The sun'll come out tomorrow

I Magasinet til Dagbladet (16. april 2011), stilte Unni Conradi Andersen spørsmålet: "Hvorfor er det så vanskelig å gi uttrykk for håp uten at det blir noe religiøst over det?" Håpet er siste som forsvinner hos et menneske. Selv når sykdommen er så alvorlig, den kjære så redusert at det kun kan gå en vei, klamrer man seg til håpet med et barns naivitet. Håpet om at den kjære blir frisk, at den elskede kommer tilbake, at alt går bra tilslutt.

"Jeg tror at mennesker har et kroppslig behov for å tro. Dette kommer til syne når kroppen blir tydelig for oss, slik den blir når man er syk. Men snakker vi da om en annen type tro enn det vi vanligvis forbinder med dette begrepet?"
- von der Fehr -

De siste årene har det blitt utgitt mange slike personlige beretninger om hvordan det er å miste den som betyr aller mest. Mange av disse vever umerkelig inn den kristne tro inn i håpsbegrepet ved at man griper til metaforer om evighet og høyere makter, selv om man ikke har hatt noen slike preferanser tidligere. Men i sorgen griper man i desperasjon eller for trøst til troen på evig liv og mulig gjensyn, som om språket mangler noe når man vil uttrykke seg om dette, noe man bare finner igjen i det religiøse. 

"For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, 
fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp."
- Bibelen -

Men en Andersen mener har funnet dette ikke-religiøse språket, er Kjersti Erichsson som har utgitt boken "Alene", en bok jeg må låne på biblioteket så fort som mulig. Tidligere prest Rolf Berg er forbauset over Erichssons ikke-religiøse innfallsvinkel, og innrømer at en gammel prest kan ha godt av å lese slikt, fordi det ikke er til å underslå at religiøse ledere gjerne legger inn litt religiøse følelser i sorgen.

Jeg kunne ikke vært mer enig, for jeg føler meg litt truffet. Jeg respekterer absolutt at ikke alle tror det samme som meg, det er forståelsen jeg sliter med. Jeg syns det er vanskelig å forstå hvordan folk ikke kan tro på noen form for høyere makter, rett og slett fordi det fjerner muligheten til å se sine kjære igjen. Uten den muligheten blir sorgen, i mine øyne, alt for stor, for overveldende, uutholdelig. Du har kanskje rett om du mener jeg tyr til enkle løsninger eller du kaller meg hyklersk, men for meg er håpet noe som eksisterer i en større sammenheng, noe utenfor meg selv, noe religiøst. Uten er jeg ingen ting, men jeg ser jo at det er mulig for andre å finne det uten Gud. Det viktigste er jo at man har håpet, for uten dør mennesket.

"Jeg er et sted der ingen kan nå meg. Når noen prøver, alltid vennlig og velment, blir det feil, de treffer meg ikke, at det kan gjøre så vondt å ikke bli truffet."
- Kjersti Erichsson -