Butterfly kisses

Foreldre aksepterer våre valg. Rettere sagt, de har ikke noe valg. De har dog retten til å være uenige, akkurat som alle andre mennesker. Av og til føles det som én rett for mye. Vi vil ikke at de skal si "du må gjøre det som er det rette for deg", vi vil de skal si "DET høres ut som det rette for deg!" Men samtidig, de må jo mene det! Ikke noe er mer provoserende enn noen som ikke har egne meninger bare for å gjøre en til lags (oki, noen ting lar jeg selvfølgelig passere da!). Altså, det er kanskje ikke så lett å gjøre oss til lags, og i hvert fall ikke når de i tillegg skal gjøre oss til mennesker.

"Sweet sixteen today,
She’s looking like her momma
A little more every day.
One part woman, the other part girl.
To perfume and makeup,
From ribbons and curls.
Trying her wings out in a great
Big world. but I remember...

Butterfly kisses after bedtime prayer.
Stickin’ little white flowers all up in her hair.
"you know how much I love you daddy,
But if you don’t mind,
I’m only going to kiss you on
The cheek this time."
With all that I’ve done wrong,
I must have done something right.
To deserve her love every morning,
And butterfly kisses at night."

Det eneste som kanskje gjør det litt enklere å bli selvstend, er kanskje nettopp det at det er like vanskelig for foreldrene. Vanskelig å la fuglen fly fra redet og la dem vite best selv. Det kan godt hende det er en av "leksene" som følger med det å bli menneske, følger med livet, men det er slitsomt likevel. Vi ønsker oss frihet og lyse drømmer, men det koster. Det gjør vondt "to breake free". "Ja visst gör det ont när knoppar brister".