Livsmotet finnes i hver tanke om døden

Med en gang jeg kom hjem fra biblioteket, satt jeg meg godt til rette i godstolen med "Våkne som en del av naturen". Det er en diktsamling av Tommy Skoglund som jeg har hatt lyst til å lese – siden forrige høst faktisk (jaja, jeg er jo ikke kjent for å være så rask). Da var han nemlig debutant, og leste høyt fra boken sin på en sånn "litterær sak" de arrangerte på Kvarteret, der jeg befant meg i forbindelse med Kjerstis debututgivelse, "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg". Innholdet og språket hans fanget meg, så jeg gjordet meg et lite memo bak øret om at den boken måtte jeg låne. Og som sagt som gjort – med litt treghetsmargin i hvert fall.

Tekstene i "Våkne som en del av naturen" slår meg ikke som typiske dikt, heller korte, korte tekster med et poetisk språk – eller kanskje det bare er jeg som er firkanta i formen (hehe – altså oppsettet). Temaet eller innholdet fanget meg som sagt, han skriver lavmelt og ettertenksomt, men likevel rett frem og "hverdagslig", om det å miste besteforeldrene sine.

Det er da ikke så originalt, tenker du. Jo, jeg vil si det. Bøker om tap av besteforeldre er enten skrevet for barn under fem, eller så fortelles det fra et synspunkt der det er foreldregenerasjonen som mister sine foreldre – og "vi barnebarna" bare nevnes i en bisetning. Jeg mener ikke at vi ligger heartbroken på gulvet, at vi må redefinere verdensbildet vårt eller noe sånt, men det er trist. Og det er en sorg, selv om vi i stor grad aksepterer at det er sånn livet er. "Sorg er to krafsende hender. Familierøtter som graver seg ned i jorden på leting etter forfedre."

Skoglund er spesielt flink til å formidle stemninger, følelser på en vakker og likefrem måte. For det kunne lett blitt platt og veldig "buhu", men han unngår det ved at tekstene er krydret med, det jeg vil kalle, språklige krumspring, regne visdomsordene, små ting man kan tygge litt på. "Døden må være livets forbilde. Døden som er trofast mot alle." I tillegg er han er brutalt ærlig og rett frem. Dør man i sitt eget spy, så dør man i sitt eget spy, om du er bestemor aldri så mye - her skal det ikke romantiseres eller "poetiseres" nei!

Boka omhandler ikke bare bestemor og bestefar, men også døden. "Ethvert menneske jeg kjenner skal forsvinne og aldri mer styre legemet." Og om livet, og minnene som skal "miste alle blader og bli til jord". Og den handler ikke minst om forgjengeligheten. Kanskje handler ikke boka om sorg, bare om forgjengeligheten, og om å akseptere livets gang for hva det er, og om å gå videre. "Det jeg har lagt bak meg, vil gå igjen i det som skal komme". Nei, dette er rett og slett en søt, liten bok jeg vil anbefale! Jeg vil i hvert fall kjøpe meg min egen – eller kanskje ønske meg den til jul?

Sikt mot månen
selv om du ikke treffer
lander du alltid
blant stjernene
- lillesøsters dikt til bestemor -