Farvel

Som et lynnedslag fra blå himmel ble kniven plutselig plantet i brystet mitt. Kniven skar et sort hull i hjertet mitt, og lot såret gapte mot verden. Tomrommet etterpå var overdøvende, gjennomtrengende. Det ufattelige hadde skjedd, den umistelige gått bort. Jeg falt sammen i tusen usynlige biter, trodde kinnene mine aldri ville bli tørre. Jeg gjemte alt bak høye vegger, og farget himmelen rød. Jeg forbannet Gud, og hatet Døden. Jeg gikk til krig mot verden og meg selv, og alt var som før, og likevel var alt annerledes.

Tiden gikk, og fortsatt lagde savnet iskrystaller i hjertet mitt, og sinne en mur mot verden. Hver gang jeg lukket øynene, var du der, mer levende enn noen gang. De svarte skyggene spiste de gode minnene, og sorgen vokste natt etter natt. Den lurte under senga og kastet seg over meg, overmannet meg hver kveld. Det var som om jeg mistet deg på nytt hver gang, som om kniven hugg i meg på nytt, og hver gang var det noe som bristet i usynlige biter, og lot lydløse tårer gjøre puta våt og kald.

Mer enn fem år har gått. Veggene er revet, himmelen er blå, og bare hvite arr vitner om krigen ingen vant. Jeg ser deg ikke lenger gjennom tårer, for gledene du gav meg, kan ingen ta i fra meg. Sorgens harde krystaller, de jeg gjemt innerst i hjertet, har smeltet, og savnet kommer kun som et vindpust av og til. Jeg minnes deg i sollys nå, deler de gode minnene så du aldri mer blir borte. For meg vil du alltid være spesiell, jeg vil alltid være

glad i deg.