Så var det lørda'n igjen...

Siste uke har vært av tpen "begivenhetsrik" og "fortgående". Antar dere dauer mest etter å få høre om da jeg lå å kava på den våte asfalten på et tidspunkt da "alle" skal hjem, mens jeg prøvde å redde det lille som var igjen av ære? Først må jeg da fortelle at i sykkel-naske-by-nummer-én er det ikke vits å kjøpe seg enda en ny sykkel, så jeg begynte å se på bruktmarkedet. Det var definitivt ikke så billig som jeg ville trodd, og jeg fikk derfor overbevist pappa om å sende sin gamle med toget. Ikke det at det trengtes mye overtalelse til for nå har han jo tidenes grunn til å kjøpe seg den nye sykkelen han har prata om så lenge. Så for to uker siden kom sykkelen med toget, og for ikke så lenge siden var den ferdig på service.

Tilbake til saken: Frøkna var på vei hjem fra biblioteket etter en snasen liten leseøkt, da uhellet var ute. Hva kommer det uttrykket av forresten? Burde jo hett "da uhellet var inne" for alle vet at de fleste ulykker skjer i hjemmet - bare ikke denne... Anyroad, jeg skulle sykle ned fra fortauet da jeg fikk litt for stor fart slik at jeg ikke klarte styre unna bybanesporet. Man vet selvfølgelig at bybanespor, trikkespor, ja, egentlig alle spor, er en dårlig deal for små sykkelhjul, men det hjelper jo ikke når man vingler bortover i et, og spesielt ikke når det er fult av vann. Ja, jeg glemte jo å nevne at det hadde regna HELE dagen, men jeg bor jo i Bergen så følte nesten det sa seg selv.

Jeg vingla altså bortover og tenkte "dette går bra, aldri i verda!" og det fikk jeg jo helt rett i. Ikke før tanken var ferdig tenkt, så dundra jeg i bakken med kne og albu først. Ganske forslått både i armer, ben og hue, prøvde jeg å komme meg på bena igjen uten å ha blitt oppdaga. Litt type "dette er en hverdagslig sak, ingen ting å tenke på", ingen fikk med seg dette. MEEEEN den gode planen ble selvfølgelig stoppet av et velment "åååh, det så ikke godt ut, gikk det bra!?" Jeg tror jeg snøfta noe ala "jaja, SELVFØLGELIG!" før jeg kasta meg på sykkelen (da sykkelen er av typen "litt for stor guttesykkel", var det sikkert underholdende nok i seg selv), og tråkka det jeg kunne vekk derfra - med hele rushtrafikkens blikk i ryggen.

Først da jeg kom hjem igjen, kunne jeg se på skaden. Både regnbuksa og jakka var like hel (kvalitet ftw!), mens albuen var oppskrapa og kneet var farget i blått og rødt (nå gult og grønt). I tillegg var kroppen småsjokka, æren forslått og hode litt ømt. Nei, nei, ta det med ro, jeg slo ikke hode i asfalten, men for all del, bare hold et lite mamma-foredrag om fordelene ved hjelm osv osv. Jeg skal nok late som jeg følger med, selv om det først er i mitt neste liv jeg vil gå foran som et godt eksempel. Tror uansett ikke en hjelm ville forebygd noe som helst. Saken var nemlig den at jeg hadde på meg en i utgangspunktet tung skolesekk, som også var stappa med handlevarer som melk og juice, og da jeg datt, raste sekken (og juicen) i 120 og traff meg i bakhode. Det var likevel ikke hodet mitt det gikk verst utover, juickartongen klarer jo ikke stå på egenhånd en gang!

Uansett, som plaster på såret fikk jeg følgende dikt av en venninne:

"ET var på sykkeltur
hun skulle nyte den vakre natur
Plutselig møtte hun noe med asfaltstruktur,
en slagt horisontal grunnmur
fargen i ansiktet hennes ble asur
...mens kne og albu ble purpur
ET sendte sin fars sykkel i retur."

(Men det gjorde jeg jo ikke, jeg bare lot den stå å skamme seg i garasjen en dag eller to, så nå tror jeg vi er venner igjen.)