Da er jeg på flyttefot igjen; Frem og tilbake er like langt, er det ikke det man sier? Sikkert og visst er det i hvert fall at fire etasjer og null heis er i meste laget når man flytter. Spesielt når man har i overkant mye stæsj, og verken eier kondis eller lårmuskler. Men nå er det gjort, og jeg kan ta det med ro i en måneds tid, før det er "påan igjen".
Og så må jeg si HURRA FOR CARINA, min trofaste leser, som fyller år idag! Gratulere masse, masse med dagen - håper den blir fin - og at feiringa til helga blir legendarisk! Gleder meg i hvert fall masse til å dra hjem torsdag, og ikke minst til å se deg og de andre. GLEDER MEG! :)
tirsdag 26. januar 2010
lørdag 23. januar 2010
Det kan ingen ta i fra meg.
Her jeg bor nå, har jeg ikke TV med kanaler, så jeg priser lisensen og NRK nett-TV. Der finner man så utrolig mange underholdende programmer; Partydronninger, Nytt på nytt, Pinlige sykdommer, Pornoeksplosjonen, 10B, Bondi Beach og mange fler.
Men denne gangen er det en annen serie jeg vil trekke frem, "Rødt, hvitt og skrått". Her møter man mange forskjellige mennesker, mange har sterke historier, men også mange fine tanker, ikke bare rundt homofil legning og partnerskap, men også rundt kjærlighet og samliv. Anbefales!
Men denne gangen er det en annen serie jeg vil trekke frem, "Rødt, hvitt og skrått". Her møter man mange forskjellige mennesker, mange har sterke historier, men også mange fine tanker, ikke bare rundt homofil legning og partnerskap, men også rundt kjærlighet og samliv. Anbefales!
"Gjør døren høy, gjør porten vid,"
sang vi av full hals
på harde benker
men det var før de
forviste oss.
Vi brøt
kjærlighetens paragraf,
sto det mellom linjene.
- Under klærne
er vi like.
- ETS -
Ja visst gör det ont när knoppar brister
"Du kan ikke gå ned i samme elv to ganger," pleide pappa å si, og jeg irritere meg grønn fordi jeg ikke skjønte hva det betydde. "Jo, det kan du," pleide jeg å svare, mens pappa ristet på hodet. "Joho," ville jeg svare igjen, og så var vi i gang; "Nei, du kan ikke gå ned i samme elv to ganger!" Jeg følte han hadde en like overbærende holdning hver gang vi havnet i denne diskusjonen, som om var så smart som klarte å hoste opp et sitat av Heraklit (noe som antagelig var det eneste han husket fra filosofitimene)! Det skal sies at jeg på denne tiden mislikte sterkt å ikke skjønne ting, og spesielt sterkt mislikte jeg at intelligensen min ble degradert. (Til mitt forsvar skal det sies at jeg var ung, og fremdeles ikke hadde oppdaget at jo mer man vet, jo mindre vet man...)
Det var da jeg surfa rundt på nettet for noen dager siden at jeg kom over dette sitatet igjen, og det gikk plutselig opp for meg hva pappa og Heraklit mente; Det eneste konstante her i verden, er forandring! "Gjenkjennelsesgleden" var stor; Er det noe jeg har brukt mye tid på å sloss mot de siste årene, er det forandringer. Alt rundt meg har vært i endring, og jeg har hatet det så intenst og smertefult at det føles unødvendig å si at jeg er en stor motstander av forandring. Det er noe med det at akkruat da jeg ble vant til i går, kom i dag.
Jeg har nok brukt noen år på å sørge over ting som er tapt og som aldri vil bli som de var, det nå være mennesker som har forsvunnet fra livet mitt, epoker som er forbi eller endringer ved meg selv. Jeg misliker fremdeles forandringer, men jeg antar man kan si at jeg har akseptert at det er sånn det er, at det er sånn det må være - jeg nærmer meg i hvert fall stadig.
Det var da jeg surfa rundt på nettet for noen dager siden at jeg kom over dette sitatet igjen, og det gikk plutselig opp for meg hva pappa og Heraklit mente; Det eneste konstante her i verden, er forandring! "Gjenkjennelsesgleden" var stor; Er det noe jeg har brukt mye tid på å sloss mot de siste årene, er det forandringer. Alt rundt meg har vært i endring, og jeg har hatet det så intenst og smertefult at det føles unødvendig å si at jeg er en stor motstander av forandring. Det er noe med det at akkruat da jeg ble vant til i går, kom i dag.
Jeg har nok brukt noen år på å sørge over ting som er tapt og som aldri vil bli som de var, det nå være mennesker som har forsvunnet fra livet mitt, epoker som er forbi eller endringer ved meg selv. Jeg misliker fremdeles forandringer, men jeg antar man kan si at jeg har akseptert at det er sånn det er, at det er sånn det må være - jeg nærmer meg i hvert fall stadig.
"...but everybody's changing
and I don't feel the same..."
"Hush, little baby..."
Jeg er kanskje ikke gammel nok til å starte en setning med "dagens ungdom", men det er kun to uker til jeg fyller masse, så jeg tar meg den frihet. Så; Dagens ungdom er oppvokst med musikk i øret og verden et tastetrykk unna. De blir eksponert for alt fra alle steder, og det er ikke lenger et spørsmål om å velge, men å velge bort.
Jeg liker å ha verden et tastetrykk unna, så lenge jeg får bestemme når jeg skal taste. Jeg liker å kunne få tak i folk hvor som helst når som helst, men jeg nekter å være tilgjengelig 24/7. Hvis jeg ikke vil svare på mail/melding med en gang, ja, da venter jeg til senere. Hvis jeg ikke vil ta telefonen når en person ringer fordi det passer meg dårlig, ja, da lar jeg være. Det er søren ingen menneskerett at jeg skal være tilgjengelig døgnet rundt; Jeg vet det irriterer dere grønne, men, hey, that's just the way I am.
I en tastetrykkende-verden-rett-rundt-hjørne-tid, kan stillheten virke forhistorisk og dinosaur-ish. Noen får spasmer hvis musikken stoppes i mer enn 5 sekunder, og de skal helst spille det så høyt at ørene kun vil høre pipetoner etter fylte 25 (takk, takk, kjære utested!). Jeg derimot er et sånt rart menneske som liker å se film uten lyd sånn at jeg kan nyte stillheten mens jeg leser underteksten. Jeg elsker å være hjemme alene sånn at huset blir tomt og veggene kan pakke meg inn i deilig stillhet. Og jeg elsker nettene da verden stillner, og stillheten finner meg. (Jeg har "dotter i øra" på bussen da, men det er fordi bussemennesker bråker så mye at de fortjener å bli utestengt!)
Stillheten har blitt overdøvet av tikk-takk-klokker, bylarm og to-do-stuff. Den har blitt overdøvet av et samfunn som frykter og hater stillheten i dens mangel av action (altså i redsel for kjedsomhet), et samfunn som samtidig frarøvet oss vår egen stemme. I takt med at den ytre stillheten forsvinner, vokser den indre stillheten hos mange mennesker. Stillheten vokser og vokser, flere og flere mennesker "møter veggen" eller lider av depresjoner. Man får ikke gjort noe med det; Verden er en karusell som går fotere og fortere, livet en berg-og-dalbane. Men du kan skru av tivolimusikken! Du kan beskytt deg mot verden! La stillheten finne deg så du kan lytte til deg selv og følge din egen stemme:
Jeg liker å ha verden et tastetrykk unna, så lenge jeg får bestemme når jeg skal taste. Jeg liker å kunne få tak i folk hvor som helst når som helst, men jeg nekter å være tilgjengelig 24/7. Hvis jeg ikke vil svare på mail/melding med en gang, ja, da venter jeg til senere. Hvis jeg ikke vil ta telefonen når en person ringer fordi det passer meg dårlig, ja, da lar jeg være. Det er søren ingen menneskerett at jeg skal være tilgjengelig døgnet rundt; Jeg vet det irriterer dere grønne, men, hey, that's just the way I am.
I en tastetrykkende-verden-rett-rundt-hjørne-tid, kan stillheten virke forhistorisk og dinosaur-ish. Noen får spasmer hvis musikken stoppes i mer enn 5 sekunder, og de skal helst spille det så høyt at ørene kun vil høre pipetoner etter fylte 25 (takk, takk, kjære utested!). Jeg derimot er et sånt rart menneske som liker å se film uten lyd sånn at jeg kan nyte stillheten mens jeg leser underteksten. Jeg elsker å være hjemme alene sånn at huset blir tomt og veggene kan pakke meg inn i deilig stillhet. Og jeg elsker nettene da verden stillner, og stillheten finner meg. (Jeg har "dotter i øra" på bussen da, men det er fordi bussemennesker bråker så mye at de fortjener å bli utestengt!)
Stillheten har blitt overdøvet av tikk-takk-klokker, bylarm og to-do-stuff. Den har blitt overdøvet av et samfunn som frykter og hater stillheten i dens mangel av action (altså i redsel for kjedsomhet), et samfunn som samtidig frarøvet oss vår egen stemme. I takt med at den ytre stillheten forsvinner, vokser den indre stillheten hos mange mennesker. Stillheten vokser og vokser, flere og flere mennesker "møter veggen" eller lider av depresjoner. Man får ikke gjort noe med det; Verden er en karusell som går fotere og fortere, livet en berg-og-dalbane. Men du kan skru av tivolimusikken! Du kan beskytt deg mot verden! La stillheten finne deg så du kan lytte til deg selv og følge din egen stemme:
"...I did it my way..."
fredag 22. januar 2010
In Winterland
Det er vinter og snø ute, så fortauene er bare halvparten så store som de pleier å være. Man må balansere av gårde på små stier, og håpe at beina og balansen er stødigere enn isen er glatt. Hadde man hatt fortauene for seg selv, hadde det ikke vært noe problem, men av en eller annen grunn innsisterer alle andre på å bruke samme fortauet som meg. Når det er én smal sti, sier det seg selv at en må flytte seg. Tenk deg to mennesker komme mot hverandre på fortausstien. Den ene går et skritt ut av vegen et lite stykke før de møtes, og venter til den andre har passert. Dette er et bilde på en ideell situasjon fordi den ene er en "viker" og den andre er en "kjør på".
Problemet oppstår når to mennesker av samme sort møtes, altså to "vikere" eller to "kjør på". Jeg antar at mennesker av typen "kjør på" vil gå rett på hverandre, men da jeg selv er en "viker" vil jeg ikke uttale meg for bastant. Det jeg vet er at når to "vikere" møtes på veien, der begge har et intens ønske om å ikke hindre andre mennesker i sin ferd, resulteres det i en latterlig musikkløs dans, et steg hit og et steg dit, der ingen kommer seg av flekken. Jeg går til venstre, han går til venstre. Jeg går til høyre, han går til høyre. Venstre, venstre, høyre, høyre... Det er omtrent da man ser på hverandre, ler litt, før man begge prøver å komme forbi ved å gå til...venstre selvfølgelig. Litt mer pinlig latter, opp med en diskre pekende pekefinger og -endelig-; Turen på mini-fortauet kan fortsette - God tur!
Problemet oppstår når to mennesker av samme sort møtes, altså to "vikere" eller to "kjør på". Jeg antar at mennesker av typen "kjør på" vil gå rett på hverandre, men da jeg selv er en "viker" vil jeg ikke uttale meg for bastant. Det jeg vet er at når to "vikere" møtes på veien, der begge har et intens ønske om å ikke hindre andre mennesker i sin ferd, resulteres det i en latterlig musikkløs dans, et steg hit og et steg dit, der ingen kommer seg av flekken. Jeg går til venstre, han går til venstre. Jeg går til høyre, han går til høyre. Venstre, venstre, høyre, høyre... Det er omtrent da man ser på hverandre, ler litt, før man begge prøver å komme forbi ved å gå til...venstre selvfølgelig. Litt mer pinlig latter, opp med en diskre pekende pekefinger og -endelig-; Turen på mini-fortauet kan fortsette - God tur!
tirsdag 19. januar 2010
I 2010 skal jeg bil...
...et JA-menneske!
Alle liker JA-mennesket! Ingen opplever mer, og ingen har mindre tid til å kjede seg enn JA-mennesket; JEG vil bli et JA-menneske!
Men JA-mennesker har alltid en alt for full timeplan fordi de ikke vil gå glipp av noe. Valg er derfor for mareritt å regne, da det stort sett innebærer å velge bort og dermed gå glipp av noe. Dessuten er JA-menneskene fryktelig redd for å såre andre ved å servere dem det grusomme ordet NEI. JA-mennesker er derfor veldig flinke til å se alle andre. Faktisk er de så flinke til å se alle andre, at de glemmer å se seg selv og sine egne (og tidens) begrensninger. Et JA-menneske som ikke ser egne begrensninger, det er en oppskrift som ender rett i veggen det.
"Rett i veggen", det er et sted jeg har vært før, og jeg trenger ikke være et geografi-geni for å se at jeg ikke vil havne der en gang til. Begrensninger er et dø-kjedelig ord som stort sett innebærer at man ikke kan sluke hele eplet på en gang, men istede må spise det en bit av gangen. Av og til må man sette på bremsen, og av og til må man si NEI. Men jeg beholder troen, troen på at jeg en gang i fremtiden vil kunne sluke eplet helt, få med meg alt som skjer, gjøre tusen ting på en gang, og ha så mange baller i lufta at folk blir svimle. Inntil da sier jeg KANSKJE (for det å si NEI; Vel, det ble et litt for stort skritt å ta).
- KANSKJE-mennesker er veldig alright folk! :)
søndag 17. januar 2010
Med lysets hastighet
Det skjer så mye om dagen at det bare er så vidt jeg henger med. Tiden løper som vanlig fra meg, og kalenderen er i overkant full etter min smak. Men alt som skjer er så koselig; Jeg kan ikke si nei til noe. Skole, film, kafebesøk, venninneprat, festligheter, restaurant-dater, salg-shopping, kino, flytting... Det er så mye som flyr i lufta om dagen at jeg nesten ikke rekker tenke, nesten ikke rekker kjenne etter. Men når jeg har et sekund, tenker jeg på alt jeg har, alt jeg gleder meg til, alle jeg er glad i, alt jeg skal gjøre. Da renner hjertet mitt over av solskinn og får meg til å smile fra øret til øret, jeg danser i Bergens forurensede gater, og syns livet er herlig! :)
Lysår borte
er min barndom,
lysår borte
er min død.
Mitt liv
reiser
med lyset.
- Tone Schwarzott-
mandag 11. januar 2010
Selv den hardeste vinter...
Da har vi tippet over i det herrens år 2010, og jeg er tilbake i Bergen etter en kanon ferie hjemme med familie og venner. - De er så gode at jeg ikke kan få sagt det!
Tilbake i Bergen har skolen begynt, og som alle semestre tidligere; Dette er semesteret jeg skal bli super-student. Desverre er tonen fort en annen i februar, og spesielt i mai da eksamen står for døra. Men som kjent, den tid, den sorg, så jeg har levd livets glade dager denne uken med kafé besøk med venninner, film og festligheter. Dagene hjemme har gitt meg smilet tilbake, en positivitet jeg prøver dra med meg inn i Bergens regnfulle tilværelse.
Det er dog ikke regnet som er mest plagsomt i Bergen om dagen. Som i resten av landet er det KALDT! Da jeg kom hjem sist lørdag, hadde selvfølgelig vannet frosset, og jeg måtte løpe ned på kinoen for å få gått på do. Ikke fikk jeg dusja eller vaska opp eller tatt min skuringsrunde i leiligheten (ooh, trist! :-P), og ikke var huseieren den mest behjelpelige heller, så det endte med at jeg dro til onkelen min og bor nå der (igjen) inntil videre.
Men til tross for slag fra øst og vest; Hjertet mitt blinker blidt mot verden. Det er som det jeg-et jeg kjenner og liker, er tilbake etter lang tids fravær. Det er som om solen skinner selv i nattens mørkeste time, og det danses inni meg så jeg ikke kan slutte å smile - og det helt uten grunn! NÅ er det rett og slett utrolig deilig å være meg! :D
Det er som mamma og pappa skrev på kortet som fulgte gaven jeg fikk til jul (måtte skjule noen snufs når jeg leste det kortet ja! :-P):
Tilbake i Bergen har skolen begynt, og som alle semestre tidligere; Dette er semesteret jeg skal bli super-student. Desverre er tonen fort en annen i februar, og spesielt i mai da eksamen står for døra. Men som kjent, den tid, den sorg, så jeg har levd livets glade dager denne uken med kafé besøk med venninner, film og festligheter. Dagene hjemme har gitt meg smilet tilbake, en positivitet jeg prøver dra med meg inn i Bergens regnfulle tilværelse.
Det er dog ikke regnet som er mest plagsomt i Bergen om dagen. Som i resten av landet er det KALDT! Da jeg kom hjem sist lørdag, hadde selvfølgelig vannet frosset, og jeg måtte løpe ned på kinoen for å få gått på do. Ikke fikk jeg dusja eller vaska opp eller tatt min skuringsrunde i leiligheten (ooh, trist! :-P), og ikke var huseieren den mest behjelpelige heller, så det endte med at jeg dro til onkelen min og bor nå der (igjen) inntil videre.
Men til tross for slag fra øst og vest; Hjertet mitt blinker blidt mot verden. Det er som det jeg-et jeg kjenner og liker, er tilbake etter lang tids fravær. Det er som om solen skinner selv i nattens mørkeste time, og det danses inni meg så jeg ikke kan slutte å smile - og det helt uten grunn! NÅ er det rett og slett utrolig deilig å være meg! :D
Det er som mamma og pappa skrev på kortet som fulgte gaven jeg fikk til jul (måtte skjule noen snufs når jeg leste det kortet ja! :-P):
"Selv den hardeste vinter
bærer en gryende vår i sitt hjerte."
tirsdag 29. desember 2009
2009 - Alfabetisk
A-LFA ESMERALDA er også i år verdens beste hund (og verdens største matvrak)! <3
B-ERGEN ble studiebyen denne høsten, og B-YGG INGENIØR er linja som gjelder.
C-A er et ord jeg liker -så- mye bedre enn presis! ;)
D-ATA'N min fikk installert XP i våres av eksperten min, Marius, da jeg holdt på å gå på veggen av den voldsomme tregheten jeg syntes Vista medførte. XP suser og går fortsatt det, og jeg er veldig fornøyd. Skal dog sies at til tross for ny vifte tidlig i høst, jobber ikke denne PC'en i stillhet. Lurer på om ikke både mobil og data synger på siste verset, men jeg krysser fingre og håper det holder litt til. Heia, heia!
E-NDRING. Alle har som kjent forbedringspunkter, og jeg er intet unntak. Dette året har vist at ikke alle mine strategier funker like bra, og jeg er derfor i full gang med å stake ut en ny kurs - for å overleve rett og slett.
F-REDRIKSTAD og min onkel og tante ble endelig avlagt et besøk i starten av februar. Her var det aking og full rulle med husets barnebarn, og jeg ble introdusert for bridge. *liker* Fikk også hilse på siste gren på familietreet; Lille Sverre :)
G-REY'S ANATOMY er fremdeles favorittserie nummer én, men jeg følger nok med på i overkant mange serier. Det er bare det at TV-serier er genialt!
H-UK er et velkjent badested i Oslo, der jeg og Sara tok årets første bad 18. februar. For å være sikre på at vannet var gruelig kaldt, baska vi oss uti vannet to ganger. *brrrr*
I-MPULSTUR til København med danskebåten sammen med Thomas var stor suksess. Slike impuls-turer må gjentas; Neste gang går vel turen til Bergen, Thomas?? ;)
J-ULEFERIE var det godt og -endelig- få kl 13.00 21. desember. Jeg hadde virkelig sett frem til og gleda meg til det, og som alltid ble det en fantastisk høytid!
K-ORKETREKKER besøket tidlig i februar var en utrolig fornøyelig opplevelse. Selskapet var det beste, konkurranseinstinktene på topp og farten upåklagelig! Noe som frister til gjentagelse ja! :)
L-ILLEHAMMER er fremdeles byen i mitt hjerte. Ikke bare er byen verdt et besøk i seg selv, men du finner også Nansenskolen her, samt fantastiske mennesker som Sara, Marit og Ingrid. - Det er godt med telefon når avstandene er så store!
M-INA er en travel jente i Bergen by som alltid finner plass til meg! Det er alltid like koselig :)
N-IKE ALLVÆRSJAKKA og de lave Ilse Jacobsen Hornbæk-støvlene (-så- merkebevisst vettu!) jeg gikk til innkjøp av i høst, har vært gull! Jeg tror nesten jeg hadde drukna uten...
O-SLO var studiebyen denne våren, og selv om jeg ikke alltid var like begeistra, så savner jeg byen nå. Eller; Jeg savner menneskene som bor der!
P-ERSENBAKKEN 37 er et stort hus på toppen av Sandviken. Der bor Ane Izabel og andre festlige mennesker som jeg har blitt kjent med denne høsten, og de er eksperter i å huse festlige festligheter og begivenhetsrike begivenheter. Alltid like morro! :)
Q-TIPS; Et must når man ikke er godvenn med mascara-børsten!
R-EGN er det -mye- av i Bergen! Jeg trodde det var tull, men jeg lover deg det regner mye! Husk paraply sier jeg bare!
S-NOWBOARD er farsotten som virkelig har kastet seg over meg i året som gikk, og Tryvann ble avlagt flere mer eller mindre elegante besøk sammen med Ingrid. Jeg erindrer en viss snøscooter-tur, men velger å minnes gode heis-samtaler, latter og upåklagelig stil (som raskt nærmet seg "pro-formen" ^^). Min søster og jeg gjorde heis-forholdene utrygge på Haglebu i vinterferien, nyttårsaften står Kongsberg for tur...
T-ROLLKNATTEN er hytta som ligger i Eggedal, og mor og fars stolthet. Jeg var stor motstander av sånn "primitiv livsstil" da prosjektet ble påbegynt for flere år siden, men jeg skal innrømme (sånn uten at mor og far hører det) at det er utrolig koselig å være der oppe sammen med familien, og gjøre ting man ikke får tid til til vanlig.
U-SA var stedet jeg skulle vært denne høsten, men au-pair drømmen ble knust på grunn av en legeerklæring; Bitre tårer...
V-ENNER & familie er det som betyr mest for meg i hele verden! -Så- glad i dem at det nesten gjør vondt!
W-ILLOW TREE FIGURER samler jeg på, og jeg fikk hele to stk til jul. Men den figuren jeg vil dra frem, er den jeg overraskene fikk i posten en grå og trist høstdag av Elisabeth! Ååhh, så glad jeg ble da :D
X-AMEN er noe av det absolutt verste jeg vet! Plutselig skal et halvt års kunnskap presses ut i prestasjon på få timer. Mange dager i forveien begynner jeg å grue meg. Kvalmen sitter som en uro i kroppen, stresset presser meg i kne, nervene tar overhånd og fosterstilling er det eneste som duger. Nei, forberedelsestiden er et mareritt hver gang. Heldigvis klarer jeg reise meg til stående stilling eksamensdagen - men det er bare så vidt!
Y-RKESAKTIV har jeg blant annet vært på BR Leker, der jeg arbeidet frem til august i år. Titter fremdeles innom de fantastiske medarbeiderne når jeg er innom Liertoppen, og ser selvfølgelig litt ekstra etter'a Gro (siden hun ikke ser meg ^^).
Z-ZZZZ er en sjarmerende lyd det kan tenkes jeg lager når jeg sover; Jeg sover mye, jeg sover dypt og jeg sover godt. Jeg -liker- å sove!
Æ-RESKOMPANIET mitt stiller opp for iskaffe (som kommer i små lyseblå poser og som blandes med melk), og så og si alle Tines produkter. - Hva skulle studenten gjort uten??
Ø-NSKER, ønsker, ønsker at Ellisiv skal bli frisk, og vinne kampen mot kreft og klokke...! *Heier på deg, tenker på deg!*
Å-LHUS heter stedet i Jølster der min onkel har hytte, og som jeg, Ingrid & Nina hadde en fantastisk "roadtrip" til i starten av sommerferien. Rafting ftw!
♥♥♥ Og om dere ikke er nevnt i svarte bokstaver,
står dere likevel skrevet i hjertet mitt med gull. ♥♥♥
Tusen takk for året som gikk,
håper på like mange gode stunder i det nye!
Godt nytt år!
B-ERGEN ble studiebyen denne høsten, og B-YGG INGENIØR er linja som gjelder.
C-A er et ord jeg liker -så- mye bedre enn presis! ;)
D-ATA'N min fikk installert XP i våres av eksperten min, Marius, da jeg holdt på å gå på veggen av den voldsomme tregheten jeg syntes Vista medførte. XP suser og går fortsatt det, og jeg er veldig fornøyd. Skal dog sies at til tross for ny vifte tidlig i høst, jobber ikke denne PC'en i stillhet. Lurer på om ikke både mobil og data synger på siste verset, men jeg krysser fingre og håper det holder litt til. Heia, heia!
E-NDRING. Alle har som kjent forbedringspunkter, og jeg er intet unntak. Dette året har vist at ikke alle mine strategier funker like bra, og jeg er derfor i full gang med å stake ut en ny kurs - for å overleve rett og slett.
F-REDRIKSTAD og min onkel og tante ble endelig avlagt et besøk i starten av februar. Her var det aking og full rulle med husets barnebarn, og jeg ble introdusert for bridge. *liker* Fikk også hilse på siste gren på familietreet; Lille Sverre :)
G-REY'S ANATOMY er fremdeles favorittserie nummer én, men jeg følger nok med på i overkant mange serier. Det er bare det at TV-serier er genialt!
H-UK er et velkjent badested i Oslo, der jeg og Sara tok årets første bad 18. februar. For å være sikre på at vannet var gruelig kaldt, baska vi oss uti vannet to ganger. *brrrr*
I-MPULSTUR til København med danskebåten sammen med Thomas var stor suksess. Slike impuls-turer må gjentas; Neste gang går vel turen til Bergen, Thomas?? ;)
J-ULEFERIE var det godt og -endelig- få kl 13.00 21. desember. Jeg hadde virkelig sett frem til og gleda meg til det, og som alltid ble det en fantastisk høytid!
K-ORKETREKKER besøket tidlig i februar var en utrolig fornøyelig opplevelse. Selskapet var det beste, konkurranseinstinktene på topp og farten upåklagelig! Noe som frister til gjentagelse ja! :)
L-ILLEHAMMER er fremdeles byen i mitt hjerte. Ikke bare er byen verdt et besøk i seg selv, men du finner også Nansenskolen her, samt fantastiske mennesker som Sara, Marit og Ingrid. - Det er godt med telefon når avstandene er så store!
M-INA er en travel jente i Bergen by som alltid finner plass til meg! Det er alltid like koselig :)
N-IKE ALLVÆRSJAKKA og de lave Ilse Jacobsen Hornbæk-støvlene (-så- merkebevisst vettu!) jeg gikk til innkjøp av i høst, har vært gull! Jeg tror nesten jeg hadde drukna uten...
O-SLO var studiebyen denne våren, og selv om jeg ikke alltid var like begeistra, så savner jeg byen nå. Eller; Jeg savner menneskene som bor der!
P-ERSENBAKKEN 37 er et stort hus på toppen av Sandviken. Der bor Ane Izabel og andre festlige mennesker som jeg har blitt kjent med denne høsten, og de er eksperter i å huse festlige festligheter og begivenhetsrike begivenheter. Alltid like morro! :)
Q-TIPS; Et must når man ikke er godvenn med mascara-børsten!
R-EGN er det -mye- av i Bergen! Jeg trodde det var tull, men jeg lover deg det regner mye! Husk paraply sier jeg bare!
S-NOWBOARD er farsotten som virkelig har kastet seg over meg i året som gikk, og Tryvann ble avlagt flere mer eller mindre elegante besøk sammen med Ingrid. Jeg erindrer en viss snøscooter-tur, men velger å minnes gode heis-samtaler, latter og upåklagelig stil (som raskt nærmet seg "pro-formen" ^^). Min søster og jeg gjorde heis-forholdene utrygge på Haglebu i vinterferien, nyttårsaften står Kongsberg for tur...
T-ROLLKNATTEN er hytta som ligger i Eggedal, og mor og fars stolthet. Jeg var stor motstander av sånn "primitiv livsstil" da prosjektet ble påbegynt for flere år siden, men jeg skal innrømme (sånn uten at mor og far hører det) at det er utrolig koselig å være der oppe sammen med familien, og gjøre ting man ikke får tid til til vanlig.
U-SA var stedet jeg skulle vært denne høsten, men au-pair drømmen ble knust på grunn av en legeerklæring; Bitre tårer...
V-ENNER & familie er det som betyr mest for meg i hele verden! -Så- glad i dem at det nesten gjør vondt!
W-ILLOW TREE FIGURER samler jeg på, og jeg fikk hele to stk til jul. Men den figuren jeg vil dra frem, er den jeg overraskene fikk i posten en grå og trist høstdag av Elisabeth! Ååhh, så glad jeg ble da :D
X-AMEN er noe av det absolutt verste jeg vet! Plutselig skal et halvt års kunnskap presses ut i prestasjon på få timer. Mange dager i forveien begynner jeg å grue meg. Kvalmen sitter som en uro i kroppen, stresset presser meg i kne, nervene tar overhånd og fosterstilling er det eneste som duger. Nei, forberedelsestiden er et mareritt hver gang. Heldigvis klarer jeg reise meg til stående stilling eksamensdagen - men det er bare så vidt!
Y-RKESAKTIV har jeg blant annet vært på BR Leker, der jeg arbeidet frem til august i år. Titter fremdeles innom de fantastiske medarbeiderne når jeg er innom Liertoppen, og ser selvfølgelig litt ekstra etter'a Gro (siden hun ikke ser meg ^^).
Z-ZZZZ er en sjarmerende lyd det kan tenkes jeg lager når jeg sover; Jeg sover mye, jeg sover dypt og jeg sover godt. Jeg -liker- å sove!
Æ-RESKOMPANIET mitt stiller opp for iskaffe (som kommer i små lyseblå poser og som blandes med melk), og så og si alle Tines produkter. - Hva skulle studenten gjort uten??
Ø-NSKER, ønsker, ønsker at Ellisiv skal bli frisk, og vinne kampen mot kreft og klokke...! *Heier på deg, tenker på deg!*
Å-LHUS heter stedet i Jølster der min onkel har hytte, og som jeg, Ingrid & Nina hadde en fantastisk "roadtrip" til i starten av sommerferien. Rafting ftw!
♥♥♥ Og om dere ikke er nevnt i svarte bokstaver,
står dere likevel skrevet i hjertet mitt med gull. ♥♥♥
Tusen takk for året som gikk,
håper på like mange gode stunder i det nye!
Godt nytt år!
Når tankene flyr...
Det nærmer seg nyttårsaften, en dag som må være en av årets mest oppskrytte. Her har man dratt seg gjennom et helt år (slitsomme saker), men i stede for å tørke svetten av pannen, hopper folk opp og ned og er super klare for et nytt et. Super klare for å begynne helt på nytt!? Jaja, blanke ark og fargestifter til er fine saker det, men føler vel ikke at 1. januar noen gang har vært en sånn voldsom revolusjon akkurat. Revolusjoner kan jo startes 12. mars for den saks skyld, og arka er sjelden hvite lenge, så denne voldsomme forventningen til årsskifte skjønner jeg ikke. - Kanskje fordi jeg er redd for raketter??
Nyttårsaften kommer gjerne med fester, og fester er også små-slitsomme saker. Man møter gjerne nye mennesker, og man må derfor være "den beste versjonen av seg selv", noe som kan være ganske slitsomt. Hvis du i tillegg har skrudd opp forventningene på forhånd, kan du regne med en real nedtur av en kveld. Forventninger er nemlig en skummel liten sak; Hvis man har høye forventninger, gleder man seg ofte så mye at det blir en gedigen skuffelse etterpå. Hvis man derimot skrur forventningene så langt ned at det nesten tipper mot "grue seg" (noe man kan bruke forferdelig mye energi på!), er du garantert en opptur av de sjeldne! Jeg antar at en mellomting, som så ofte før, er en god løsning. Dessverre er jeg ikke så god på "den gylne middelvei"...
Og så begynner hverdagen igjen, og jeg sitter sutrer for meg selv over hvor lite som skjer og at det aldri hender noe spennende med meg. Ja, da kan jeg angre meg da!
Når en takker nei til festligheter, takker en samtidig nei til at noe annerledes skal skje. En vender muligheten til å møte nye mennesker ryggen, og takker nei til noe nytt. Ja, det er slitsomt å være "den beste versjonen av seg selv", men det kan jo gi en "the time of my life". Det kan føre til at noe helt nytt og spennende vil komme, kanskje til og med noe som føles som et lite eventyr? Og i verste fall vil det jo bare være en kjedelig kveld med godt å drikke og fine klær - og det kan en jo alltids overleve!
Men om festligheter er muligheten til å møte nye mennesker, er julen tiden for å ta vare på de man har. Først og fremst er julen familiens høytid. Familien som tar i mot en med åpne armer og støtter en uansett, som elsker en avhengig av hva en gjør og hvem en måtte være. Jeg er et stort familie-dyr, og noe av det jeg har savnet aller mest i Bergen, er familien min. jeg savner de teite, hverdagslige tingene; Felles middagene (servert på et fat), latteren og alle små-kommetarene som faller i løpet av en dag. Jeg savner at alle farter hit og dit, men alltid samles igjen hjemme, og at man kan frese og krangle litt, men så er alt greit like etterpå uten at man har sagt noe mer. Av og til må man kanskje bort for å sette ordentlig pris på det man har?
Av og til kjennes det ut som jeg bor på en egen klode, at alt er så langt unna meg og ikke angår meg på en måte. Det er nok ofte min egen feil. Når ting blir vanskelig, kryper jeg inn i mitt eget skall og stenger alle andre ute. Jeg er redd for å bry de jeg er glad i, og gjøre dem bekymret for meg, så da spiller jeg heller skuespill og sier at alt er bra. Jeg vil beskytte familien min og de jeg er glad i mot alt som er vondt, og av og til føler jeg at jeg er det vonde - en slags skamplett i det perfekte bildet. Men når en letter på sløret, forklarer hvordan ståa er og lar noen få et glimt av innsiden på skallet, så får man gjerne et glimt av den andres og. Og da blir en nærere på et vis, en vet mer om hverandre, om innsiden, samtidig som allting er lettere å bære når man er fler. Folk som er glad i en, vil selvfølgelig bekymre seg, men ikke verre enn at de overlever. "Vi tåler det meste," sier mamma, og det er sant; Det har blåst hardt på toppene til tider, men de har stått det over.
Nærhet binder folk sammen med usynlige bånd kantet med kjærlighet. De er knytt i tillit, i troen på at det er bånd ikke alle får se, bånd som ikke vil vises til andre. Man løper en risiko ved å knytte slike bånd, men samtidig får man så mye igjen. Og det er jo nettopp risikofylt å leve!
Det er alltid et nytt fjell, det er alltid en ny loop, en ny knock-out. Noen ganger kan det føles meningsløst å reise seg, når alt reiser seg rundt en som bratte vegger.
"Livet er veien, og veien er målet," og "alle veier er en omvei hjem" er kloke ord sagt av vise mennesker. Alle har sin egen vei, et eget mål, sin egen drøm. Alles vei er like unikt som mennesket selv, og det er derfor den vandres alene. En kan tidvis ha selskap på veien, men innenfor grinda "er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli" (Halldis Moren Vesaas). Uansett hvor mange venner og hvor mye familie en har rundt seg, vil ensomheten alltid følge i ens fotspor - uansett hvor fort en måtte løpe. Kunsten er å trives i sitt eget selskap, og slutte fred med seg selv. Men ved å slippe andre mennesker inn og ved selv å bli sluppet inn, deler man en nærhet, uveksler man bånd, gir og mottar en kjærlighet som kanskje gjør ensomheten litt mindre, i hvert fall litt lettere, å bære.
Nyttårsaften kommer gjerne med fester, og fester er også små-slitsomme saker. Man møter gjerne nye mennesker, og man må derfor være "den beste versjonen av seg selv", noe som kan være ganske slitsomt. Hvis du i tillegg har skrudd opp forventningene på forhånd, kan du regne med en real nedtur av en kveld. Forventninger er nemlig en skummel liten sak; Hvis man har høye forventninger, gleder man seg ofte så mye at det blir en gedigen skuffelse etterpå. Hvis man derimot skrur forventningene så langt ned at det nesten tipper mot "grue seg" (noe man kan bruke forferdelig mye energi på!), er du garantert en opptur av de sjeldne! Jeg antar at en mellomting, som så ofte før, er en god løsning. Dessverre er jeg ikke så god på "den gylne middelvei"...
Og så begynner hverdagen igjen, og jeg sitter sutrer for meg selv over hvor lite som skjer og at det aldri hender noe spennende med meg. Ja, da kan jeg angre meg da!
"...vesle søster, ikkje gråt
ikkje tru at alt vil skje
ein vakker dag
ting kan skje ein vanleg dag
om du vågar styre vinden sjølv..."
- Åse Marie Nesse -
Når en takker nei til festligheter, takker en samtidig nei til at noe annerledes skal skje. En vender muligheten til å møte nye mennesker ryggen, og takker nei til noe nytt. Ja, det er slitsomt å være "den beste versjonen av seg selv", men det kan jo gi en "the time of my life". Det kan føre til at noe helt nytt og spennende vil komme, kanskje til og med noe som føles som et lite eventyr? Og i verste fall vil det jo bare være en kjedelig kveld med godt å drikke og fine klær - og det kan en jo alltids overleve!
Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår.
Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted
soloppgang.
- Andre Bjerké -
Men om festligheter er muligheten til å møte nye mennesker, er julen tiden for å ta vare på de man har. Først og fremst er julen familiens høytid. Familien som tar i mot en med åpne armer og støtter en uansett, som elsker en avhengig av hva en gjør og hvem en måtte være. Jeg er et stort familie-dyr, og noe av det jeg har savnet aller mest i Bergen, er familien min. jeg savner de teite, hverdagslige tingene; Felles middagene (servert på et fat), latteren og alle små-kommetarene som faller i løpet av en dag. Jeg savner at alle farter hit og dit, men alltid samles igjen hjemme, og at man kan frese og krangle litt, men så er alt greit like etterpå uten at man har sagt noe mer. Av og til må man kanskje bort for å sette ordentlig pris på det man har?
"Så ofte har jeg skuet
over den høye nut,
mens hjertet mitt drømte
og lengtet seg ut.
Så jeg dro over fjellet,
kom meg vel frem,
men nå gråter mitt hjerte
og lengter hjem."
- ETS -
Av og til kjennes det ut som jeg bor på en egen klode, at alt er så langt unna meg og ikke angår meg på en måte. Det er nok ofte min egen feil. Når ting blir vanskelig, kryper jeg inn i mitt eget skall og stenger alle andre ute. Jeg er redd for å bry de jeg er glad i, og gjøre dem bekymret for meg, så da spiller jeg heller skuespill og sier at alt er bra. Jeg vil beskytte familien min og de jeg er glad i mot alt som er vondt, og av og til føler jeg at jeg er det vonde - en slags skamplett i det perfekte bildet. Men når en letter på sløret, forklarer hvordan ståa er og lar noen få et glimt av innsiden på skallet, så får man gjerne et glimt av den andres og. Og da blir en nærere på et vis, en vet mer om hverandre, om innsiden, samtidig som allting er lettere å bære når man er fler. Folk som er glad i en, vil selvfølgelig bekymre seg, men ikke verre enn at de overlever. "Vi tåler det meste," sier mamma, og det er sant; Det har blåst hardt på toppene til tider, men de har stått det over.
"See once in a while, once in a blue moon, people will surprise you , and once in a while people may even take your breath away."
- Meredith Grey i Grey's Anatomy -
Nærhet binder folk sammen med usynlige bånd kantet med kjærlighet. De er knytt i tillit, i troen på at det er bånd ikke alle får se, bånd som ikke vil vises til andre. Man løper en risiko ved å knytte slike bånd, men samtidig får man så mye igjen. Og det er jo nettopp risikofylt å leve!
"...even the biggest failure, even the worst, beat the hell out of never trying."
- Meredith Grey i Grey's Anatomy -
Det er alltid et nytt fjell, det er alltid en ny loop, en ny knock-out. Noen ganger kan det føles meningsløst å reise seg, når alt reiser seg rundt en som bratte vegger.
"...vesle søster, ikkje spør
kva alle andre ventar av deg
du skal leve dine svar
du skal leve
leve sjølv
det finst vegar så vide som verden
vesle søster, ikkje vent
gå i gang"
- Åse-Marie Nesse -
"Livet er veien, og veien er målet," og "alle veier er en omvei hjem" er kloke ord sagt av vise mennesker. Alle har sin egen vei, et eget mål, sin egen drøm. Alles vei er like unikt som mennesket selv, og det er derfor den vandres alene. En kan tidvis ha selskap på veien, men innenfor grinda "er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli" (Halldis Moren Vesaas). Uansett hvor mange venner og hvor mye familie en har rundt seg, vil ensomheten alltid følge i ens fotspor - uansett hvor fort en måtte løpe. Kunsten er å trives i sitt eget selskap, og slutte fred med seg selv. Men ved å slippe andre mennesker inn og ved selv å bli sluppet inn, deler man en nærhet, uveksler man bånd, gir og mottar en kjærlighet som kanskje gjør ensomheten litt mindre, i hvert fall litt lettere, å bære.
"Jeg mødte én, som kom mig nær,
og livet fik et større værd.
Vi skiltes i det grove spil
af det, som fylder udadtil.
De ting, vi går og lever på,
er indad store, udad små."
- Piet Hein -
tirsdag 22. desember 2009
Juleferie! :D
I går klokka 13 begynte endelig det jeg har ventet så lenge på; Juleferie! Tror jeg har sett frem til den dagen siden november eller noe sånt. Jeg er ferdig med alle eksamner for denne gang, og alt er bare fryd og velstand. I dag ble de siste julegavene kjøpt, og nå gjenstår bare noen få "hjemmelagde" gaver, noen julekort, gaveinnpakning og litt annet småtteri. Jeg setter på julemusikken og konstanterer; Jeg elsker jul (og ferie selvfølgelig!)! :D
PS. Tror vi har verdens største (bokstavelig talt) matvrak av ei bikkje; I dag har hun stappa i seg ei hele kake da hun var på jakt på matboden!
Jeg snublet omkring i svarteste natten
da tente du stjernen med lys ifra deg.
Jeg følte meg ensom og tom og forlatt
da du viste du tenkte på meg.
Jeg hutret og frøs da du gav meg din varme.
Du så vel at jorda var naken og kald.
Du lengtet til meg, og du sendte meg barnet
og viste meg vei til en stall.
Himmel på jord,
en glede så stor.
Jeg er'ke alene
her jeg bor.
Jeg sloss og jeg led, gjorde alt for å vinne
da hørte jeg englene synge om fred;
Legg våpnene ned, det er jul du må finne
en fred inni hjertet et sted.
Himmel på jord
en nåde så stor.
Jeg er'ke alene
her jeg bor.
Hver gang jeg ser opp på min himmel så vet jeg
at undrenes under er det som har hendt.
Jeg føler meg trygg for jeg slipper å lete,
nå vet jeg hvor stjernen ble tent.
Himmel på jord,
en nåde så stor.
Jeg er'ke alene
her jeg bor.
Jeg er'ke alene her jeg bor...
- Maria Arredondo -
PS. Tror vi har verdens største (bokstavelig talt) matvrak av ei bikkje; I dag har hun stappa i seg ei hele kake da hun var på jakt på matboden!
torsdag 17. desember 2009
...
"There is a sacredness in tears. They are not the mark of weakness, but of power. They speak more eloquently than ten thousand tongues. They are messengers of overwhelming grief and unspeakable love."
- Washington Irving -
Abonner på:
Innlegg (Atom)