When did that happen, and how do we make it stop?

I guess we're adults.
The question is;
When did that happen,
and how do we make it stop?

I dag hang jeg med min gode nabo og "nesten-søster", Sara. Vi har kjent hverandre siden hun ble født. Da vi var små, pleide vi å finne på alt mulig rart sammen med de andre barna i gata, og et av påfunnene var å begynne badesesongen før alle andre. Så hvert år dro vi avgårde for å bade, under det påskudd at vi skulle på sykkeltur. Ettersom vi sjelden var på sykkeltur resten av året, sa våre foreldre etter hvert; "Pass på hverandre da!" Vi bada på Damtjern, Stuvstjern, Engersand og Ulvenvannet, og for hvert år ble det litt tidligere. I år var datoen 18. februar! Fantastisk kaldt må vite, men det er jo tradisjon...

Vi hadde aldri gjort det hvis det ikke hadde vært "en greie" vi har holdt på med så lenge. Det er kaldt på land og det er kaldt i vannet, og egentlig er hele greia ganske så jævlig. Du vet det blir kaldt å kle av seg til badetøy, du vet det blir kaldt og bade og du vet det blir kaldt når du kommer opp. Før tenkte vi ikke så mye på det. Største frykten var at foreldrene hjemme skulle stusse over det våte håret vårt. Før satte vi ut for akebakken uten tanke på trær og eventuelle ting i veien (kanskje derfor Sara, i verdens største fart, tok det mega hoppet på brøytekanten og gikk rett i asfalten??). Vi hang i "skogen" og testa hvor dyp myra var med foten, enda vi ikke fikk lov (ikke veldig populært da far måtte komme ut og dra opp igjen støvelen etterpå...). Vi klatra opp på dukkestutaket, hoppa i snøen fra hverandaen og lekte ring-stikk med naboene (bare at de selvfølgelig ikke viste at vi lekte med dem). Vi sykla uten hender på styret hele veien til skolen, bare fordi vi kunne, og tenkte ikke på at vi kunne gå på tryne i nærmeste grøftekant. Vi tenkte generelt mindre før. Det var mer "det er gøy", og først etterpå "ooops, det var kanskje ikke så lurt..."

Nei, det ble feil for vi tenkte jo, bare på andre ting. Vi tenkte mer på hvor dumt det var med lekser (oki, den har jeg fremdeles ikke kommet over da), på hvilke gutter som var søte (okay, ikke lenger på den fronten heller), hvorfor middagen alltid ble servert når det var mest morsomt (nå må jeg lage den sjæl, det er heller ikke morsomt) og hvor deilig lang og evighetsvarende sommerferien var (nå er det sommerjobbings som føler like evighetsvarende!). Vi tenkte mindre handling-konsekvens, og mer handling. Det har forsvunnet i x-antall bursdager og det som kalles "å bli voksen".

Jeg innrømmer det gladelig, jeg er en stor fan av bardommens bekymringsløse tilværelse. Jada, vi hadde selvfølgelig bekymringer da også, men det var på et mer håndterelig nivå. Problemene ble aldri så store at de ikke kunne håndteres, og uansett, barndommens tro satt fremdeles i så alt ville jo alltids ordne seg! Ja, det mener jeg jo egentlig enda, at alt ordner seg. Og dager som idag, når vi kaver rundt i vannet som holder ca -4 grader uten noen som helst logisk grunn, gir meg håp. Håp om at leken aldri dør, at konsekvensene aldri får for stor plass i hodet vårt og at det alltid, alltid forblir et lite barn inni oss som sier: JO, JEG VIL!

I've heard that it's possible to grow up - I've just never met anyone who's actually done it. Without parents to defy, we break the rules we make for ourselves. We throw tantrums when things don't go our way, we whisper secrets with our best friends in the dark, we look for comfort where we can find it, and we hope - against all logic, against all experience. Like children, we never give up hope...