Jeg tenker for eksempel fremdeles på E. Han var kun 46 år gammel, og likevel kom det ingen i begravelsen hans, ikke en gang en prest. Ettersom ingen visste hvilken religion han tilhørte, var begravelsen en 15 minutters begivenhet der det ble spilt fire klassiske orgelstykker. Boka gir ingen svar, den er bare til stede. Jeg lurer fremdeles på hvem E. var. Hvorfor døde han og hvorfor ville ingen ta farvel med han?
En gammel dame ble fulgt til sitt siste hvile av to naboer som bare hadde hilst på henne i oppgangen. En gammel mann døde i sitt eget hjem julaften, men ble ikke begravd før slutten av mars – det var først da de hadde funnet ham. Og så var det mange, mange begravelser der ingen andre enn prest og pianist møtte. – Det er så sørgelig når ensomheten ikke opphører ved døden, men følger i ens fotspor også inn i døden.
Et av dødens kanskje mest skremmende aspekter, er at når man er borte, så er man virkelig borte. Plutselig er alt det spesielle og unike som du er pepra full med et helt liv, redusert til noe ubetydelig og smått. I møte med døden har det ikke noe å si om man har vært eller ikke, man er bare en i mengden, en del av livets gang, Og det er kanskje den ubetydeligheten som er så skremmende, og også derfor jeg er så enig i det Schau skrev rundt en begravelse med mange pårørende til stede:
"Det er blomster her også. Ikke en enslig krans fra gravferdsetaten, men flere kranser. Kranser med hilsener på. Kranser med navn fra folk som savner og hilser. Det føles fint. Og ikke minst trygt. Dette rommet kommer til å fylles med folk som savner, hilser og husker. Det siste er det viktigste, kjenner jeg. At noen husker. Noen må huske.
- Kristopher Schau -"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Et lite innspill fra deg gjør meg alltid glad! :)