Streik: Retten til å bli hørt

I en kommentar i Aftenposten 30. oktober 2016 tar Kristin Clemet til orde for å begrense streikeretten i det offentlige. Først og fremst, det fins ikke noe paradoks i å ligge på pallplass når det gjelder streik, slik Kristin Clemet hevder, selv om man er verdens beste land å bo i. Det betyr at vi bor i et trygt og fritt land der streik er mulig (fordi man ikke mister jobben eller havner i fengsel av den grunn), og at vi har en arbeidskraft som stadig ser forbedringsmuligheter. Clemet peker i stedet ut offentlige sektor som den store stygge ulven som påfører lille Rødhette, i form av de skattebetalende borgerne, «tap på alle fronter». Hun glemmer at 31,5 prosent av borgerne er sysselsatt i nettopp offentlig sektor, og at «borger» og «offentlig sektor» ikke er to adskilte enheter. Likevel tar hun altså til ordet for å begrense streikeretten fordi hun mener streikene varer for lenge «og i urimelig grad går utover en uskyldig tredjepart, nemlig borgerne, som bør ha krav på å få de tjenestene de er blitt lovet og som de har betalt for». Vi, borgerne, skal altså si fra oss retten til å si ifra, forme og forbedre egen arbeidsplass i det offentlige i alle årene som kommer fordi det var vanskelig å komme seg på jobb i et par uker? Vil det ikke gå mer utover oss selv noen år frem i tid dersom vi må akseptere jobben som den er, uten streikeretten, det sterkeste virkemiddelet vi har til å si ifra dersom noe ikke fungerer? Hvis streik er en maktkamp mellom de tre partene arbeidstagere, arbeidsgivere og myndighetene, slik Clemet skriver, hvorfor skal vi som arbeidstagere gå tapende ut av den maktkampen? Ja, det er irriterende når toget ikke går, men er det argument nok til å sikre næringslivets interesser? For selv om Clemet skriver som om hun er på borgerens side, er det ikke egentlig næringsinteresser hun sikrer når hun vil begrense borgernes rettigheter?

Hun sier videre at leger, lokomotivførere og andre arbeidstagere «kjemper for sine interesser og ikke alles interesser». Samtidig er vel disse yrkesgruppene borgere som skal ha de samme rettighetene til å si ifra når noe ikke er fungerer eller er riktig på arbeidsplassen sin som alle andre selv om de jobber i offentlig sektor? Clemet, leder av en partipolitisk uavhengig tankesmie, ville vel aldri tatt til orde for å bygge ned det offentlige og gjøre det private næringsliv mer attraktivt som arbeidsplass? I så fall er det ironisk at hun beskylder de streikende for å oppnå lite annet enn å «monopolisere en del spørsmål som egentlig tilhører den politiske sfære».

Clemet taler til irritasjonen vi kjenner på når vi står på stasjonen og venter på et innstilt tog. Uten den forargelsen hadde ikke streik vært et effektivt virkemiddel, men bør vi endre lovverket i affekt? Bør vi ikke løfte hodet opp fra perrongen, og se hva som lønner seg for oss borgere på lang sikt? Norge er ikke USA. Vi lar ikke et innstilt tog gjøre at vi skriver rettighetene våre over til arbeidsgiver. Norge skal fortsette å være et land der arbeidstagerne har en aktiv rolle på sin arbeidsplass, legger stolthet i arbeidet sitt og vil at det skal bli så bra som det kan bli. Det krever muligheten til å si ifra når ting ikke fungerer, når ting kan bli bedre, og på den måten stadig pushe fremover og forbedre oss. Noen ganger krever det at man snakke i store bokstaver, streiker, for å bli hørt. Dessverre er det mange land som ikke har den muligheten, der arbeidsgiver sitter med rettighetene så arbeidstager må derfor bare svelge misnøyen, aksepterer at «this is as good as it gets» og resignere eller kjempe for å få den makten. I Norge har borgerne stått på barrikadene før og nektet å akseptere et sånt regime. Er det ikke nettopp derfor Clemet kan skrive at «Norge er et av verdens rikeste, likeste, frieste og tryggeste land. Arbeidslivet er trygt, vi har kort arbeidstid, en sjenerøs sykelønnsordning, høy grad av medvirkning, medbestemmelse og samarbeid på arbeidsplassen, høyt lønnsnivå, små lønnsforskjeller og flate strukturer»? Clemets forslag om begrenset streikerett er med andre ord å gi opp noe andre land ønsker seg, altså et stort historisk tilbakeskritt som fjerner tryggheten og forbedringsmuligheten som ligger i streik.

Sommerlesning 2013-2014 osv

"Bøker er en finere verden midt i verden."
- Alexander Smith -

Jeg reiser verden rundt med en alt for tung sekk, og mye av den vekten skyldes bøkene jeg til en hver tid går og drasser rundt på. Jeg liker å lese, så det er deilig endelig å ha tid til nettopp det. Jeg har ikke helt oversikt over hva jeg har lest, men noe fra leselista har jeg i hvert fall fått pløyd gjennom. Ellers blir det jo sommer i år også, så da er det jo fint å ha noe å gjøre når man skal "ligge på et svaberg og bare være til..."

- "I den ordløse time" (eller en annen diktsamling) av Tove Houck
- "Alene" av Kjersti Erichsson
- "Kamerat Napoleon" av George Orwell
- "Den lille prinsen" av Antoine de Saint-Exupéry
- "En dåre fri" av Beate Grimsrud
- "En flyktning krysser sitt spor" av Aksel Sandemose
- "Angitt av mamma" av Oddvar Schjølberg
- "Hundre års ensomhet" av Gabriel García Márquez
- "3096 dager" av Natascha Kampusch
- "Valkyriene" av Paulo Coelho
- "Fem mennesker du møter i himmelen" av Mitch Albom
- "Fredløs" av Elin Brodin
- "Ulovlig norsk" av Maria Amelie
- "Heksen fra Portobello" av Paulo Coelho
- "Jeg kan se i mørket" av Karin Fossum
- "Den nakne ridder" av Roberts Fisher
- "Øya" av Victoria Hislop
- "Brida - en bok om frihet" av Paulo Coelho
- "Min kamp 4-6" av Karl Ove Knausgård
- "Tilbake til livet" av Runar Vincents Johannessen
- "En ny jord" av Eckhart Tolle
- "Regines bok - en ung jentes siste ord" av Regine Stokke
- "The Importance of Living" av Lin Yutang
- "Den gale mannen i Firenze" av Karin Fossum
- "Det glade vannvidd" av Elin Ørjasæter
- "Hva skal vi med religion?" av Rudi Kessel
- "Tett inntil dagene - fortellingen om min mor" av Mustafa Can
- "Ta vare på mamma" av Shin Kyung-Sook
- "Jeg skulle løfte deg varsomt over" av Wenche Muhleisen
- "Carmen Zita og døden" av Karin Fossum
- "Imot kunsten" av Tomas Espedal
- "La meg synge deg stille sanger" av Linda Olsson
- "Dagene før mai" av Sanne Mathiassen
- "Tigerens kone" av Téa Obreht
- "Annabel" av Kathleen Winter
- "Gjennom natten" av Stig Sæterbakken 
- "Bian Shen" av Torbjørn Øverland Amundsen 
- "Natten er et annet land" av Karin Fossum
- "Hei, det er meg!" av Nina Grøntvedt 
- "Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy" av Ingrid Schibsted Jacobsen
- "Wild Swans" av Jung Chang
- "Din godhet" av Linda Olsson
- "Helvetesilden" av Karin Fossum
- "Verdens beste mamma - not" av Henriette Steensrup
- "Den lange hvite skyens land" av Sarah Lark
- "Song of the Spirits (In the Land of the Long White Cloud saga)" av Sarah Lark
- "Call of the Kiwi (In the Land of the Long White Cloud saga)" av Sarah Lark
- "Momo eller kampen om tiden" av Michael Ende

Hadde du skjønt det da?

"Når vi møtes i gangene, ser du på meg så jeg blir usynlig. Jeg lurer på hva jeg kan ha gjort deg mens jeg går lange omveier utenom kontoret, der du sitter og leser dagbladet.nos antimobbeartikler. Du rister på hodet over hvor fæle folk kan være, men spør meg aldri hvordan det føles at ingen sier «hei» når jeg kommer eller «hadet» når de går. Hvis du hadde spurt om hvorfor jeg spiser matpakka mi alene på kontoret (og jeg hadde turt), ville jeg sagt at det er bedre å være noen alene enn å være ingen blant alle. Hadde du skjønt det da?"

- ET -

Uheldig utvikling

- «Det blir litt vanskelig med reising hvis jeg kjøper meg leilighet», sier han.
- «Leilighet? Hvorfor skal du kjøpe deg leilighet», spør jeg.
- «Jeg er jo ferdig med utdannelse og sånn, så det er jo den naturlige utviklingen».
- «Naturlig utvikling», gjentar jeg oppgitt, «naturlig utvikling my ass!» Jeg har alltid hatet oppgjorte og vedtatte sannheter, og tenker at det å sette «naturlig» foran bare er en måte å rettferdiggjøre et eller annet for en større mengde mennesker.
- «Hvis du kjøper deg leilighet nå», sier jeg høyt, «så er det bare et tidsspørsmål før du får deg stasjonsvogn og en diger Golden retteriver som røyter så fælt at sofaen din kommer til å se ut som en lodden valp hvis du ikke støvsuger flere ganger daglig. Og ringer jeg og spør om du vil være med til Hellas, ja, faktisk trenger jeg ikke dra lenger enn til Strømstad, før du svarer at nei, det kan du ikke for du skal pusse opp badet eller male kjøkkenet eller kjøpe noen nye møbler på IKEA». Stemmen min prater så fort at jeg nesten gisper etter pusten.
- «Før du har fått sukk for deg så har leilighet i Oslo blitt til rekkehus i Ytre Enebakk, og da har du det gående. Da ringer du meg noen timer før vi skal på fest og sier at du ikke kan likevel fordi dette er den eneste dagen det har vært opphold på lenge så du må klippe plenen, for hva vil naboene si. Faktisk så kommer du til å fikse et eller annet på det huset så fort du har fri, for hva vil naboene si, og hvis jeg sier at naboer er en sånn misunnelig og nysgjerrig rase som vil prate uansett, så later du som du ikke hører meg i alt bråket fra slipemaskinen eller drillen eller den nye miksmasteren din». Han ler.
- «Og på sommeren,» fortsetter jeg, «kan du ikke være med på seiltur for du har fått snegleinvasjon i hagen så du prater så mye om snegler at jeg tror du er forelsket, men det er du ikke, du er bare i krig. I krig mot de ekle sneglene som prøver å ta eiendommen din fra deg, så du beskytter den, verner om den som en jævla hissig elgku om våren, og blåser av meg når jeg sier hager kan seile sin egen sjø. Jeg spør om du vil være med i alpinbakken, men du kan ikke for du må du være hjemme i tilfelle snøfallet blir større enn det meteorologene sier, for det taket tåler ikke mye snø, sier du. Jeg spør om du vil være med på kino i høstmørket eller kanskje en konsert, men du svarer nei, du må være hjemme og rense takrennene for løv, det kommer så mye løv fra de jævla trærne sier du. De samme trærne som holdt deg hjemme da vi skulle drikke øl på Aker Brygge fordi de måtte klippes. Og dessuten er det så langt til Oslo, sier du, som før var med og jogget halvmaraton, men du vil ikke det nå lenger for du har kjøpt deg en sånn deilig lenestol og den klarer seg ikke alene. Og så må du ha nytt filter til vifta på kjøkkenet, men du kan jo komme på besøk, sier du. Og jeg kommer på besøk til Ytre Gokk og drikker kaffe og spiser marsipankake som du har lagd med den nye miksmasteren din, og vil fortelle deg om verden, alt jeg har sett, mens du prater om hvor mye det er å gjøre når man har sin helt egen eiendom, at du ikke har noe fritid lenger, og likevel renner stemmen din over av stolthet. Jeg vet jeg burde glede meg med deg, men jeg orker ikke høre mer om fugemasse, salongbord og middagsservise. Jeg orker ikke vente på at du skal bli ferdig med å leke handyman og Mr. Godseier, så jeg kan si HVA VAR DET JEG SA, så høyt sier jeg "du skulle aldri kjøpt deg leilighet i Oslo!" Du ler av meg, sier at det var den beste investeringen du noensinne har gjort. Likevel får jeg ikke se det nyoppussede gjesterommet, og når jeg inviterer deg på fest senere, kan du ikke komme for du må klippe plenen.»
Han rister på hodet.
- «Nå maler du fanden på veggen, frøken».
- «Nei», sier jeg, «det er du som kommer til å male så mye at du glemme hvordan verden ser ut og hvem du er».

Det første møtet

"- Er du en som liker å stikke deg frem?

Det er første date, og spørsmålet gjelder noen nyhetsartikler på nett. Han virker ikke imponert.

- Eh, nei, altså…

Han virker definitivt ikke imponert, og jeg går med en gang i forsvarsposisjon enda ingen av sakene var noen typiske se-på-meg-saker.

- Har du virkelig Googla meg altså?

Det hetes jo at angrep er det beste forsvar.

- Ja. Har ikke du Googla meg?

Han høres nesten skuffet ut.

- Nei…

Det slår meg at jeg jeg virker uinteressert, mens sannheten er at jeg ikke tenkte tanken. Kanskje jeg er gammel?

- Jeg liker å møte nye mennesker uten forutinntatte holdninger og hele den skitne forhistorien fra Facebook skjønner du.

Det blir litt for nobelt, jeg hører det selv, men det er allerede for sent. Man får bare en sjanse på førsteinntrykk.

- Å ja…

Stillheten som følger er en lang påminnelse om hvorfor blind dates er en dårlig idé, men ikke lang nok til at jeg rekker skrive note-to-self. Dessverre." 

- ETS -

Paper loving

"Paper has been used for communication since its invention; either between humans or in an attempt to communicate with the spirit world. I employ this delicate, accessible medium and use irreversible, destructive processes to reflect on the precariousness of the world we inhabit and the fragility of our life, dreams and ambitions."
- Sue Blackwell -

Jeg fikk en del penger til bursdagen min, og noe av det gikk med til å kjøpe noen nye bøker. Det er en stund siden jeg fikk pakken fra Capris, og likevel har jeg ikke fått lest dem enda. Selv om "Gjennom natten" av Stig Sæterbakken, "Vekselvirkninger" av Tove Houck, "Heksen av Portobello" og "Brida" av Paulo Coelho ligger på skrivebordet mitt, er det vanskelig å sette av tid til å lese. Det er noe med det at når man bruker hele dagen på pensumbøker opp og i mente, så er det lettere å sette seg ned foran TV'en eller dataen eller lignende fremfor å fordype seg i bøkenes verden. Kanskje det hadde vært lettere hvis bibliotekene så slik ut?

En som har fordypet seg i bøkenes verden, og som så til de grader har latt seg inspirere av den, er den London-baserte kunstneren Sue Blackwell og utstillingen hennes som er en del av "The 8th East Wing Collection" ved Courtauld Institute i London. Når man leser bøker, sitter man ofte med følelsen "at det går an!", og det er et veldig passende uttrykk for Blackwells kunst også. Ideene er fabelaktige, og detaljene intet mindre enn imponerende (du kan se flere eksempler på verkene hennes hos My Modern Met her og her)! Jeg for min del blir imponert over meg selv hvis jeg får lest én bok før sommeren. Forhåpentligvis byr muligheten seg etter påske, da det vil være litt roligere på skolen. Hvis ikke har jeg jo alltids den lange flyturen tur/retur New York som kan benyttes til slikt, jeg drar jo alt på torsdag, wehoooo!

hur ska man älska nån som har älskat nån förut...

Vi danser en dans vi ikke kjenner,

på en vei vi ikke aner hvor vil gå

mens vi kjenner på om rytmen stemmer

og lurer på hva den andre tenker på

Jeg leter etter tonen fra mitt indre

i ordene du hvisker vart til meg,

leter etter alt det jeg kjenner

i det nye vi kan dele, du og jeg

For alt er nytt, og alt er fremmed,

og jeg vet ikke hvor du kommer fra

eller hva du slites mellom

men det er kanskje bra…

- ET -

[ Kunstner: Shintaro Ohata]

where her real heart is

"Feeling" does not exist as a shape in our body, 
however I often feel the existence of it for sure. 
I personally can feel my heart the most when I paint."

[2]

En annen kunstner jeg har oppdaget gjennom My Modern Met, er Shintaro Ohata fra Hiroshima i Japan som for øyeblikket har utstillingen "Polaris" ved Yukari Art. Han plasserer skulpturene foran malerier som et verk, og den lekende kombinasjonen av 2D og 3D gjør at de, på en helt egenartet måte, forteller en historie. Jeg liker linjene og formene til skulpturene, de minner meg litt om den fantastiske Willow Tree-serien. Og så liker jeg måten han fanger bylivet på. Den litt "blurry" bakgrunnen maleriene skaper gjør at livet rundt fader ut, og at alt som gjelder er "meg, her og nå". En vil gjerne bry seg om alt annet, alle andre, men til syvende og sist opplever en sine egne følelser, sine egne tanker så nært og hele tiden. En opplever verden fra ens eget ståsted, og det er den viktigste synsvinkelen for hvert enkelt menneske. Ohata formidler så mange følelser gjennom sine ansiktsløse skulpturer, men på en ikke-påtrengende, ikke-moraliserende måte. Han skisserer menneskets dagligliv, samtidig som de er på leting etter det som betyr noe, de store tingene. Alt er gjort med stor varme og omtanke, så jeg vil tro at ideene hans også vil finne gjenklang i andre enn meg.

[walk] 

"Thinking about the time I wish to paint, there are some moments when I realize
how beautiful and dramatic the common site in our everyday life is."

[plattform in the morning]

"For example,the girl with ipod (or some portable media player) in the city buzz is trying to find where her real heart is by listening to her favorite music, the girl on a platform trying to make her cold hands warm with a hot drink is feeling that she is alive through the warmth of it."

 

[in the sound]

Om du spelar nån roll så förstår jag dig bättre nu

"Skyller inte ifrån mig men du märkte ingenting 
Du behövde någon större och jag behövde något att längta till 
För jag försvinner ibland och alla frågar vad jag tänker på 
men jag kan inte berätta för man får inte tänka så" 
- Fra Melissa Horns "Du är nog den" -

Jeg hadde ikke sansen i starten, men så ble jeg frelst: Jeg snakker selvfølgelig om musikken til Melissa Horn. Hun er nok den artisten som har flest av låtene i den lista jeg hører på i Spotify, og det å gå forbi Danmarksplass en tidlig morgen har blitt ensbetydende med favorittsangen "Jeg saknar dig mindre och mindre". Jeg liker melodier og alt sånn altså, men jeg elsker, elsker, elsker gode tekster, og det har virkelig Melissa Horn i bøtter og spann! Albumet "Innan jag kända dig" er en eneste stor diktsamling som prater til meg på en måte som er vanskelig å forklare, det må rett og slett bare ...høres! Hun skal ha konsert i Oslo i sommer, og jeg håper virkelig, virkelig, virkelig at jeg får med meg noen dit!   "O vi talar sällan högt om våran framtid Vi talar aldrig högt om det vi har Dina drömmar blir allt svårare att se nü och mina finns snart inte längre kvar..."- Fra Melissa Horns "Lät du henne komma närmre" -

Fireworks & happiness

"Alt for mye tid har gått med på å synge de mørke tonene. Jeg vet at de må synges, at de ikke kan gjemmes på et lurt sted så man aldri finner dem igjen, men en tone kan ikke vare evig. Nye toner må få komme til, og nå vil jeg synge de lyse.

Ja, egentlig har jeg sunget de lyse lenge, men i det siste har jeg begynt å samle på de for de synges så høyt og så ofte. Jeg samler sanger, og øyeblikk, mange sanger, og mange øyeblikk. Jeg ser fargene nå, kjenner fargene helt inn i hjertet og tenker at alt er så vakkert. Vakrere enn jeg husket det, vakrere enn det har vært før. Så kom! La oss danse til lyse toner, le lyse toner, og drømme lyse melodier. La oss samle alt det lyse til et strålende innvendig fyrverkeri som aldri tar slutt. Et stille lite fyverkeri av glede."
- ET -

[Kunstner: Rachell Sumpter]

"Endless happiness is not fireworks,
it’s as quiet as snow, quiet as snow
like February light and tulips
that slowly wait in all their beauty to die"
- Siri Nilsen -

Tale as old as time

Den morsomme lille snutten her sirkulerte på nettet i forbindelse med kvinnedagen 8. mars. Siden jeg fremdeles lever etter mottoet "bedre sent enn aldri", here we go:

"Det var en gang en vakker, selvstendig prinsesse. Hun fant en frosk idet hun satt og funderte over livets spørsmål. Frosken hoppet opp på fanget hennes og sa:
- En gang var jeg en vakker prins. Og hvis du kysser meg, blir jeg til en vakker prins igjen. Da kan vi gifte oss og bo i slottet ditt. Der kan du lage mat til meg, føde barna mine, vaske klærne mine og bestandig være takknemlig.
Den kvelden mens hun spiste froskelår, lo hun for seg selv og tenkte:
- Ikke faen!"

The color of the world

I forrige post nevnte jeg Jason Lee, men det er også mye annet bra å finne hos My Modern Met. Antar at ikke alle er like ivrige brukere av Google Reader som det jeg er, så ville trekke frem noen av "highlightsene" den siste tiden.

Ta for eksempel amerikanske Nancy Fouts (med base i London) surrealistiske skulpturer. De snur opp ned på virkelighetsoppfattelsen til en stakker, samtidig som de er morsomme og overraskende - på en litt sær måte som man bare må like.Jeg syns også det er noe gøy og annerledes over pleksiglasskunsten til Yosman Botero fra Colombia. Det er mulig det er lettere å overraske og imponere med materiale få bruker, men jeg falt uansett litt for bildet under.

Tenk å tegne, eller kanskje aller mest: Tenk å bygge slik hus som det Takanori Aiba fra Japan har gjort! Tipper min kjære arealplanleggingslærer vil rynke på nesen over den ikke-eksisterende universelle utformingen, men til gjengjeld må man jo bare miste pusten av de arkitektoniske detaljene!Tyske Frauke Theilking's prosjekt "Generation" ser på likheter og forskjeller mellom foreldre og barn. Han har fotografert en forelder og barn (enten en mor / datter eller far / sønn) side ved side, og tatt bort alle unødvendige distraksjoner, slik at noen av bildene kan føles som samme person bare på ulike stadier i livet. Jeg syns ideen var utrolig spennende, men jeg vet ikke hva jeg syns om det ferdige resultatet som "kunst" - mulig jeg er sær?

Juuri (fra Tokyo, men med base i Oklahoma) fasinerer med sin blanding av moderne og tradisjonelt. Jeg liker fargene, farger gjør meg glad! Jeg likte spesielt godt rødtonene i det første verket som var avbildet, mens det var det drømmende blikket til frøkna under meg som appellerte mest. Slike farger hadde uansett gjort seg godt på veggen, i et ordentlig hus, ikke bare på galleri...

Det jeg finner aller mest spennende med The Modern Met, er at jeg får oppleve kunst fra hele verden hjemme i min egen stue. Det er kunst i tiden, så nytt og ferskt som det kan bli, som på sin egen måte forteller noe om samfunnet, om livene som leves der den kommer fra. Som postkort eller små, hyggelige nyhetssendinger tikker de inn på min smarte telefon, og lyser opp med eksotiske steder, nye tanker i min grå hverdag. Små postkort å drømme seg vekk med, eller som en påminnelse om hvor mange liv som leves her på kloden. Så fint. Så fin en tanke på en tirsdag.