Bornholm kafé

I dag vekket klokkeradioen og P1 meg med denne sangen av Anne Grete Preus. Har aldri vært veldig fan av henne, men akkurat denne traff noe i meg - kanskje hjertets hovedstad?

En mann sitter og nyter
et enkelt glass med vin
Jeg ser at dressen er litt sliten,
men at han har gjort seg fin
Jeg spør om jeg får sitte ned,
han svarer ja en liten stund
så må jeg finne meg et annet sted
for da kommer hun

Så jeg spør han om kjærlighet,
Han sier han ikke vet hva det er
Han har reist og vært en rotløs sjel
tilfeldigvis havnet han her
Han ville se og eie verden,
har inntatt metropolene på rad,
men her i verdens utkant
fant han hjertets hovedstad

Og jeg spør han om lykke
Han sier livet ikke er lett,
og kaller lykken en sjelden fugl,
men sier den har spist frø fra hans brett
Og jeg vil vite om det finnes
evigvarende kjærlighet
Han svarer det som varer aller lengst
er alt vi ikke vet,
men han vet at hun er herlig
og rommer alt han ikke kan forstå
og i hennes labyrinter
vil han gjerne vandre nå
Han har gjort seg kjent i verden
nå vil han vende et annet blad
og drømmer om å gå seg vill
i hjertets hovedstad

Sollys flommer inn et vindu,
men hennes stol er forsatt tom
Og plutselig slår det meg
at hun er bare en han drømmer om
Og jeg spør om det er trist
at hun i virkeligheten ikke fins,
men han smiler skjevt tilbake
og er visst like lys til sinns,
men jeg kjenner meg urolig,
trenger visst et annet svar

Da ser han rundt på de som er alene
og på kafeens mange par
og sier alle vi som sitter her på rekke og rad
er flyktninger som lengter hjem
til hjertets hovedstad

Er flyktninger som lengter hjem
til hjertets hovedstad

- Anne Grete Preus -

(For dere som er mer glad i bruke ørene fremfor å lese:
http://www.youtube.com/watch?v=F_nYTxuaJD4&feature=related)

No sleep

"Voksen - det er noe som bare eksisterer i barns fantasi."
- Piet Hein -

Da det nærmet seg sengetid da jeg var liten, var det tusen "skal bare" som presset seg på. "Jeg skal bare på do, skal bare fortelle én ting, skal bare drikke litt vann, skal bare..." Tusen "skal bare" som gjorde mor og far småsprø.

Det er mange år siden jeg var "liten", men fremdeles er det tusen "skal bare" som presser seg frem ved sengetid. "Skal bare sjekke FB, skal bare se en film, skal bare..." Den eneste forskjellen, er at det ikke er mor og far som blir småsprø av alle "skal barene", men jeg. Jeg og døgnrytmen min.

I, the chameleon

Do you want the truth or something beautiful?
I am happy to decieve you
Secrets, lying, falling veils
I can be who you want me to be
Sacred, lies in, telling tales
I can be who you want me to be
But do you want me?
- Paloma Faith -

You don't need an invitation to your own life!

"Don't be a victim, you know.
Just do something!
You don't need an invitation to your own life."
- Parenthood -

Jeg elsker å klage! Jeg klager om alt fra mengden oppvask til kinopriser. Jeg klager på butikkutvalg, bråk hos naboen og på et kjedelig liv. Det er deilig lydhørhet i klaging, og derfor mener jeg klaging er en menneskerett!

Klaging er for eksempel en sær form for kommunikasjon, og det er en super måte å komme i kontakt med nye mennesker på. Hvor deilig er det ikke å klage i kor med en fremmed over et glass vin; "Søren, så lite studielån man får" eller "dam, så elendig busstilbudet i byen er"?

Klaging er dessuten viktig ved at det påpeker svakheter ved noe, og kun når man er klar over svakheten, er det mulig å forbedre det. Det er mye oppvask, jeg må vaske opp. Det er høye kinopriser, jeg stemmer et parti som sier de skal jenke dem. Jeg går i nye butikker, melder meg på kurs og ber naboen holde kjeft – jeg gjør noe for å forbedre min egen tilværelse!

Problemet oppstår når klaginga ikke lenger blir lagt som grunnstein for forbedring, men i stede får være enehersker. Slike klagende eneherskere har en tendens til å få hakk i plata på det samme sporet, alltid det samme sporet, så de blir en plagsom, masende snutt kalt syting. Syting er slitsomt. Når man lar sytinga ta over, gir man samtidig fra seg ansvaret for eget liv, og fraskriver seg ansvaret for egen lykke. Syting er derfor et lite monster man bør ta ved hornene; Klaging bør alltid omsettes til forbedringer – så lenge man har evner og ressurser til det, vel og merke. Om man ikke har, er det lov å be om hjelp. Husk, "You don't need an invitation to your own life."

Kjøttkaker til frokost

På universitetet lærte vi at før man skulle skrive en oppgave, måtte man definere begrepene vi brukte. Hva mente en med ditt, hva mente en med datt. Dessverre viser det seg at menneskeheten som helhet, er like glad i definisjoner som mine universitetsprofessorer. Dét er middag, dét er frokost. Hun er bestevenninne, hun en bekjent. Aftenantrekk, alene-for-meg-selv-med-en-film-antrekk. Han er kompis, og "This is what a relationship is all about".

Listen er uendelig, og selv om vi muligens hater det, så elsker vi det også. Verden blir så mye mer forståelig for oss når vi kan forholde oss til klare, definerte begreper. Mange begreper er forhåndsdefinerte ved for eksempel at kjøttkaker regnes som middag. For min del er dette helt greit, da jeg nesten ikke har tid til å spise ei skive om morningen en gang. Men jeg mener, hvis du liker å stå opp tidlig, hvorfor kan man ikke lage seg kjøttkaker til frokost?

Problemet er at vi har så mange forhåndsdefinert begreper, definisjoner vi ikke en gang selv vet hva kommer av, men som vi likevel bruker ukritisk (jeg antar det er derfor mine professorer var så fan av definisjonene, det var en slags bevisstgjøring eller noe sånt fra deres side). Vi har begreper forbundet med så mange termer at man nesten går seg vill. Det er for eksempel ikke bare kjøttkaker, men også fiskepudding, biff, pizza osv som regnes som middag. Men hva med omelett, er det middag eller er det frokost?

Poenget mitt her ikke at jeg på død og liv må ha et navn på maten min. Poenget er at vi får et problem når våre egne definisjoner biter oss sjøl bak. For alle disse forhåndsdefinerte begrepene er ikke skrevet ned noe sted, og derfor blir en hver definisjon i dagliglivet et subjektivt spørsmål. Med andre ord, "A relationship is what you want it to be!"

Happily N’ever After!

Vi har vel alle hatt fairy-tale drømmen om prinsen på den hvite hesten som redder en fra høye tårn og slemme trollmenn, sånn at man kan leve "happily ever after". Vi er oppfostra på happy-ending-filmer der gutt kysser jente i sluttminuttene (til høylytte "nåwwwh" fra publikum), før de sammen glir inn i solnedgangen for "å leve lykkelige alle sine dager".

Men gutt og jentes "lykkelige dager" får publikum selvfølgelig aldri se (hvis da ikke "lykkelige dager" innebærer ufattelig lange minutter med rulletekst – I hope not!). For hva er egentlig "lykkelig alle sine dager"? Hva gjør gutt og jente da? Er det endeløse dager til sengs med hot sex og høylytte orgasmer? Ser man hverandre dypt inn i øynene mens man danser i måneskinn, eller synger man fra da av hvert eneste ord man skulle ha sagt på en sånn søt-klissete Disney-måte?

Misforstå meg rett, jeg sier ikke nei takk til hot sex og dans i måneskinn, men det må da bli dørgandes kjedelig etter hvert? Når alt er så super-dupert hele tiden, hvordan vet man at det er nettopp super-dupert? Nei, akkurat som man trenger krydder i maten, trenger man litt krydder i tilværelsen. Jeg mener ikke at man skal salte "jeg elsker deg-ariene", mer at det skal være rom for å krangle og kjefte litt på hverandre også (tross alt ingen ting som virker så drepende på et forhold som det stillhet gjør).

Det trengs rett og slett en høylytt diskusjon nå og da om hvorfor den andre (alltid den andre) ikke har fjernet smulene fra brødristeren, hengt opp ny dorull eller satt GET-boksen på opptak på riktig kanal (hallo, burde ikke være så vanskelig!). Man trenger rett og slett å lufte ut innimellom, få satt skapet på plass, litt action i hverdagen. – Og det er tross alt mange hotte ting man kan gjøre når man har blitt venner igjen ;)

VI

Jeg skjønner at man som "lykkelig alle sine dager-par", vil holde hender, kysse offentlig og helst være sammen til en hver tid. Jeg skjønner at telefonen oversvømmes av sukkersøte meldinger, og at rosa skyer og røde hjerter dominerer hverdagen.

Det jeg ikke skjønner, er når disse to "lykkelige alle sine dager-menneskene" gror sammen til et individ. Plutselig er det "vi mener…." og "vi kan ikke komme…". Det er som de den ene dagen er Kari og Ola, for så å neste dag være Karol, et team som gjør alt sammen i skjønn harmoni.

Jeg mener, hvorfor blir to mennesker i et forhold til et individ uten råderett over egen tid, og uten egne meninger? Når smeltet selvstendigheten vekk, og hvordan forholder man seg til en slik intens tosomhet?

We have to take our clothes off!

Studentboligenes vaskeri er fullbooka hver ettermiddag. Hele kvelden trommer de trofast x antall liter klær rene, i ren inntekt for strømleverandøren. Med tre vaskemaskiner og to tørketromler som sjelden står stille, må det bli en del kroner.

Jeg er fascinert av at alle de tre "gjenglemte" vaskene da jeg var nede på vaskeriet sist, ser ut til å være gutteklær. For det er ikke et enkeltilfelle, det er alltid gutteklær som flyter rundt utenfor maskinene. Det er nettopp dette som er så fascinerende, kjønnenes vaskerutiner.

Greia er nemlig den at jentene nøye sjekker når vasken deres er ferdig, og gjerne kommer ned litt før, sånn at de står og småtripper utålmodig de siste minuttene. Til og med tørketrommelen står de og tripper foran, enda ingen vet hvor lang tid den egentlig bruker. De har med andre ord, og med ganske stor sikkerhet, løpt opp og ned trappene flere ganger i sin iver etter å passe vasken sin. Slike vaskerutiner står i sterk kontrast til guttenes. De glemmer gjerne at de har satt på en vask, og syns det er helt greit at noen andre tar ut klærne deres og legger dem opp på maskinen. Og det er vel også derfor de gjenglemte vaskene på vaskeriet, alltid består av gutteklær.

Som ingeniørspire, er det neste spørsmålet helt obligatorisk: Hvorfor er det sånn? Er det så enkelt som at jenter er mer ryddige og pertentlige enn gutter? Kanskje, men kanskje også det at kjønnene har ulikt forhold til klær. For de fleste gutter, er klær bare noe man har på seg, en nødvendighet på lik linje som mat og søvn. For mange jenter derimot, sier klær noe om hvem de er. I så fall er det ikke rart at jentene blir super-påpasselige livvakter for maskinene som vasker personlighetene deres på 40 grader.

The happily ever after part

Moderne prinsesser bruker en formue på å se ut som nettopp prinsesser. De sminker og shopper, vokser og barberer for å se "fabulous" ut til en hver tid. De blunker til gutten som selger morgenkaffen, smiler bredt til de svette karene på treningssenteret og danser (mer eller mindre) sjarmerende på byen i helgene. Det å være moderne prinsesse på jakt etter "drømmeprinsen", er rett og slett hardt arbeid!

Men så, etter mye drama med høye tårn og slemme drager, er endelig ridderen på den hvite hesten der, selve "drømmeprinsen". Han tar en med inn i en verden av rosa skyer og røde hjerter, og man tenker at herfra er det kun lykkelig alle sine dager som gjelder.

- You are everywhere all the time, saying things.
- This is the happily ever after part. And in the happily ever after part, the guy is there all the time saying things – and the girls love it!
- Go to work, I’ll see you there.
- Just as you know it, I am your knight in shining whatever.

Sjokket blir derfor stort når de rosa skyene treffer virkeligheten, og en skjønner at man ikke kan sveve på røde hjerter for bestandig. Det er ikke lett å være alene, men det er søren ikke lett å være to heller. Det var en venninne av meg som klagde over dette for en stund siden, og det var da jeg kom frem til at et forhold er som en leilighet. I evigheter er man på leting etter den perfekte leiligheten med den perfekte beliggenheten. Man går på visning etter visning, etterfulgt av like mange skuffelser. Men så, endelig, så finner man den, og lykken står i taket!

Det er da man må huske at arbeidet ikke er over; Veggene må males og gulvet må legges om igjen – det er rett og slett tusen ting som må fikses! Ikke minst må man finne ut hvor stor TV man har råd til, hvor sofaen skal stå, og hvor stor seng man egentlig har plass til. Jepp, leiligheter (som forhold) er evig arbeid. Så hvorfor gjør vi det? Jo, fordi det betaler seg; Man får et sted man føler seg trygg, uansett, et sted man kan være seg selv hundre prosent. Det er kanskje ikke helt perfekt likevel når det kommer til stykke, med sine knirkende dører eller lekkende kraner, men det er et sted man kan kalle "hjem". And that’s freakin’ fantastic!

I wanna be a billionaire so frickin' bad!

Jess da, jeg og resten av jordas 6,8 milliarder innbyggere. Er det noe det moderne menneske kan, er det å ville ha. Vi ønsker ikke lenger, vi forlanger!

Are you afraid of the dark?

Frykten for å mislykkes, tvinger oss til å yte bedre. Redselen for store høyder, hindrer oss i dette utenfor. Redselen og Frykten vokter mennesket på begge sider av veien vi kaller livet, holder oss på den smale sti. Man er redde for edderkopper og slanger, eller for små rom og sosiale settinger.

Men noen ganger slår Redselen og Frykten seg sammen til et udyr større enn fobi, til en angst, et monster som ikke vokter livets vei, men blokkerer den. Når frykten for å miste en man er glad i, eller redselen for å være alene overskygger alt annet, må man ta tilbake kontrollen og rydde opp i tankene. Man må konfrontere udyrene, rydde veien og gjøre plass

til livet.

Smak av honning

Vi behandler lykke som om det er noe man kan eie, som om det er en evig varende følelse man aldri vil miste når man først har funnet det. Vi sier vi at lykke ikke kan kjøpes for penger, og så prøver vi likevel. I vår streben etter å være lykkelige, jager vi vekk livet, suger gnisten ut av det, fjerner gleden og freden.

Vi glemmer at lykken ikke kan være hos oss bestandig, for da ville vi ikke kjent oss lykkelige, bare sånn som vi pleier. Vi glemmer at lykken er som vinden, at den opptrer kun i små blafrende sekunder og at den aldri kan fanges.

"Jeg har aldri vært så lykkelig, så lykkelig som nå
– jeg bare vet det ikke enda…!"