"Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei."
- Inger Hagerup -
Våren er for mange et veiskille. Opp kirkegulvet går hvitkledde konfirmanter, og på harde benker skinner stolte foreldre. Noens veier er staket ut helt til mål, andres er tåkete og mer difuse. Likevel er det nå årets drømme-tog går, så det er bare å rable ned fremtiden i svarte bokstaver og sende dem avgårde til Samordna opptak.
"Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå"
- Olav H. Hauge -
Für Elisabeth
Utsagnet om at «There's always gonna be another mountain», syns jeg tidligere var tidenes mest håpløse; Hvorfor skal man fortsette å kravle, når det alltid kommer en ny motbakke? Men i den senere tiden har jeg funnet ut at jeg er heldig som får klatre opp fjell etter fjell. Jeg kan snu meg og se på alle de fjellene jeg har tilbakelagt, alt det jeg har mestret, mens jeg nyter utsikten. Jeg kjenner min indre styrke. Og når jeg står i neste motbakke, så bratt at jeg nesten ikke ser toppen, så vet jeg hva som venter meg der oppe; Hvilket mestringsfølelses-kick, hvilken utsikt, hvor lett det er å puste der oppe, og derfor fortsetter jeg å klatre.
Likevel kan jeg ta meg selv i å ønske meg en motorvei, men så tenker jeg; Hvor kjedelig hadde det ikke vært med en motorvei? Hvor mye mer spennende er det ikke å få klatre i ulent terreng, snu på hver en stein, kjenne hver en følelse og få med seg alt? Jeg hopper ikke fra fjelltopp til fjelltopp. Jeg lever ikke kun i solen, men vandrer også i skyggefult landskap. Jeg lever ut hvert aspekt av livet, kjenner det så hardt inn i hjerterota at jeg av og til kan få lyst til å gi opp, men jeg er nysgjerrig, sta og har tonnevis av ståpåvilje; Jeg drar meg alltid frem til neste topp!
Jeg tar meg også i å drømme om alt det som skal skje «en vakker dag». Jeg kan drømme det så levende at jeg blir skuffa og mismodig når jeg oppdager at jeg er på samme sted som dagen før, og dagen før det. Men jeg gror ikke fast, jeg graver meg ikke ned; Jeg er alltid på vandring. Umerkelig flytter jeg meg inn i fremtiden, og en dag vil jeg våkne opp, og oppdage at «en vakker dag» er i dag, og at alle planene jeg drømte om, er min virkelighet! Og inntil da; Nuet er ikke så dumt det heller.
Vi har alle våre dager i skyggeland, dager da alt virker fremmed og ukjent, men ute lysner det mot vår. Snart vil knoppene springe, og bitene falle på plass. Solen bryter alltid gjennom skylaget tilslutt, og dens varme stråler vil finne deg - også denne gangen. Og når du ser mot toppen, skal du se at fjelltoppen ikke er så langt unna som den virket, og at bakken ikke var så bratt som du fryktet.
Og på toppen vaier flaggene, og bjørka suser;
Ja, vi elsker
livet!
