The Never-Ending War

I år er det 65 år siden den annen verdenskrig tok slutt. 8.mai 1945 var krigen over i Europa, mens det endelige punktumet ble satt da Japan kapitulerte 14. august 1945. Siden den gang har millioner av tidsvitner bidratt til å tegne et bilde av det som skjedde for ettertiden så vi aldri skal glemme. I Aftenposten Innsikt nr. 7, juli/august 2010 kunne jeg lese om den nederlandske fotografen Martin Roemer som siden 2005 har fotografert og intervjuet deltagere fra begge sider av krigen fra flere land, samlet i boka ”The Never-Ending War”.

Vernon Jones (britisk krigsveteran):

”[…] Jeg drepte sannsynligvis et par dusin tyskere under krigen, men det har aldri plaget meg. Jeg tenker ikke på det og det er aldri noe jeg drømmer om. Det er ikke så veldig menneskelig, er det?”

Jeg leser Vernon og de andres historier. Det er fremmed, lenge siden og spennende, men aller mest grusomt og trist. De rynkete ansiktene i magasinet ser på meg, noen har harde trekk, andre milde. Det de har til felles, er øyne som har sett mer enn mennesker bør se. Opplevelser som stadig spøker i øyekroken, som er skrevet inn i hjertene deres for alltid.

Jeg har sett flere filmer fra den andre verdenskrig, og lest mye om det, men jeg lar meg stadig sjokkere, bevege. Og likevel klarer jeg ikke fortrenge den egoistiske tanken; Jeg skulle ønske jeg hadde spurt mine besteforeldre mer om deres opplevelser fra krigen. Jeg skulle ønske jeg visste mer. Historien blir aldri så nær som når det er ens eget kjøtt og blod som har opplevd det på kroppen. Jeg skulle ønske jeg hadde spurt mine besteforeldre om krigen mens det ennå var tid, før de gikk bort og det var for sent.

Polina Svyatogorskaya (russisk krigsveteran, utdannet sykepleier):

"Da krigen brøt ut ville jeg være med og sloss mot fascistene. Men ingen militærenhet ville ha meg fordi jeg bare var 16 år. Jernbanetroppene var i Kazan og jeg sa til dem: "Ta meg med. Dere trenger meg som sykepleier." Men de synes også at jeg var for ung. Men jeg maste og maste til de lot meg være med. Tyskerne hadde lagt mange miner langs jernbanesporene, så det var mange ulykker. Jeg var operasjonsassistent. Et ben ble amputert under den første operasjonen jeg var med på. Legen ga meg beinet. Jeg ville gi det tilbake og sa: ”Sett det beinet på igjen”. De sa at jeg måtte begrave det. Jeg gikk ut og gråt. Noen soldater så meg, tok beinet og begravde det for meg. Jeg hadde ingen anelse om at det var slik krig var."