Isfolkets dype spor

Det er mye rart på nettet, men det er også mye fint. I dag surfet jeg for eksempel på en vilkårlig bølge, da jeg plutselig havnet her. Hun skrev så vakkert om min ungdoms store forfatter, Margit Sandemo, at jeg ble innspirert til å skrive et lite innlegg om mitt eget forhold til den fantastiske forfatterens verker.

Bøkene hennes regnes gjerne som kiosklitteratur, og fremholdesderfor gjerne som "mindreverdig litteratur". Dette til tross for at hennes mest kjente serie, Sagaen om Isfolket, har solgt i mer enn 36 millioner eksemplarer. Jeg ble introdusert for denne serien av en venninne da jeg gikk på barneskolen, og dro rett på biblioteket for å låne dem.

Jeg var vel en 11-12 år den gangen, men jeg husker fremdeles da jeg spurte etter bøkene hennes på biblioteket. Den strenge bibliotekaren bak skranken fikk et hardt drag om munnen, og så på min mor som om jeg var et forsømt barn. – Slikt hadde de ikke på hyllene der må vite! Heldigvis var det høyere under hyllene på nabokommunens bibliotek, så der kunne jeg låne med meg bærepose på bærepose med Sandemos herlighet.

47 bøker senere, levde jeg i en annen verden, og tomheten når siste punktum var lest, var overveldende; Hva nå? Jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre, jeg begynte på nytt med bok nummer en – og på nytt og på nytt og på nytt. For selv om jeg likte de andre seriene hennes også, kunne ingen måle seg med Tengel, Sol, Heike og alle de andre fantastiske menneskene av den uforglemmelige slekten, Isfolket!

Fasinasjonen forsvant ikke med årene, jeg leser stadig favorittbøkene om igjen, og lykken var derfor stor da jeg fikk kjøpt hele serien brukt. Jeg dro rett hjem og rydda plass i bokhylla, og kjærtegnet ryggene på hver enkelt bok som om den var en dyrbar skatt. Den dag i dag har de ikke Sagaen om Isfolket på det lokale bibliotekt hjemme, men jeg følte Sandemo fikk den oppreisningen hun fortjente, da jeg og en venninne skrev særemneoppgave om henne og Isfolkets verden siste året på videregående til toppkarakter. Vi satt og fantaserte om en gang å få se vårt yndlingsunivers i levende bilder, og diskuterte heftig hvem som skulle bekle de ulike rollene. Kanskje vår drøm endelig går i oppfyllelse, Hanne? :)

"Langt tilbake i tiden, for mange hundre år siden, vandret Tengel den Onde ut i ødemarken for å selge sin sjel til Satan. Han ble stamfar til Isfolket. Tengel fikk løfte om jordisk vinning mot at minst én av hans ætlinger i hvert slektsledd skulle gå i tjeneste hos Djevelen og utføre onde handlinger. Deres tegn skulle være de kattegule øynene, og de skulle besitte trolldomskrefter. Og en gang skulle det fødes en som eide større overnaturlig makt enn verden noen gang hadde sett. Forbannelsen skulle hvile over ætten inntil det stedet ble funnet, der Tengel den onde hadde gravd ned gryten han brukte da han kokte heksebrygget som manet fram mørkets fyrste. Så sier legenden. Om den er sann, vet ingen. Men en gang på 1500-tallet ble det født en rammet ætling av Isfolket. Han forsøkte å vende det onde til godt istedet, og ble derfor kalt Tengel den Gode. Det er om hans familie denne sagaen handler. Eller kanskje handler den mest av alt om kvinnene i hans slekt."