Sommerjobb: Hjemmesykepleien

En jobb i hjemmesykepleien innebærer at man møter mennesker i sitt eget hjem, og hjelper til med blant annet intime, men dagligdagse oppgaver. Man møter et medmenneske på hjemmebane, der de er trygge, noe som er krevende, gir en mye ansvar og krav om tillitt. Det er mange slike møter i løpet av en dag, noe som gjør jobben slitsom, stressende og utfordrende. Man gir konstant av seg selv fordi man i hvert møte skal være noe for et annet medmenneske, på en ”profesjonell” måte, mennesker som kanskje ikke møter noen andre mennesker den dagen. Men aller mest var sommeren i hjemmesykepleien givende og meningsfull, rett og slett fordi menneskene jeg møtte var så fantastiske.

Det er uker siden jeg hadde min siste vakt, og likevel minnes jeg menneskene jeg møtte disse sommerukene. Hvert enkelt menneske var helt spesielt, hvert enkelt møte helt unikt. Jeg tenker på henne som bare ville dø, som følte at hun hadde utrettet det hun ønsket her på jorden. Jeg gledes ved tanken på han som med lykkelig stemme fortalte at han hadde drømt at hans mor omfavnet ham. Jeg er ydmyk av minnet om henne som levde i et smertehelvete, men likevel aldri sa et vondt ord til noen eller klagde over hvordan ting hadde blitt. Jeg føler med han som ble alene igjen etter over femti års samliv. Og jeg misunner dama som var over 90 år, og som utviste mer livslyst, livsglede og positiv innstilling enn en 15-åring.

"Jeg koser meg hver dag, selv om jeg er aleine,
for det er jo ingen som gjør det for meg."

For i en verden der Glamor er must, middagen er dagens høydepunkt og hjemmesykepleiens fem minutters visitt er alt man får av menneskelig kontakt, er livslyst og livsglede misunnelsesverdig. Jeg tror jeg ville blitt spist av ensomhet, bitterhet og motløshet dersom det var min hverdag. Her var det derimot takknemlighet, livsglede og livslyst som rådet. Ja, de hadde resignert på et vis, avfunnet seg med sin skjebne, men likevel hadde de en livsglede og en livslyst som fremdeles forundrer meg, som jeg fremdeles tenker på. Det var som om de hadde funnet en mening som jeg ikke har sett, som jeg ikke får ta del i enda.

Jeg vil alltid huske menneskene jeg møtte i sommer. Jeg fikk ikke høre hele historier, men jeg fikk med stor åpenhet og selvfølge smake på små biter. De åpnet døren til sitt hjem, til sitt liv, og minte meg på hvor mye man får tilbake når man gir av seg selv. De viste meg viktigheten av å trives i eget selskap, at det er det eneste livslange forholdet man har, men aller mest gav de meg smaken på livet; De fikk meg til å huske hvor dyrbart og vidunderlig livet er.