Sommerjobb: Hjemmesykepleien

En jobb i hjemmesykepleien innebærer at man møter mennesker i sitt eget hjem, og hjelper til med blant annet intime, men dagligdagse oppgaver. Man møter et medmenneske på hjemmebane, der de er trygge, noe som er krevende, gir en mye ansvar og krav om tillitt. Det er mange slike møter i løpet av en dag, noe som gjør jobben slitsom, stressende og utfordrende. Man gir konstant av seg selv fordi man i hvert møte skal være noe for et annet medmenneske, på en ”profesjonell” måte, mennesker som kanskje ikke møter noen andre mennesker den dagen. Men aller mest var sommeren i hjemmesykepleien givende og meningsfull, rett og slett fordi menneskene jeg møtte var så fantastiske.

Det er uker siden jeg hadde min siste vakt, og likevel minnes jeg menneskene jeg møtte disse sommerukene. Hvert enkelt menneske var helt spesielt, hvert enkelt møte helt unikt. Jeg tenker på henne som bare ville dø, som følte at hun hadde utrettet det hun ønsket her på jorden. Jeg gledes ved tanken på han som med lykkelig stemme fortalte at han hadde drømt at hans mor omfavnet ham. Jeg er ydmyk av minnet om henne som levde i et smertehelvete, men likevel aldri sa et vondt ord til noen eller klagde over hvordan ting hadde blitt. Jeg føler med han som ble alene igjen etter over femti års samliv. Og jeg misunner dama som var over 90 år, og som utviste mer livslyst, livsglede og positiv innstilling enn en 15-åring.

"Jeg koser meg hver dag, selv om jeg er aleine,
for det er jo ingen som gjør det for meg."

For i en verden der Glamor er must, middagen er dagens høydepunkt og hjemmesykepleiens fem minutters visitt er alt man får av menneskelig kontakt, er livslyst og livsglede misunnelsesverdig. Jeg tror jeg ville blitt spist av ensomhet, bitterhet og motløshet dersom det var min hverdag. Her var det derimot takknemlighet, livsglede og livslyst som rådet. Ja, de hadde resignert på et vis, avfunnet seg med sin skjebne, men likevel hadde de en livsglede og en livslyst som fremdeles forundrer meg, som jeg fremdeles tenker på. Det var som om de hadde funnet en mening som jeg ikke har sett, som jeg ikke får ta del i enda.

Jeg vil alltid huske menneskene jeg møtte i sommer. Jeg fikk ikke høre hele historier, men jeg fikk med stor åpenhet og selvfølge smake på små biter. De åpnet døren til sitt hjem, til sitt liv, og minte meg på hvor mye man får tilbake når man gir av seg selv. De viste meg viktigheten av å trives i eget selskap, at det er det eneste livslange forholdet man har, men aller mest gav de meg smaken på livet; De fikk meg til å huske hvor dyrbart og vidunderlig livet er.

Out of my league!

Vi har sett det mange ganger: Den kjekkeste karen i byen forelsker seg i et håpløst tilfelle med dårlig klesstil og store hornbriller, eller den peneste cheerleaderen faller for skolens største nerd. Etter at forelskelsen er et faktum, bruker de en times tid på å finne ut hva alle andre vil syns om at de er et par, før de forenes i tidenes offentlige kyss i filmens sluttminutter. I slike filmene scorer en 2’er en 12’er – og vi elsker det.

Hadde bare tallsystemet forblitt på skjermen. Her en! dag våknet jeg til en melding fra ei venninne: "Ikke feil å våkne i armkroken til en fyr som er so out of my league!" Selvfølgelig glad for at det ble noe på henne, men hvorfor uttrykket "out of my league"? Dama er pen, selvstendig, smart og morsom – ingen mann bør være "for bra for henne"!? I mitt hode, kan hun få hvem hun vil, mens hennes hode tydeligvis forteller henne noe helt annet. I våre hoder skal de pene menneskene leke med hverandre, i et hierarki av et samfunn med et usynlig klasseskille.

For uttrykket "out of my league" sier kanskje mer om hva vi syns om oss selv som mennesker, fremfor hva vi syns om de andre. Vi har målt oss selv opp mot en eller annen usynlig målestokk, funnet oss selv for lett, og gitt oss selv merkelappen "mindreverdig menneske". Vi har rett og slett definert oss selv som menneske ut i fra vårt utseende i forhold til andre, i stede for å definere oss selv ut i fra vårt indre, ut i fra oss selv som et selvstendig individ.

Når vi føler at vi har vunnet toppremien i utelivets lotteri, er det egentlig bare våre egen usynlige målestokk som ikke fungerer. Vi er alle overlegent bra mennesker som kan få hvem vi vil, så hvorfor begrenser vi våre valgmuligheter ved å gjøre oss selv mindre enn det vi er? Jeg tror ikke på et usynlig samfunnshierarki basert på utseende og overfladisk viss vass, men på kjemi, åpne dører og et samfunn der alle har sjans på alle. Jeg tekstet min venninne tilbake, "That lucky bastard; You’re so out of his league!"

På vegne av venner

Standardsignaturen for en begravelse som er iscenesatt av det offentlige, og slettes ikke av verken venner eller familie. Det er også navnet på den siste boka jeg leste, skrevet av Kristopher Schau. En liten sak der Schau forteller om de opplevelsene og tankene han hadde da han gikk i flere slike begravelser over en periode på ca et halvt år. Det var en bok som traff meg, ikke på en buhu-måte, men ved at den stadig sniker seg inn i tankene mine. - Det er så mange skjebner i verden, man kjenner ikke til en brøkdel en gang!

Jeg tenker for eksempel fremdeles på E. Han var kun 46 år gammel, og likevel kom det ingen i begravelsen hans, ikke en gang en prest. Ettersom ingen visste hvilken religion han tilhørte, var begravelsen en 15 minutters begivenhet der det ble spilt fire klassiske orgelstykker. Boka gir ingen svar, den er bare til stede. Jeg lurer fremdeles på hvem E. var. Hvorfor døde han og hvorfor ville ingen ta farvel med han?

En gammel dame ble fulgt til sitt siste hvile av to naboer som bare hadde hilst på henne i oppgangen. En gammel mann døde i sitt eget hjem julaften, men ble ikke begravd før slutten av mars – det var først da de hadde funnet ham. Og så var det mange, mange begravelser der ingen andre enn prest og pianist møtte. – Det er så sørgelig når ensomheten ikke opphører ved døden, men følger i ens fotspor også inn i døden.

Et av dødens kanskje mest skremmende aspekter, er at når man er borte, så er man virkelig borte. Plutselig er alt det spesielle og unike som du er pepra full med et helt liv, redusert til noe ubetydelig og smått. I møte med døden har det ikke noe å si om man har vært eller ikke, man er bare en i mengden, en del av livets gang, Og det er kanskje den ubetydeligheten som er så skremmende, og også derfor jeg er så enig i det Schau skrev rundt en begravelse med mange pårørende til stede:

"Det er blomster her også. Ikke en enslig krans fra gravferdsetaten, men flere kranser. Kranser med hilsener på. Kranser med navn fra folk som savner og hilser. Det føles fint. Og ikke minst trygt. Dette rommet kommer til å fylles med folk som savner, hilser og husker. Det siste er det viktigste, kjenner jeg. At noen husker. Noen må huske.
- Kristopher Schau -"

Privacy is history!

Vi lever våre liv for åpen scene. Hver eneste bevegelse dokumenteres sirlig gjennom Facebook, blogg og Twitter i store, suksessfulle bilder. Spotlighten er vår når vi oppdaterer statusen vår eller legger ut bilder som viser hvor bra vi har det, hvor travle og populære vi er. Det er som vi slutter å eksistere uten. Uten en profil blir vi små, ubetydelige, usynlige skapninger. Uten en profil er vi ingen.

- Verden er mitt publikum, internett min scene;
Mitt virtuelle jeg danser på skjermene til evig tid.

I came to dance!

I dag startet skolen i Bergen, mens undertegnede fremdeles befinner seg på Østlandet - selvfølgelig. Grunnen er enkel og grei; Jeg er litt treg, og fikk derfor aldri bestilt billig flybillett før disse var borte. Typisk! Konklusjonen ble i hvert fall at en liten mattetime ikke er verdt 1000 kr, som er det jeg sparer på å dra tilbake til Bergen på tirsdag.

Ettersom planen var å dra til Bergen i går, burde jo all bagasje stå pakket og klar slik at siste dagen på Østlandet bare kunne nytes til fulle. Wrong! Dronninga av utsettelse har selvfølgelig valgt å gjøre det i dag også. I går var det en fantastisk utsettelse, i dag er den mer plagsom.

Anyways, kunne godt tenkt meg ei uke til med ferie og fri, men blir vel okay å komme tilbake til Bergen og "dagliglivet" også. Blir spennende med litt nye fag, og så blir det vel en del besøk i løpet av høsten. I tillegg har jeg som vanlig x antall gode forsetter som VIRKELIG skal følges denne høsten. - Yeah, yeah, we'll see...

"I wanna celebrate and live my life!"

Mirror, mirror

"Mirror Mirror lie to me
Why don't I like the girl I see?
The one whos standing right in front of me?
(...) Mirror Mirror hanging on the wall
You don't have to tell me whos the biggest fool of all"

"Lille speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her," spurte den onde stemoren i eventyret Snøhvit og de syv dverger, som ble ført i pennen av Brødrene Grimm tidlig på 1800-tallet.

I dag skriver vi 2010, og TV-kanalene er fulle av serier som som "Hvordan se bra ut naken", "Bli ny-programmer" og "Top Model" og enda flere programmer som skal kåre "den vakreste". Meida flyter over av tips om hvordan de bli slankere, få penere hud, tjukkere hår - alt i alt; Hvordan bli penest! Klær og skjønnhetsprodukter innkasserer millioner på millioner i alles søken etter å være "den vakreste". Man dreper kanskje ikke lenger unge stedøtre, men man legger seg gjerne under kniven for å forbedre den lille skavanken man måtte mene at man har. Tennene blekes, håret farges, puppene blir større og fettet suges vekk fra både mage og lår. Vi løper oss blå på treningssentrene, og prøver en hver diett på markedet i jakten på "drømmekroppen". Og hva vil småpikene bli? Modeller, selvfølgelig!

For trist nok; Flere hundre år etter at den onde stemoren sa de berømte ordene, er det evige spørsmålet fremdeles "Lille speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?"

Tired, so tired

"Man, day-in day-out it's the same old same
I'm tryin to make a dollar out of 15 cents main"

Ni jobbedager på rad tar virkelig på! Jeg hater at de to etterlengta fridagene mine går bort til soving og "recovery", men jeg er så sliten at jeg nesten ikke har noe annet valg. Akkurat nå hater jeg lånekassen for å være så sabla gjerrig! Må jo betale tilbake det meste av pengene anyways, så skjønner ikke hvorfor den ikke kan gi såpass at man kan leve for pengene, sånn at man ikke trenger jobbe ved siden av studiene eller bruke hele ferien på jobbing. Jeg hadde seriøst fått mer penger i måneden hvis jeg hadde gått på sosialen eller blitt satt i fengsel! Sosialen utbetaler dessuten 12 ganger i året, det er mer enn man kan si om lånekassen, og i fengsel hadde jeg til og med fått finansiert utdannelsen...!

Should I stay or should I go?

Jeg har søkt om å ta et halvt år av bacheloren min i USA, nærmere bestemt San Diego i California. For noen dager siden fikk jeg mail om at jeg kom inn, så nå teller jeg på knappene; Should I stay or should I go?

Sommer på jorda

"Sommaren är kort,
de mesta regnar bort,
men nu är den här
så ta för dig;
Solen skiner idag.
Hösten kommer snart,
de går med vindens fart,
så lyssna på mig;
Solen skiner
kanske bara idag"

Vinteren igjennom ser man frem mot sol, sommer og lysere tider - i hvert fall jeg. Det føles som en evighet i mørke og kulde, før snøen endelig forsvinner, bladene springer, blomstene spirer og fuglene vender tilbake. Før man vet ordet av det, står sommerferien for døren med varme saltvannsarmer og bølgeskvulp, solkrem, is og tomme avtalebøker. Det er juni, solen skinner og det føles som sommerferien skal vare evig, som om sommerukene aldri vil ta slutt!

Men man får bare en liten smakebit på sol og jordbær, før sommerjobben starter, og ferie reduseres til stjålne øyeblikk midt i uka. Men likefult, det er sommerferie! Man gjør noe annet enn det man pleier å gjøre, og ute klippes gresset og inne surrer flua, og det er rett og slett herlig å være til!

Men så, like plutselig som den kom, er sommerferien over. Det er august og skolestart, og det er så vidt man kan skimte en juleferie i det fjerne. Derfor har jeg bestemt meg for at I ÅR skal ikke ferien gli bort i jobb, soving og annet surr. I år skal sommerferien være en eneste fest av saltvann i håret, solbrent panne og varme sommernetter. Hvert eneste sekund skal nytes gjennom mørke solbriller, og selv i sommerregnet skal jeg danse!

- Sola skinner kanskje bare i dag,
men jeg skal gjøre alt i sommer;
IDYLL!

Vær levende mens du fortsatt er i live

"Livet måles ikke i antall åndedrag vi tar,
men i antall øyeblikk - som tar pusten i fra en."

Endelig FERIE! :-D

"Sommer på jorda, smil overalt
himmelen er gjennomsiktig, havet blått og salt
og jentene er søtere enn markjordbær på strå;
Sommer på jorda, livet det er nå!"

Tusen tegninger

Det svinger når Karpe Diem spiller, og måten de bruker språket på, er helt fantastisk! De har også den deilige sommerlåta Piano, som bare får en til å nyte ferien (ca 17 timer til! :-D):

"Ring meg når du skal til stranda!
Vi skal gjøre alt i sommer,
så la oss prate som om regninga aldri kommer.
Oh, baby!
Dra på by'n og bruk opp en mill
for i morra e'kke noenting å grue seg til!"

For ikke så lenge siden kom de med et nytt album, "Aldri solgt en løgn", og jeg har falt pladask for sangen "Tusen tegninger", som jeg syns har en utrolig fin tekst:

"Er både svart og hvit, er både glad og trist. Han så på passet mitt, og kasta blikk og traff meg. For jeg var fuglen på bakken og han var tvunget til å ville kappe vingene av meg før jeg fikk sunget. Sunget ut om Profeten og om Gud, alle disse temaene som ellers er tabu. Du, tør du å si du ber i smug når du veit at mange av dine ville sett på deg som sjuk? For det er sjukt at du må si at Gud setter oss fri, jeg utsetter å si at du ser på en muslim, til jeg allerede har gjort et inntrykk. Venter til vi blir litt kjent, og Magdi e'kke sinnsyk. Du e'kke redd fordi det er ukjent - Du er redd fordi du tror du kjenner meg og jeg er ustemt, falsk. Du må stemme meg fin for at jeg er hyggelig jeg, selv om, men det er ikke fordi, jeg er muslim.

Er både hvit og svart, er både rik og blakk. Hun sa hun aldri hadde møtt en kar som ikke drakk. Og spurte meg om Gud, dømte meg i svart-hvitt, for til og med muslimene hun kjente drakk litt. Men brorskapet er ikke lengere mellom de som tror på det samme; Har en bror som en hindu, og det handler om å godta at andre har en mor som - og kanskje en far som - lærte dem noe annet om livet, som at himmelen er et mål og livet kanskje er casting. Ha'kke masse svin på skogen, men jeg har masse marsvin. Og ett marsvin er hodepine og Asperin, og hvis det får oss til å gjøre gode ting så... Hva synes du om å la meg tro på Gud og sånn? Aner du hvor mange som har spurt meg om det du spurte om? Lurte på hvorfor jeg ikke tar de valgene de tar - du kan ikke gi Gud - så bare gi faen.

Så de kaller meg grå, for jeg var ute om natta, men jeg tror på Gud og dommedagen derpå. Få venner vet om bønneteppet mitt. Baba har ikke sett de feilene sønnen hans begikk, så jeg takker Gud, men jeg e'kke en talsmann. Ta'kke en drink, ta'kke dop, ta'kke avstand. Ta'kke spørsmål når du bruker feil finger, for ett ord sier mer enn tusen tegninger."