterer at fremdeles lever), "Remember"-figuren fra Willow Tree (favorittserien) og.rosa telys - selvfølgelig. Ønsker alle en tid med lyse dager og varme minner!

"Ingen er med oss for alltid, 

tiden forsvinner så fort, 

men minnene får vi beholde 

til lindring når savnet er stort."

-

Syv år

Jeg savner øynene dine,

de så meg,

så meg med hjertet.

Nå må jeg se meg selv

i et skyggelandskap

der bitene ikke passer

og jeg er blind

Jeg savner deg.

- ETS -

The sun'll come out tomorrow

I Magasinet til Dagbladet (16. april 2011), stilte Unni Conradi Andersen spørsmålet: "Hvorfor er det så vanskelig å gi uttrykk for håp uten at det blir noe religiøst over det?" Håpet er siste som forsvinner hos et menneske. Selv når sykdommen er så alvorlig, den kjære så redusert at det kun kan gå en vei, klamrer man seg til håpet med et barns naivitet. Håpet om at den kjære blir frisk, at den elskede kommer tilbake, at alt går bra tilslutt.

"Jeg tror at mennesker har et kroppslig behov for å tro. Dette kommer til syne når kroppen blir tydelig for oss, slik den blir når man er syk. Men snakker vi da om en annen type tro enn det vi vanligvis forbinder med dette begrepet?"
- von der Fehr -

De siste årene har det blitt utgitt mange slike personlige beretninger om hvordan det er å miste den som betyr aller mest. Mange av disse vever umerkelig inn den kristne tro inn i håpsbegrepet ved at man griper til metaforer om evighet og høyere makter, selv om man ikke har hatt noen slike preferanser tidligere. Men i sorgen griper man i desperasjon eller for trøst til troen på evig liv og mulig gjensyn, som om språket mangler noe når man vil uttrykke seg om dette, noe man bare finner igjen i det religiøse. 

"For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, 
fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp."
- Bibelen -

Men en Andersen mener har funnet dette ikke-religiøse språket, er Kjersti Erichsson som har utgitt boken "Alene", en bok jeg må låne på biblioteket så fort som mulig. Tidligere prest Rolf Berg er forbauset over Erichssons ikke-religiøse innfallsvinkel, og innrømer at en gammel prest kan ha godt av å lese slikt, fordi det ikke er til å underslå at religiøse ledere gjerne legger inn litt religiøse følelser i sorgen.

Jeg kunne ikke vært mer enig, for jeg føler meg litt truffet. Jeg respekterer absolutt at ikke alle tror det samme som meg, det er forståelsen jeg sliter med. Jeg syns det er vanskelig å forstå hvordan folk ikke kan tro på noen form for høyere makter, rett og slett fordi det fjerner muligheten til å se sine kjære igjen. Uten den muligheten blir sorgen, i mine øyne, alt for stor, for overveldende, uutholdelig. Du har kanskje rett om du mener jeg tyr til enkle løsninger eller du kaller meg hyklersk, men for meg er håpet noe som eksisterer i en større sammenheng, noe utenfor meg selv, noe religiøst. Uten er jeg ingen ting, men jeg ser jo at det er mulig for andre å finne det uten Gud. Det viktigste er jo at man har håpet, for uten dør mennesket.

"Jeg er et sted der ingen kan nå meg. Når noen prøver, alltid vennlig og velment, blir det feil, de treffer meg ikke, at det kan gjøre så vondt å ikke bli truffet."
- Kjersti Erichsson -

...

Tusen tårer grått
i stillhet;
Følte meg så fattig
som hadde mistet deg.

Først seks år etter
kan jeg prate høyt;
Så rik jeg er
som fikk kjenne deg!

- ETS -

Postgirobygget-konsert!

På skolen i dag, oppdaget jeg en plakat der det sto følgende:
"Postgirobygget-konsert i dag!
Gratis billetter, hentes på messen på Arenum!"
Jeg hopper omtrent i været, og danser en liten dans inni meg. Jeg mener, GRATIS PGB-konsert!? Kan dagen bli bedre?! Og alt man trenger å gjøre er å hente billettene på Arenum som da tilfeldigvis er rett ved der jeg bor?! Det var som solen med et skinte, at det var julaften, at det var bursdag - jeg svevde på rosa skyer av lykke! Selvfølgelig traff jeg bakken kjapt og smertefult, da siste linja var "kun avgangselever". WTF...!?!

Til en venn

Du står ved en kiste
der ligger din mor,
og alt er forandret,
det fins ingen ord.

Jeg vil gjerne trøste,
men hva skal man si
når en venn har mistet
den med størst verdi?

- ETS -

Farvel

Som et lynnedslag fra blå himmel ble kniven plutselig plantet i brystet mitt. Kniven skar et sort hull i hjertet mitt, og lot såret gapte mot verden. Tomrommet etterpå var overdøvende, gjennomtrengende. Det ufattelige hadde skjedd, den umistelige gått bort. Jeg falt sammen i tusen usynlige biter, trodde kinnene mine aldri ville bli tørre. Jeg gjemte alt bak høye vegger, og farget himmelen rød. Jeg forbannet Gud, og hatet Døden. Jeg gikk til krig mot verden og meg selv, og alt var som før, og likevel var alt annerledes.

Tiden gikk, og fortsatt lagde savnet iskrystaller i hjertet mitt, og sinne en mur mot verden. Hver gang jeg lukket øynene, var du der, mer levende enn noen gang. De svarte skyggene spiste de gode minnene, og sorgen vokste natt etter natt. Den lurte under senga og kastet seg over meg, overmannet meg hver kveld. Det var som om jeg mistet deg på nytt hver gang, som om kniven hugg i meg på nytt, og hver gang var det noe som bristet i usynlige biter, og lot lydløse tårer gjøre puta våt og kald.

Mer enn fem år har gått. Veggene er revet, himmelen er blå, og bare hvite arr vitner om krigen ingen vant. Jeg ser deg ikke lenger gjennom tårer, for gledene du gav meg, kan ingen ta i fra meg. Sorgens harde krystaller, de jeg gjemt innerst i hjertet, har smeltet, og savnet kommer kun som et vindpust av og til. Jeg minnes deg i sollys nå, deler de gode minnene så du aldri mer blir borte. For meg vil du alltid være spesiell, jeg vil alltid være

glad i deg.

Oppå Lauvåsen veks det minner...

Da alt senere ble tatt opp og frem og fordelt i like hauger, fikk jeg en bok med gule permer. Den hadde stått på din bokhylle i alle år, og du var den siste som hadde bladd i den. Jeg åpnet boka, og oppdaget at den luktet akkurat som deg. Jeg la nesa mot arket med lukkede øyne, og snart var jeg tilbake til somrene da jeg spilte krokket og klatret etter epler. Jeg var tilbake i den tiden da jeg serverte saft i små plastikkrus i dukkestuen, spiste rips rett fra buskene og fikk hjemmelagd brød til kveldsmat.

Jeg plukket blomster med alt for kort stilk, og du satte dem i et eggeglass som om det var den gjeveste gaven du kunne få. Fryseren din ble aldri tom for is, og når jeg slo hjul over plenen, applauderte du som om jeg var den eneste i hele verden som kunne det. Du kunne ha all verdens gjøremål på programmet, og likevel hadde du alltid tid til å høre om skjæra som kom og spiste fuglenes mat, eller om dukka som var så vrang å kle på. Du sendte meg opp for å plukke de ni markjordbærene som vokste på haugen fordi det var det beste jeg visste, og om det regnet ute, var det alltid nok å finne på inne. Vi kunne strikke eller male på tallerken og krus, spille kort eller se film sammen. Vi var stille sammen, lo sammen, og var oppe langt over sengetid "for sove kan vi gjøre senere", sa du.

Jeg blunket hardt, og slo sammen gule permer.
- Hvorfor varer ikke sommeren evig?

- ETS -

...

"There is a sacredness in tears. They are not the mark of weakness, but of power. They speak more eloquently than ten thousand tongues. They are messengers of overwhelming grief and unspeakable love."
- Washington Irving -

Grief - or happiness...

Lykke: Sesongpremiere på Grey's Anatomy!
Sorg: George døde... (Har visst det lenge da, så jeg overlever :-P)

"According to Elisabeth Kubler-Ross, when we're dying or have suffered a catastrophic loss, we all move through five distinct stages of grief. We go into denial because the loss is so unthinkable we can't imagine it's true. We become angry with everyone, angry with survivors, angry with ourselves. Then we bargain. We beg. We plead. We offer everything we have, we offer our souls in exchange for just one more day. When the bargaining has failed and the anger is too hard to maintain, we fall into depression, despair, until finally we have to accept that we've done everything we can. We let go. We let go and move into acceptance."
- Meredith Grey i Grey's Anatomy -

"In medical school, we have a hundred lessons that teach us how to fight off death, and not one lesson on how to go on living."
- Meredith Grey i Grey's Anatomy -

Grief may be a thing we all have in common, but it looks different on everyone. It isn't just death we have to grieve. It's life. It's loss. It's change. And when we wonder why it has to suck so much sometimes, has to hurt so bad. The thing we gotta try to remember is that it can turn on a dime. That's how you stay alive. When it hurts so much you can't breathe, that's how you survive. By remembering that one day, somehow, impossibly, you won't feel this way. It won't hurt this much. Grief comes in its own time for everyone, in its own way. So the best we can do, the best anyone can do, is try for honesty. The really crappy thing, the very worst part of grief is that you can't control it. The best we can do is try to let ourselves feel it when it comes. And let it go when we can. The very worst part is that the minute you think you're past it, it starts all over again. And always, every time, it takes your breath away. There are five stages of grief. They look different on all of us, but there are always five. Denial. Anger. Bargaining. Depression. Acceptance.
- Avsluttende voiceover på Grey's Anatomys episode "Goodbye" -

Loss

I’ll always wonder why
you left with no goodbye...
- I miss you every day,
more than words could say!
Only memories remain
through the shadow and the pain...
Yeah, everything could go away,
but your memory will stay!
Still I’ll always wonder why
you never said; Goodbye...
- ETS -

Fem år

Det sies at tiden leger alle sår,
men det gaper fremdeles,
overskygger
gode minner.

Jeg savner deg,
savner deg så det gjør

vondt.

- ETS -

Vi er sju

Ei lita jente møtte eg
ein gong på framand stad.
Ho kom mot meg med lette steg,
og smilte, trygg og glad.

Ho var vel ein sju - åtte år,
var fattig kledd, men sunn
og vakker, med sitt mjuke hår
og kjaken frisk og rund.

"Kor mange sysken har vel du?"
sa eg. Straks fekk eg svar :
"Kor mange sysken? Vi er sju.
Sju born har mor og far."

"Kvar er dei andre?" sa eg så
og atter svara ho:
"To er i byen, langt herfrå,
og ut til sjøs drog to.

"To ligg på kyrkjegarden her,
ei syster og ein bror.
Og i et hus tett innmed der,
bur eg med far og mor."

Eg drygde litt, så spurde eg:
"Og enda seier du
at de er sju?" - ho såg på meg,
ho sa : "Ja, vi er sju."

"Men kjære barn, du veit da visst :
Om fire heim att kjem,
er to av dykk for evig mist,
no er de bare fem!"

"På gravene veks blom og gras",
sa veslejenta fort,
"eg ser dei frå vårt kjøkenglas
og tidt eg spring dit bort.

Der er eg alltid trygg og sæl,
eg set meg der og syr,
eg syng for dei, og tidt fortel
eg dei et eventyr.

Og mang ein kveld når sol går ned
og det er vakkert ver,
da tek eg mjølk og niste med,
så et eg kveldsmat der.

Først døde Anna, syster mi.
Ho sjukna inn så brått.
Ho låg og leid ei lita tid,
men så fekk ho det godt.

Da snøen kom og la seg til,
så eg fekk ut på ski,
vart Veslebror og kvit og still
og gjekk til syster mi."

"Men vesle jente, desse to
er døde, skjøner du!
Kor mange sysken har du no?"
Ho svara : "Vi er sju."

"Men dei er døde, barnet mitt!
I himlen får dei bu!"
- Den vesle jenta stod på sitt,
ho svara, like fast og blidt :
"Ja, visst. Og vi er sju."

Av William Wordsworth
Oversatt av Halldis Moren Vesaas

- Høyt elsket, aldri glemt!