"Sorgen og gleden vandrer tilhope" er en Kingo-salme som ble utgitt i 1674. Sånn tenker jeg at det er med tro og tvil også. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at uten tvil, er det ingen tro, og uten tro, er det ingen tvil.
En av filosofiens mest kjente setninger, "cogito, ergo sum" ("jeg tenker, altså er jeg"), var Decartes slutning etter å ha tvilt på det meste. Unntaket var faktisk Guds eksistens, eller den uendelig godhet, som Decartes fant det alt for lett å tvile på. Å tvile på Gud hadde derimot Jesus(!) gjort mange år tidligere, da han hang på korset og i et øyeblikk av tvil ropte; "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"
Jeg ser på menneskene, jeg ser på verden, og roper det samme som Jesus: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt oss?" Jeg får ingen svar i store, svarte bokstaver. Jeg eier ikke svarene som forklarer og trøster. Stillheten føles overveldende, urettferdig. Noen ganger slår det meg i bakken, andre ganger vender jeg pekefingeren mot meg selv; Hva gjør jeg for verden?
Men om jeg tror eller tviler, så er Gud med meg, jeg kan ikke avskrive Ham. Jeg har forsøkt mange ganger, men Han kommer alltid tilbake. Så jeg tror og jeg tviler, jeg tviler og tror - på denne veien vi kaller livet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Et lite innspill fra deg gjør meg alltid glad! :)