We are beautiful no matter what they say?

Jeg leste et debattinnlegg i Dagbladet idag av Trude Ringheim som hun har kalt "Skjønnhetsskolen", der hun blant annet skriver:

"Småjenter sosialiseres til utseendefokus og idolisering av jålete kjendisdamer. Barna lærer at det er en skam å ikke være vakker - man må i det minste være feminint korrekt dandert. Stygge mennesker har ikke livets rett. Skjønnhetsidealet blir mer homogent og kunstig. Gjennom oppveksten øver jentene seg på å vurdere hva som er pent og stygt. Er håret pent nå? Er kjolen pen? Er kroppen slank nok? Skjønnhetstyranniet internaliseres. De ufikse må jobbe enda hardere. Bare de pene og «riktige jentene» vil lykkes i rollen som kvinne. Derfor fremstår Susan direkte sjokkerende".

Kvinnen hun sikter til, er 47 år gammel Susan Boyle som har "ufikst hår og ujevne tenner", og som har blitt superstjerne over natten gjennom den britiske versjonen av "Norske talenter". "Sensasjonen er at dama er lite pen. Det er en sensasjon at vi likevel heier på henne," skriver Ringheim.

Dette er et emne som engasjerer meg veldig - både på godt og vondt. Etter å ha lest ingressen på forsiden, tenkte jeg litt på det ordet "stygg". Jeg blir faktisk mer såret hvis noen kaller meg "stygg" enn om de hadde kalt meg "hore" eller noe lignende, og jeg tror ikke det er bare meg som er av den oppfatningen for jeg føler at det ordet dukker opp oftere og oftere i omtale av andre. Er det fordi det har en mer synlig virkning? Hvorfor blir jeg så såret når noen sier at jeg er stygg?

Et mulig svar er at skjellsord som går på din seksuelle aktivitet, intelligens eller religion, vet man med seg selv om stemmer eller ikke. Når ordet "stygg" blir brukt går det derimot på utseende, noe man fra barnsben av er opplært til å vurdere hos andre mennesker og seg selv. Man vil så gjerne havne i kategorien "pen" fordi det er de som lykkes, det ropes jo fra alle kanter at du ikke er noe om du er "stygg". - Og er det noe som er viktig i dagens samfunn, så er det å være noen!

Ved å fremholde den tynne, pene kvinnen vi ser bilde av i Magasiner som det store idealet, ekskluderer man samtidig en ufattelig stor prosentandel av verdens kvinner. Vi lar oss stemple som "mislykkede i kvinnerollen", og bruker dermed ufattelig mye tid på å "passe inn" i det bilde som er skapt. Vi løper ræva av oss på treningsstuidoer og spiser salat som en gjeng kaniner, alt for en flat mage, en kommende bikinisesong, en fest eller et jobbintervju. - Det viser seg at i motsetning til fotball og ski, så er det helårssesong på skjønnhet!

Vi kjøper bunker med magasiner som alle har de hotteste tipsene for hvordan akkurat DU skal se smashing ut. Pengene renner avgårde til frisør, hudpleieprodukter, sminke - U name it. Ja, for som vanlig så er det penger inne i bildet. Pengene våre renner ut av lommene våre og rett inn på de fete bankkontoene til de "verdensomspennende skjønnhetskjedene". De tjener seg rike på å "undertrykke" oss, undertrykke vårt selvbilde i en illusjon om hvordan kvinnen skal være - en illusjon de har lagd.

Det har blitt en kamp om å være penere, helst penest. Det er en kamp vi vil vinne, og det gjøres kun ved å trykke alle andre ned. Ringheim skriver: "Men hvorfor tenker jeg når jeg møter ei gammel venninne: «Du bør nappe de buskete øyebrynene sine?» Eller: «Lommene på jeansen din sitter feil og drar rumpa di i begge retninger»". Speilet har blitt vår beste venn - eller største fiende, og norske jenter "vil heller dø enn å se ut som Susan Boyle".

Kanskje er det som rollefiguren Helen Stangeland sier i siste episode av "En God Nummer To": "Vi bruker så mye tid på å bli sett, at vi glemmer å se hverandre". - Vi ønsker frihet til å velge, men sanheten er at ingen er frie...

(Innlegget sto på trykk i papirutgaven 1. mai 2009, og kan leses i sin helhet her: http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/artikkel.php?id=5001090052738&tag=item&words=skj%F8nnhetsskolen).