What about us?

Folk som kjemper mot sykdom eller som slo døden på målstreken, brettes ut over avisenes førstesider, sammen med de som har fått oppfylt sitt høyeste ønske. På TV er det stadig programmer der folk som er flinke til å synge, spille eller på en eller annen måte kan opptre får vist seg frem i beste stendetid. Det satses på idrettstalenter i alle grener, og med litt over middels IQ kan du få tidenes stipend. Det er ikke det at jeg ikke unner disse menneskene det gode (eller føler med dem i det vonde), MEN hva med oss andre?

Hva med oss som ikke har store talenter av noe slag, som lever ni til fire tilværelsen uten kamera og kjendisstatus, og som ikke en gang har ei syk katte? Hva med oss som er tvers igjennom ordinære, vanlige mennesker? Vi får ikke penger for å gå på ski med kvikklunsj og appelsin i turisttempo foran leserkåte avisjournalister. Vi får ikke spalteplass selv om vi møter presist på skole og jobb hver dag, eller får snurre på skjermen halv åtte bare fordi vi lager middag til familien. Er det ikke plass til oss i et mediabildet som måler suksess i kjendisstatus og førstesider? Er vi, den stor usynlige gruppa som får verden til å gå rundt, bare prosentvis oppslytning og lesertall, et speil den andre delen av befolkningen trenger for å skinne? Vil vi en dag våkne og ikke se oss selv lenger, fordi vår tilværelse er ingen ting verdt?

"...What have we done to the world,
look what we've done..."

Og så kom jeg over denne artikkelen som -virkelig- er verdt å lese - til ettertanke:

http://www.dagbladet.no/2010/01/26/magasinet/ensomhet/familie/dod/10105099/