De "formfulle" modellene Tara Lynn, Candice Huffine og Robyn Lawley pryder forsiden av italienske Vogue under tittelen "Belle Vere" som betyr "den vakre sannheten". Sjefsredaktør Carla Sozzani sier bildene er en del av magasinets kampanje mot bruk av tenåringer på forsider, samt et ledd i å få jenter til å akseptere seg selv som de er. Det er et svar til leserne som har ønsket å se ekte jenter i en ekte verden, fortsetter Sozzani, sunne jenter som ikke er konstant opptatt av å være tynne, men som aksepterer seg selv og kroppen sin som den er.
- Det løser kanskje ikke verdens slankehysteri over natten, men det er i hvert fall et skritt i riktig retning. Trodde ikke jeg skulle si dette, men: Go Vogue!
tirsdag 7. juni 2011
mandag 6. juni 2011
a wish for the little me
Don't you worry,
little girl,
it's just the weight of
the big, big world,
and it's not as heavy
as it seem
so close your eyes
and dream your dream.
Dance to the silence,
dance to your tears,
follow your heart
and not your fears.
Live and love
like you'll soon die,
be free as a bird
on the blue, blue sky.
It's time to shine,
you are the sun,
so let your guards down
and just have fun.
Take a chance,
don't walk the line
sing a new song
and you'll be fine.
The serious stuff will
catch up with you soon
so smile in the rain
and laugh with the moon
and don't you worry,
little girl,
it's just the weight of
a little world.
- ETS -
søndag 5. juni 2011
...men det er først på fredag...
"Stormen er langt unna i januar, men ettersom dagene glir fremover nærmer den seg umerkelig, før den plutselig er der, like overraskende som sist. Jeg kjenner meg totalt uforberedt og maktesløs når den sluker meg hel, og virvler meg inn i et tåkelandskap det er umulig å manøvre i. Sjøspruten står og skjærene kommer alt for fort mot meg. Jeg holder på hatten og styrer skuta så godt jeg kan, selv om magen slår krøll på seg, og angsten gir lungene trøbbel. ""Dette går bra, aldri i væra," tenker jeg når Stormen river i seilet nattestid, og jeg krampeaktig prøver å holde kursen, fullstendig utslitt.
Men i det jeg holder på å gi opp, skuer jeg land på den andre siden! Jeg skraper sammen det siste jeg har av krefter, slik mennesket har gjort i alle tider, når alt som teller er overlevelsesinnstinktet. Jeg justerer kursen og jubler når stranden vokser i horisonten. For like fort som den kom, er den borte igjen. Stormen er over, tåka letter og jeg kan puste lettet ut der jeg ligger rett ut på stranda og gjør ingen ting. Prestasjoner og gjøremål er svake minner på en strand der alt som kjennes er en smak av herlig, varm sommerferie."
- Under en uke igjen før eksamensbobla sprekker, perspektivet utvides og noe annet enn pensum og lesesal står på programmet. Med andre ord: Hold ut, forsømte venner, jeg kommer sterkt og snart tilbake!
Men i det jeg holder på å gi opp, skuer jeg land på den andre siden! Jeg skraper sammen det siste jeg har av krefter, slik mennesket har gjort i alle tider, når alt som teller er overlevelsesinnstinktet. Jeg justerer kursen og jubler når stranden vokser i horisonten. For like fort som den kom, er den borte igjen. Stormen er over, tåka letter og jeg kan puste lettet ut der jeg ligger rett ut på stranda og gjør ingen ting. Prestasjoner og gjøremål er svake minner på en strand der alt som kjennes er en smak av herlig, varm sommerferie."
- Under en uke igjen før eksamensbobla sprekker, perspektivet utvides og noe annet enn pensum og lesesal står på programmet. Med andre ord: Hold ut, forsømte venner, jeg kommer sterkt og snart tilbake!
torsdag 2. juni 2011
Broken doll
You sealed my lips
with your forceful kiss,
crushed my open mind
with terror and demands
You violated my walls,
took what I wouldn’t give
and with it you took everything,
even my will to live.
You took the good away from me
and left an used and broken doll;
You found me strong and brave
and left me weak and small,
an independent woman
paralyzed of fears.
You stole my happiness
and left me lonely tears.
I fight you in my dreams,
but you always seem to win.
I try to turn the other cheek,
but you keep breaking my chin.
Hear my silent scream!
See my naked bone!
I know you’re the one to blame,
but the shame is mine alone
How can any person do
those things you did to me?
How could you ruin everything
that I could ever be?
How could you devour the good
and leave me here to die?
How can God love you now
when he can't heal my sow?
Who can heal my sow?
- ETS -
søndag 29. mai 2011
You can't stop the beat!
Her for noen dager siden (tror jeg i hvert fall, det er vanskelig å skille dagene fra hverandre i eksamenståka), fikk jeg post fra søte Sara, et kjærkomment lyspunkt i det som føles som en mørk eksamensperiode (regn og atter regn i Bergen!). De utrolig fine ordene på kortets fremside må uansett deles med resten av verden:
"Det gode ved ekte vennskap er at man kan vokse hver for seg uten å vokse fra hverandre!"
- Ukjent -
lørdag 28. mai 2011
To be or not to be
Ja, jeg burde vært i seng for lenge siden, eventuelt vært fordypet innenfor organisasjon og ledelse, men den gang ei. Jeg har i stedet (nok en gang) latt meg fasinere av eksistensialismen, en filosofisk bevegelse signert Søren Kirkegaard (joda, jeg antar jeg kunne funnet bedre ikke-eksamenslesingsunderholdning). Han har et av tidenes sørgligste etternavn, men han har like fult en del tanker og ideer som finner gjenklang hos meg. Samtidig syns jeg han finner vel enkle løsninger noen steder, også frykter jeg at det på et vis er en for svart/hvitt-måte å se verden på?
Det og hele tiden måtte foreta valg, er ifølge eksistensialistene skremmende. Ikke bare fører ethvert valg til at et utall valgmuligheter for evig og alltid forsvinner ut i intet (velger man en utdannelse sier man for eksempel samtidig nei til andre utdannelser), men hver eneste valgsituasjon er skremmende i seg selv ettersom det ikke finnes saklige grunner for å si ja til noe og nei til noe annet. Mennesket verken har eller kan ha noen normer å velge ut ifra, og virkeligheten blir derfor uforståelig. Mennesket ender opp med å leve i uunngåelig angst fordi de stadig må velge.
Grunnlaget for den filosofiske bevegelsen eksistensialismen ble lagt av Danmarks største filosof, Søren Aabye Kierkegaard. Fokuset ligger på det konkrete enkeltindividets eksistens, og filosofien er en reaksjon på samtiden, basert på Kirkegaards personlige erfaringer (som særlig er påvirket av barndommen). Tankeretningen setter stort fokus på menneskets grunnleggende frihet, og på kontrasten mellom det meningsfylte livet vi lever til daglig og vår jordlige eksistens' meningsløshet, og er opptatt av menneskets liv med vekt på ansvar, frihet og valgmuligheter.
Eksistensialistene hevdet at når et menneske blir født, er det fullstendig uten identitet. Denne skapes ved valg etter hvert som livet skrider frem, og man kan derfor si at "å være er å skape seg selv". Dette ser man igjen i slagord, "eksistens foran essens". Dette gjør selve livet til et resultat av egne valg, og et hvert menneskes essens avhengig av dets eksistens.
Jean-Paul Sartre var en filosof som fortsatte Kirkegaards eksistensialistiske tradisjon. Han mente at mennesket er fullstendig fritt, og derfor også fullstendig ansvarlige for sine handlinger, noe som for Sartre innebar et fravær av alle begrensinger. Mennesket ikke er noe annet enn det det gjør, hevdet Sartre, fordi en alltid er utstyrt med fri vilje. Dette fratar oss hver eneste mulighet til å unnskylde dårlige handlinger, en eksistensiell frihet som vi benekter, bevisst eller ubevisst, ved å klamre oss til "den vonde tro". Når vi er bevisst vår eksistensielle frihet, kjenner vi på angsten. I følge Sartre er denne angsten en redsel for oss selv og vår egen eksistens.
Sartre mente at det var en forbannelse å ha en fri vilje fordi det ikke finnes, ei heller kan finnes veiledning eller basis for etikk som kan guide oss. Mennesket blir dermed fanget i en meningsløs verden uten utgang, blir isolert, fortapt og alene. Sartre mente heller ikke at følelsen av overflødighet (kontingent) var uberettiget, ettersom verden verken er skapt til eller for oss. Han hevdet videre at folk flest prøvde å flykte fra dette, at de var eskapister (på virkelighetsflukt).
Eksistensialistene mener altså at man må akseptere at verden er meningsløs, og deretter lide seg gjennom livet til man dør. Albert Campus, en av de andre som tok opp stafettpinnen etter Kirkegaard, gikk så langt som å si at det kun finnes et viktig filosofisk spørsmål: Skal man begå selvmord eller ikke? Å avgjøre om livet er verdt å leve eller ikke var for han filosofiens fundamentale spørsmål. Han hevdet videre at mangelen på en guddommelig mening i vår tid, gjorde livet mer utfordrende.
Søren Kierkegaard var derimot en ivrig protestant, og han var sterkt imot alle forsøk på å bevise Guds eksistens. Han hevdet at et slikt eksperiment ville gjøre Gud til et objekt, mens Gud og religion var ment å være uklart, for dersom det ble forståelig hadde det ikke noe formål. Kirkegaard mente derfor at "det å tro er å godta det som ikke kan forståes", og at det kun var en hindring som sto i veien for tro, og det var intelligens.
Kirkegaard delte derfor inn livets vei tre hovedstadier: Det estetiske, det etiske og det religiøse som hver medfører sine konsekvenser. I det estetiske stadiet velger man bevisst. Man følger sine egne sinnsstemninger og lyster, og lever i øyeblikket. Tilslutt ender man likevel opp med mislykkethet, tomhetsfølelse og fortvilelse, da alt synes meningsløst. Velger man det etiske stadiet, har man bevisst valgt et liv i underkastelse og forpliktelser. Man tar ansvar for samfunnet og familie, og prøver å svare til alle forventninger man har som menneske. Dette mente Kirkegaard i utgangspunktet var det riktige valget, men så innså han at man fikk et veldig kjedelig liv med tap av selvstendighet og moralsk ansvar.
Kirkegaard lagde seg derfor et tredje stadium som følger det religiøse, ved at man strekker seg mot Gud. I underkastelse av Gud lever man i en sfære som er i overensstemmelse med ekte frihet, og dette var den eneste måten å oppnå lykke på.
- Kan høye selvmordstall, flere psykisk syke og større ensomhetsfølelse i befolkningen sees i lys av eksistensialismen?
Kilder:
Filosofi - en innføring: Eksistensialismen - Vegard Martinsen
Eksistensialisme - Wikipedia
Albert Camus - Wikipedia
Jean Paul Sartre - Wikipedia
Eksistensialisme – Store Norske Leksikon
Eksistensialisme - Daria
Bok: Filosofi av ?
"Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs.""Frihet til å velge" er et reklameslagord vi har hørt før, og som egentlig er mer betegnende på tiåret vi lever i enn tv-kanalen. Verden byr en valg på rekke og rad. Hva skal du ha til middag? Skal du kjøpe Frist price-varianten eller "den vanlige"? Hvor vil du bo? Hvilken utdannelse skal du ta? Hva vil du se på kino? Skal det være svart kaffe eller noe fancy? Økologisk eller mindre miljøvennlig? Buss eller bane? Storbyferie eller sydentur? Valgmulighetene er så uendelig på alle fronter, at det å velge TV-kanal nesten er en enkel sak. Nesten.
- Søren Kirkegaard -
Det og hele tiden måtte foreta valg, er ifølge eksistensialistene skremmende. Ikke bare fører ethvert valg til at et utall valgmuligheter for evig og alltid forsvinner ut i intet (velger man en utdannelse sier man for eksempel samtidig nei til andre utdannelser), men hver eneste valgsituasjon er skremmende i seg selv ettersom det ikke finnes saklige grunner for å si ja til noe og nei til noe annet. Mennesket verken har eller kan ha noen normer å velge ut ifra, og virkeligheten blir derfor uforståelig. Mennesket ender opp med å leve i uunngåelig angst fordi de stadig må velge.
Grunnlaget for den filosofiske bevegelsen eksistensialismen ble lagt av Danmarks største filosof, Søren Aabye Kierkegaard. Fokuset ligger på det konkrete enkeltindividets eksistens, og filosofien er en reaksjon på samtiden, basert på Kirkegaards personlige erfaringer (som særlig er påvirket av barndommen). Tankeretningen setter stort fokus på menneskets grunnleggende frihet, og på kontrasten mellom det meningsfylte livet vi lever til daglig og vår jordlige eksistens' meningsløshet, og er opptatt av menneskets liv med vekt på ansvar, frihet og valgmuligheter.
Eksistensialistene hevdet at når et menneske blir født, er det fullstendig uten identitet. Denne skapes ved valg etter hvert som livet skrider frem, og man kan derfor si at "å være er å skape seg selv". Dette ser man igjen i slagord, "eksistens foran essens". Dette gjør selve livet til et resultat av egne valg, og et hvert menneskes essens avhengig av dets eksistens.
Jean-Paul Sartre var en filosof som fortsatte Kirkegaards eksistensialistiske tradisjon. Han mente at mennesket er fullstendig fritt, og derfor også fullstendig ansvarlige for sine handlinger, noe som for Sartre innebar et fravær av alle begrensinger. Mennesket ikke er noe annet enn det det gjør, hevdet Sartre, fordi en alltid er utstyrt med fri vilje. Dette fratar oss hver eneste mulighet til å unnskylde dårlige handlinger, en eksistensiell frihet som vi benekter, bevisst eller ubevisst, ved å klamre oss til "den vonde tro". Når vi er bevisst vår eksistensielle frihet, kjenner vi på angsten. I følge Sartre er denne angsten en redsel for oss selv og vår egen eksistens.
Sartre mente at det var en forbannelse å ha en fri vilje fordi det ikke finnes, ei heller kan finnes veiledning eller basis for etikk som kan guide oss. Mennesket blir dermed fanget i en meningsløs verden uten utgang, blir isolert, fortapt og alene. Sartre mente heller ikke at følelsen av overflødighet (kontingent) var uberettiget, ettersom verden verken er skapt til eller for oss. Han hevdet videre at folk flest prøvde å flykte fra dette, at de var eskapister (på virkelighetsflukt).
Eksistensialistene mener altså at man må akseptere at verden er meningsløs, og deretter lide seg gjennom livet til man dør. Albert Campus, en av de andre som tok opp stafettpinnen etter Kirkegaard, gikk så langt som å si at det kun finnes et viktig filosofisk spørsmål: Skal man begå selvmord eller ikke? Å avgjøre om livet er verdt å leve eller ikke var for han filosofiens fundamentale spørsmål. Han hevdet videre at mangelen på en guddommelig mening i vår tid, gjorde livet mer utfordrende.
Søren Kierkegaard var derimot en ivrig protestant, og han var sterkt imot alle forsøk på å bevise Guds eksistens. Han hevdet at et slikt eksperiment ville gjøre Gud til et objekt, mens Gud og religion var ment å være uklart, for dersom det ble forståelig hadde det ikke noe formål. Kirkegaard mente derfor at "det å tro er å godta det som ikke kan forståes", og at det kun var en hindring som sto i veien for tro, og det var intelligens.
Kirkegaard delte derfor inn livets vei tre hovedstadier: Det estetiske, det etiske og det religiøse som hver medfører sine konsekvenser. I det estetiske stadiet velger man bevisst. Man følger sine egne sinnsstemninger og lyster, og lever i øyeblikket. Tilslutt ender man likevel opp med mislykkethet, tomhetsfølelse og fortvilelse, da alt synes meningsløst. Velger man det etiske stadiet, har man bevisst valgt et liv i underkastelse og forpliktelser. Man tar ansvar for samfunnet og familie, og prøver å svare til alle forventninger man har som menneske. Dette mente Kirkegaard i utgangspunktet var det riktige valget, men så innså han at man fikk et veldig kjedelig liv med tap av selvstendighet og moralsk ansvar.
Kirkegaard lagde seg derfor et tredje stadium som følger det religiøse, ved at man strekker seg mot Gud. I underkastelse av Gud lever man i en sfære som er i overensstemmelse med ekte frihet, og dette var den eneste måten å oppnå lykke på.
- Kan høye selvmordstall, flere psykisk syke og større ensomhetsfølelse i befolkningen sees i lys av eksistensialismen?
Kilder:
Filosofi - en innføring: Eksistensialismen - Vegard Martinsen
Eksistensialisme - Wikipedia
Albert Camus - Wikipedia
Jean Paul Sartre - Wikipedia
Eksistensialisme – Store Norske Leksikon
Eksistensialisme - Daria
Bok: Filosofi av ?
Les mer om
hope,
literature,
lyrics,
philosophy,
politics,
writings
torsdag 19. mai 2011
This wake up call is a warning!
På veggen hos en venninne henger diktet "Glemt" som jeg syns er helt fantastisk nydelig. Nydelige ting må deles, så here we go:
jeg hadde glemt
at himmelen
var så blå
der den smilte
mellom skyene
jeg hadde
glemt det
hva annet
har jeg glemt
av alt som er
vidunderlig?
- Tove Houck -
mandag 16. mai 2011
The sun'll come out tomorrow
I Magasinet til Dagbladet (16. april 2011), stilte Unni Conradi Andersen spørsmålet: "Hvorfor er det så vanskelig å gi uttrykk for håp uten at det blir noe religiøst over det?" Håpet er siste som forsvinner hos et menneske. Selv når sykdommen er så alvorlig, den kjære så redusert at det kun kan gå en vei, klamrer man seg til håpet med et barns naivitet. Håpet om at den kjære blir frisk, at den elskede kommer tilbake, at alt går bra tilslutt.
Jeg kunne ikke vært mer enig, for jeg føler meg litt truffet. Jeg respekterer absolutt at ikke alle tror det samme som meg, det er forståelsen jeg sliter med. Jeg syns det er vanskelig å forstå hvordan folk ikke kan tro på noen form for høyere makter, rett og slett fordi det fjerner muligheten til å se sine kjære igjen. Uten den muligheten blir sorgen, i mine øyne, alt for stor, for overveldende, uutholdelig. Du har kanskje rett om du mener jeg tyr til enkle løsninger eller du kaller meg hyklersk, men for meg er håpet noe som eksisterer i en større sammenheng, noe utenfor meg selv, noe religiøst. Uten er jeg ingen ting, men jeg ser jo at det er mulig for andre å finne det uten Gud. Det viktigste er jo at man har håpet, for uten dør mennesket.
"Jeg tror at mennesker har et kroppslig behov for å tro. Dette kommer til syne når kroppen blir tydelig for oss, slik den blir når man er syk. Men snakker vi da om en annen type tro enn det vi vanligvis forbinder med dette begrepet?"De siste årene har det blitt utgitt mange slike personlige beretninger om hvordan det er å miste den som betyr aller mest. Mange av disse vever umerkelig inn den kristne tro inn i håpsbegrepet ved at man griper til metaforer om evighet og høyere makter, selv om man ikke har hatt noen slike preferanser tidligere. Men i sorgen griper man i desperasjon eller for trøst til troen på evig liv og mulig gjensyn, som om språket mangler noe når man vil uttrykke seg om dette, noe man bare finner igjen i det religiøse.
- von der Fehr -
"For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren,Men en Andersen mener har funnet dette ikke-religiøse språket, er Kjersti Erichsson som har utgitt boken "Alene", en bok jeg må låne på biblioteket så fort som mulig. Tidligere prest Rolf Berg er forbauset over Erichssons ikke-religiøse innfallsvinkel, og innrømer at en gammel prest kan ha godt av å lese slikt, fordi det ikke er til å underslå at religiøse ledere gjerne legger inn litt religiøse følelser i sorgen.
fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp."
- Bibelen -
Jeg kunne ikke vært mer enig, for jeg føler meg litt truffet. Jeg respekterer absolutt at ikke alle tror det samme som meg, det er forståelsen jeg sliter med. Jeg syns det er vanskelig å forstå hvordan folk ikke kan tro på noen form for høyere makter, rett og slett fordi det fjerner muligheten til å se sine kjære igjen. Uten den muligheten blir sorgen, i mine øyne, alt for stor, for overveldende, uutholdelig. Du har kanskje rett om du mener jeg tyr til enkle løsninger eller du kaller meg hyklersk, men for meg er håpet noe som eksisterer i en større sammenheng, noe utenfor meg selv, noe religiøst. Uten er jeg ingen ting, men jeg ser jo at det er mulig for andre å finne det uten Gud. Det viktigste er jo at man har håpet, for uten dør mennesket.
"Jeg er et sted der ingen kan nå meg. Når noen prøver, alltid vennlig og velment, blir det feil, de treffer meg ikke, at det kan gjøre så vondt å ikke bli truffet."
- Kjersti Erichsson -
søndag 15. mai 2011
The kids are alright?
![]() |
| The Twins |
![]() |
| Dear Leader |
![]() |
| The Boxing Day |
Hobins ønske med bildeserien var "...to prompt viewers to think about the first time they heard about or saw the aftermath of current events and to imagine how a child with limited context and experience might perceive the same event." Barn blir bombandert av slike bilder fra media hele tiden, og en slik bildeserie setter absolutt fokus på hva slags innvirkning disse bildene har på barn, og hvordan de integrerer og behandler disse tingene i sine egne liv.
Bildene gjenskaper noen av de største tragediene i vår tid, og er så grusomme at man helst vil skåne barna fra dem. Dessverre renner media over av slike bilder som smøres ut over store forsider, så barna har mest sannsynlig fått med seg hendelsene allerede. Jeg syns billedserien på en god måte viser at man må prate med barna om det som skjer på en forståelig måte, sånn at ikke fantasien deres på egenhånd lager historier verre enn virkeligheten. Jeg mener ikke at de skal få vite alt om en hver nyhetssak, men noen ting er rett og slett for store til at de kan skjermes fra det - uansett hvor gjerne man skulle ønske at man kunne.
På bakgrunn av dette syns jeg derfor kritkken fra motstanderne er noe hysterisk. Photoshooten har mest sannsynlig føltes som en lek for barna, og det er jo gjerne (som bildene viser) gjennom lek barn bearbeider ting. Jeg vil derfor anta at barna ikke har lidd noen nød, men i stede har vært med på å formidle et viktig budskap til oss voksne, at små gryter har også ører og at
"Alle fortiede sannheter blir giftige."
- Friedrich Nietzsche -
mandag 2. mai 2011
Vårsalme
"...Det er vel fagre stunder når våren kjem her nord,Neida, jeg har ikke gått under jorden (selv om eksamenstiden er rett rundt hjørnet): Som resten av Norge er jeg ute og nyter finværet! Det er utrolig hvor deilig alt er når solen skinner sånn at alle smiler fra øret til øret og man kan kjøpe seg is på en mandag (eller en annen hverdag), ha solbriller på og bare nyte. Sitte å nyte på en solbadende terrasse mens man spiser jordbær og ler seg skakk eller gå bratte fjellturer i spirende natur så man får gangsperre og blir solbrent på nesa, men uansett; Nyte gylne øyeblikk med gode venner!
og atter som eit under nytt liv av daude gror..."
- Pollenallergiker til tross; Jeg elsker våren!
lørdag 9. april 2011
Så var det lørda'n igjen...
Siste uke har vært av tpen "begivenhetsrik" og "fortgående". Antar dere dauer mest etter å få høre om da jeg lå å kava på den våte asfalten på et tidspunkt da "alle" skal hjem, mens jeg prøvde å redde det lille som var igjen av ære? Først må jeg da fortelle at i sykkel-naske-by-nummer-én er det ikke vits å kjøpe seg enda en ny sykkel, så jeg begynte å se på bruktmarkedet. Det var definitivt ikke så billig som jeg ville trodd, og jeg fikk derfor overbevist pappa om å sende sin gamle med toget. Ikke det at det trengtes mye overtalelse til for nå har han jo tidenes grunn til å kjøpe seg den nye sykkelen han har prata om så lenge. Så for to uker siden kom sykkelen med toget, og for ikke så lenge siden var den ferdig på service.
Tilbake til saken: Frøkna var på vei hjem fra biblioteket etter en snasen liten leseøkt, da uhellet var ute. Hva kommer det uttrykket av forresten? Burde jo hett "da uhellet var inne" for alle vet at de fleste ulykker skjer i hjemmet - bare ikke denne... Anyroad, jeg skulle sykle ned fra fortauet da jeg fikk litt for stor fart slik at jeg ikke klarte styre unna bybanesporet. Man vet selvfølgelig at bybanespor, trikkespor, ja, egentlig alle spor, er en dårlig deal for små sykkelhjul, men det hjelper jo ikke når man vingler bortover i et, og spesielt ikke når det er fult av vann. Ja, jeg glemte jo å nevne at det hadde regna HELE dagen, men jeg bor jo i Bergen så følte nesten det sa seg selv.
Jeg vingla altså bortover og tenkte "dette går bra, aldri i verda!" og det fikk jeg jo helt rett i. Ikke før tanken var ferdig tenkt, så dundra jeg i bakken med kne og albu først. Ganske forslått både i armer, ben og hue, prøvde jeg å komme meg på bena igjen uten å ha blitt oppdaga. Litt type "dette er en hverdagslig sak, ingen ting å tenke på", ingen fikk med seg dette. MEEEEN den gode planen ble selvfølgelig stoppet av et velment "åååh, det så ikke godt ut, gikk det bra!?" Jeg tror jeg snøfta noe ala "jaja, SELVFØLGELIG!" før jeg kasta meg på sykkelen (da sykkelen er av typen "litt for stor guttesykkel", var det sikkert underholdende nok i seg selv), og tråkka det jeg kunne vekk derfra - med hele rushtrafikkens blikk i ryggen.
Først da jeg kom hjem igjen, kunne jeg se på skaden. Både regnbuksa og jakka var like hel (kvalitet ftw!), mens albuen var oppskrapa og kneet var farget i blått og rødt (nå gult og grønt). I tillegg var kroppen småsjokka, æren forslått og hode litt ømt. Nei, nei, ta det med ro, jeg slo ikke hode i asfalten, men for all del, bare hold et lite mamma-foredrag om fordelene ved hjelm osv osv. Jeg skal nok late som jeg følger med, selv om det først er i mitt neste liv jeg vil gå foran som et godt eksempel. Tror uansett ikke en hjelm ville forebygd noe som helst. Saken var nemlig den at jeg hadde på meg en i utgangspunktet tung skolesekk, som også var stappa med handlevarer som melk og juice, og da jeg datt, raste sekken (og juicen) i 120 og traff meg i bakhode. Det var likevel ikke hodet mitt det gikk verst utover, juickartongen klarer jo ikke stå på egenhånd en gang!
Uansett, som plaster på såret fikk jeg følgende dikt av en venninne:
Tilbake til saken: Frøkna var på vei hjem fra biblioteket etter en snasen liten leseøkt, da uhellet var ute. Hva kommer det uttrykket av forresten? Burde jo hett "da uhellet var inne" for alle vet at de fleste ulykker skjer i hjemmet - bare ikke denne... Anyroad, jeg skulle sykle ned fra fortauet da jeg fikk litt for stor fart slik at jeg ikke klarte styre unna bybanesporet. Man vet selvfølgelig at bybanespor, trikkespor, ja, egentlig alle spor, er en dårlig deal for små sykkelhjul, men det hjelper jo ikke når man vingler bortover i et, og spesielt ikke når det er fult av vann. Ja, jeg glemte jo å nevne at det hadde regna HELE dagen, men jeg bor jo i Bergen så følte nesten det sa seg selv.
Jeg vingla altså bortover og tenkte "dette går bra, aldri i verda!" og det fikk jeg jo helt rett i. Ikke før tanken var ferdig tenkt, så dundra jeg i bakken med kne og albu først. Ganske forslått både i armer, ben og hue, prøvde jeg å komme meg på bena igjen uten å ha blitt oppdaga. Litt type "dette er en hverdagslig sak, ingen ting å tenke på", ingen fikk med seg dette. MEEEEN den gode planen ble selvfølgelig stoppet av et velment "åååh, det så ikke godt ut, gikk det bra!?" Jeg tror jeg snøfta noe ala "jaja, SELVFØLGELIG!" før jeg kasta meg på sykkelen (da sykkelen er av typen "litt for stor guttesykkel", var det sikkert underholdende nok i seg selv), og tråkka det jeg kunne vekk derfra - med hele rushtrafikkens blikk i ryggen.
Først da jeg kom hjem igjen, kunne jeg se på skaden. Både regnbuksa og jakka var like hel (kvalitet ftw!), mens albuen var oppskrapa og kneet var farget i blått og rødt (nå gult og grønt). I tillegg var kroppen småsjokka, æren forslått og hode litt ømt. Nei, nei, ta det med ro, jeg slo ikke hode i asfalten, men for all del, bare hold et lite mamma-foredrag om fordelene ved hjelm osv osv. Jeg skal nok late som jeg følger med, selv om det først er i mitt neste liv jeg vil gå foran som et godt eksempel. Tror uansett ikke en hjelm ville forebygd noe som helst. Saken var nemlig den at jeg hadde på meg en i utgangspunktet tung skolesekk, som også var stappa med handlevarer som melk og juice, og da jeg datt, raste sekken (og juicen) i 120 og traff meg i bakhode. Det var likevel ikke hodet mitt det gikk verst utover, juickartongen klarer jo ikke stå på egenhånd en gang!
Uansett, som plaster på såret fikk jeg følgende dikt av en venninne:
"ET var på sykkeltur(Men det gjorde jeg jo ikke, jeg bare lot den stå å skamme seg i garasjen en dag eller to, så nå tror jeg vi er venner igjen.)
hun skulle nyte den vakre natur
Plutselig møtte hun noe med asfaltstruktur,
en slagt horisontal grunnmur
fargen i ansiktet hennes ble asur
...mens kne og albu ble purpur
ET sendte sin fars sykkel i retur."
lørdag 19. mars 2011
It's easy when you're big in Japan!
Her om dagen var jeg nesten litt effektiv før klokka var 12, og det er nesten som bragd å regne for et C-menneske som meg. Det var dog ikke skole-ting som sto på programmet, men shopping i diversse håndarbeidsbutikker. Og det var like før jeg skulle betale for meg i en av disse, at denne storyen utspilte seg:
Damen foran meg hørte at kassedamen snakket litt gebrokkent norsk, og spurte med en gang hvor hun var fra. Kassedamen svarte at hun var fra Chile, og fikk med en gang spørsmålet "trives du i Norge?" Ja, det gjorde da kassedamen, hun var også av det snakkesalige slaget. Hun fikk derimot ikke inn et ord i damens påfølgende monolog om alt som var bra med Norge og at verden var et grusomt sted. Jordskjelv i Japan for eksempel var så fælt at hun så vidt turte å se på nyhetene om dagen. Og likevel oppfordret ekspertene oss altså til å prate med de små barna om det, og i barnehagen lagde de tegninger, og det var helt uforståelig for barna skjønte da ikke noe av det som skjedde på den andre siden av kloden. Hun snakket uten å trekke pusten, og forsvant ut på viddene med ord som ikke trengte pust, før hun plutselig returnerte med, "men slike jordskjelv er altså en så grusom ting"! Ja, det var butikkdamen enig i, og hun fikk puttet inn en glose eller to om at hun var i Chile da det var jordskjelv der for noen år tilbake, og det var en skremmende og uhyggelig opplevelse. Og det var her damen kom med gullkornene som fikk meg til å krype bak en reol, både flau, lattermild og skamfull. Damen hadde nemlig også opplevd et jordskjelv. I Sogndal. Og det var en grusom opplevelse, for glassene på hylla i skapet hennes klirret...
- Nei, applaus for mennesker som setter ting i perspektiv (spesielt når oppfølgingskommentaren var "nei, når det skjer så fæle ting i verden, er det trist at vi nordmenn stønner over været")!
Damen foran meg hørte at kassedamen snakket litt gebrokkent norsk, og spurte med en gang hvor hun var fra. Kassedamen svarte at hun var fra Chile, og fikk med en gang spørsmålet "trives du i Norge?" Ja, det gjorde da kassedamen, hun var også av det snakkesalige slaget. Hun fikk derimot ikke inn et ord i damens påfølgende monolog om alt som var bra med Norge og at verden var et grusomt sted. Jordskjelv i Japan for eksempel var så fælt at hun så vidt turte å se på nyhetene om dagen. Og likevel oppfordret ekspertene oss altså til å prate med de små barna om det, og i barnehagen lagde de tegninger, og det var helt uforståelig for barna skjønte da ikke noe av det som skjedde på den andre siden av kloden. Hun snakket uten å trekke pusten, og forsvant ut på viddene med ord som ikke trengte pust, før hun plutselig returnerte med, "men slike jordskjelv er altså en så grusom ting"! Ja, det var butikkdamen enig i, og hun fikk puttet inn en glose eller to om at hun var i Chile da det var jordskjelv der for noen år tilbake, og det var en skremmende og uhyggelig opplevelse. Og det var her damen kom med gullkornene som fikk meg til å krype bak en reol, både flau, lattermild og skamfull. Damen hadde nemlig også opplevd et jordskjelv. I Sogndal. Og det var en grusom opplevelse, for glassene på hylla i skapet hennes klirret...
- Nei, applaus for mennesker som setter ting i perspektiv (spesielt når oppfølgingskommentaren var "nei, når det skjer så fæle ting i verden, er det trist at vi nordmenn stønner over været")!
Abonner på:
Innlegg (Atom)



