Paper loving

"Paper has been used for communication since its invention; either between humans or in an attempt to communicate with the spirit world. I employ this delicate, accessible medium and use irreversible, destructive processes to reflect on the precariousness of the world we inhabit and the fragility of our life, dreams and ambitions."
- Sue Blackwell -

Jeg fikk en del penger til bursdagen min, og noe av det gikk med til å kjøpe noen nye bøker. Det er en stund siden jeg fikk pakken fra Capris, og likevel har jeg ikke fått lest dem enda. Selv om "Gjennom natten" av Stig Sæterbakken, "Vekselvirkninger" av Tove Houck, "Heksen av Portobello" og "Brida" av Paulo Coelho ligger på skrivebordet mitt, er det vanskelig å sette av tid til å lese. Det er noe med det at når man bruker hele dagen på pensumbøker opp og i mente, så er det lettere å sette seg ned foran TV'en eller dataen eller lignende fremfor å fordype seg i bøkenes verden. Kanskje det hadde vært lettere hvis bibliotekene så slik ut?

En som har fordypet seg i bøkenes verden, og som så til de grader har latt seg inspirere av den, er den London-baserte kunstneren Sue Blackwell og utstillingen hennes som er en del av "The 8th East Wing Collection" ved Courtauld Institute i London. Når man leser bøker, sitter man ofte med følelsen "at det går an!", og det er et veldig passende uttrykk for Blackwells kunst også. Ideene er fabelaktige, og detaljene intet mindre enn imponerende (du kan se flere eksempler på verkene hennes hos My Modern Met her og her)! Jeg for min del blir imponert over meg selv hvis jeg får lest én bok før sommeren. Forhåpentligvis byr muligheten seg etter påske, da det vil være litt roligere på skolen. Hvis ikke har jeg jo alltids den lange flyturen tur/retur New York som kan benyttes til slikt, jeg drar jo alt på torsdag, wehoooo!

hur ska man älska nån som har älskat nån förut...

Vi danser en dans vi ikke kjenner,

på en vei vi ikke aner hvor vil gå

mens vi kjenner på om rytmen stemmer

og lurer på hva den andre tenker på

Jeg leter etter tonen fra mitt indre

i ordene du hvisker vart til meg,

leter etter alt det jeg kjenner

i det nye vi kan dele, du og jeg

For alt er nytt, og alt er fremmed,

og jeg vet ikke hvor du kommer fra

eller hva du slites mellom

men det er kanskje bra…

- ET -

[ Kunstner: Shintaro Ohata]

where her real heart is

"Feeling" does not exist as a shape in our body, 
however I often feel the existence of it for sure. 
I personally can feel my heart the most when I paint."

[2]

En annen kunstner jeg har oppdaget gjennom My Modern Met, er Shintaro Ohata fra Hiroshima i Japan som for øyeblikket har utstillingen "Polaris" ved Yukari Art. Han plasserer skulpturene foran malerier som et verk, og den lekende kombinasjonen av 2D og 3D gjør at de, på en helt egenartet måte, forteller en historie. Jeg liker linjene og formene til skulpturene, de minner meg litt om den fantastiske Willow Tree-serien. Og så liker jeg måten han fanger bylivet på. Den litt "blurry" bakgrunnen maleriene skaper gjør at livet rundt fader ut, og at alt som gjelder er "meg, her og nå". En vil gjerne bry seg om alt annet, alle andre, men til syvende og sist opplever en sine egne følelser, sine egne tanker så nært og hele tiden. En opplever verden fra ens eget ståsted, og det er den viktigste synsvinkelen for hvert enkelt menneske. Ohata formidler så mange følelser gjennom sine ansiktsløse skulpturer, men på en ikke-påtrengende, ikke-moraliserende måte. Han skisserer menneskets dagligliv, samtidig som de er på leting etter det som betyr noe, de store tingene. Alt er gjort med stor varme og omtanke, så jeg vil tro at ideene hans også vil finne gjenklang i andre enn meg.

[walk] 

"Thinking about the time I wish to paint, there are some moments when I realize
how beautiful and dramatic the common site in our everyday life is."

[plattform in the morning]

"For example,the girl with ipod (or some portable media player) in the city buzz is trying to find where her real heart is by listening to her favorite music, the girl on a platform trying to make her cold hands warm with a hot drink is feeling that she is alive through the warmth of it."

 

[in the sound]

Om du spelar nån roll så förstår jag dig bättre nu

"Skyller inte ifrån mig men du märkte ingenting 
Du behövde någon större och jag behövde något att längta till 
För jag försvinner ibland och alla frågar vad jag tänker på 
men jag kan inte berätta för man får inte tänka så" 
- Fra Melissa Horns "Du är nog den" -

Jeg hadde ikke sansen i starten, men så ble jeg frelst: Jeg snakker selvfølgelig om musikken til Melissa Horn. Hun er nok den artisten som har flest av låtene i den lista jeg hører på i Spotify, og det å gå forbi Danmarksplass en tidlig morgen har blitt ensbetydende med favorittsangen "Jeg saknar dig mindre och mindre". Jeg liker melodier og alt sånn altså, men jeg elsker, elsker, elsker gode tekster, og det har virkelig Melissa Horn i bøtter og spann! Albumet "Innan jag kända dig" er en eneste stor diktsamling som prater til meg på en måte som er vanskelig å forklare, det må rett og slett bare ...høres! Hun skal ha konsert i Oslo i sommer, og jeg håper virkelig, virkelig, virkelig at jeg får med meg noen dit!   "O vi talar sällan högt om våran framtid Vi talar aldrig högt om det vi har Dina drömmar blir allt svårare att se nü och mina finns snart inte längre kvar..."- Fra Melissa Horns "Lät du henne komma närmre" -

Fireworks & happiness

"Alt for mye tid har gått med på å synge de mørke tonene. Jeg vet at de må synges, at de ikke kan gjemmes på et lurt sted så man aldri finner dem igjen, men en tone kan ikke vare evig. Nye toner må få komme til, og nå vil jeg synge de lyse.

Ja, egentlig har jeg sunget de lyse lenge, men i det siste har jeg begynt å samle på de for de synges så høyt og så ofte. Jeg samler sanger, og øyeblikk, mange sanger, og mange øyeblikk. Jeg ser fargene nå, kjenner fargene helt inn i hjertet og tenker at alt er så vakkert. Vakrere enn jeg husket det, vakrere enn det har vært før. Så kom! La oss danse til lyse toner, le lyse toner, og drømme lyse melodier. La oss samle alt det lyse til et strålende innvendig fyrverkeri som aldri tar slutt. Et stille lite fyverkeri av glede."
- ET -

[Kunstner: Rachell Sumpter]

"Endless happiness is not fireworks,
it’s as quiet as snow, quiet as snow
like February light and tulips
that slowly wait in all their beauty to die"
- Siri Nilsen -

Tale as old as time

Den morsomme lille snutten her sirkulerte på nettet i forbindelse med kvinnedagen 8. mars. Siden jeg fremdeles lever etter mottoet "bedre sent enn aldri", here we go:

"Det var en gang en vakker, selvstendig prinsesse. Hun fant en frosk idet hun satt og funderte over livets spørsmål. Frosken hoppet opp på fanget hennes og sa:
- En gang var jeg en vakker prins. Og hvis du kysser meg, blir jeg til en vakker prins igjen. Da kan vi gifte oss og bo i slottet ditt. Der kan du lage mat til meg, føde barna mine, vaske klærne mine og bestandig være takknemlig.
Den kvelden mens hun spiste froskelår, lo hun for seg selv og tenkte:
- Ikke faen!"

The color of the world

I forrige post nevnte jeg Jason Lee, men det er også mye annet bra å finne hos My Modern Met. Antar at ikke alle er like ivrige brukere av Google Reader som det jeg er, så ville trekke frem noen av "highlightsene" den siste tiden.

Ta for eksempel amerikanske Nancy Fouts (med base i London) surrealistiske skulpturer. De snur opp ned på virkelighetsoppfattelsen til en stakker, samtidig som de er morsomme og overraskende - på en litt sær måte som man bare må like.Jeg syns også det er noe gøy og annerledes over pleksiglasskunsten til Yosman Botero fra Colombia. Det er mulig det er lettere å overraske og imponere med materiale få bruker, men jeg falt uansett litt for bildet under.

Tenk å tegne, eller kanskje aller mest: Tenk å bygge slik hus som det Takanori Aiba fra Japan har gjort! Tipper min kjære arealplanleggingslærer vil rynke på nesen over den ikke-eksisterende universelle utformingen, men til gjengjeld må man jo bare miste pusten av de arkitektoniske detaljene!Tyske Frauke Theilking's prosjekt "Generation" ser på likheter og forskjeller mellom foreldre og barn. Han har fotografert en forelder og barn (enten en mor / datter eller far / sønn) side ved side, og tatt bort alle unødvendige distraksjoner, slik at noen av bildene kan føles som samme person bare på ulike stadier i livet. Jeg syns ideen var utrolig spennende, men jeg vet ikke hva jeg syns om det ferdige resultatet som "kunst" - mulig jeg er sær?

Juuri (fra Tokyo, men med base i Oklahoma) fasinerer med sin blanding av moderne og tradisjonelt. Jeg liker fargene, farger gjør meg glad! Jeg likte spesielt godt rødtonene i det første verket som var avbildet, mens det var det drømmende blikket til frøkna under meg som appellerte mest. Slike farger hadde uansett gjort seg godt på veggen, i et ordentlig hus, ikke bare på galleri...

Det jeg finner aller mest spennende med The Modern Met, er at jeg får oppleve kunst fra hele verden hjemme i min egen stue. Det er kunst i tiden, så nytt og ferskt som det kan bli, som på sin egen måte forteller noe om samfunnet, om livene som leves der den kommer fra. Som postkort eller små, hyggelige nyhetssendinger tikker de inn på min smarte telefon, og lyser opp med eksotiske steder, nye tanker i min grå hverdag. Små postkort å drømme seg vekk med, eller som en påminnelse om hvor mange liv som leves her på kloden. Så fint. Så fin en tanke på en tirsdag.

Art from the heart

Under eksamensperioden i desember, fikk jeg meg Twitter-konto, rett og slett fordi det var så fantastisk kjedelig å lese (jeg er som kjent alltid åpen for procrastination). Det sies at Twitter kan gjøre deg smartere, men jeg tror ikke det er tilfelle for min del, for jeg liker best å følge de morsomme, de som twitrer tull og tøv (jeg er som kjent også alltid åpen for å le). Det finnes dog noen hederlige unntak - uten at jeg kommer på noen akkurat nå. Det var i hvert fall gjennom en av mine twitrende venner at jeg kom over bloggen My Modern Met som er en side der "art enthusiasts and trendspotters connect over creative ideas". Fantastisk konsept! Det finnes så mange kreative sjeler, så mye fint og fantastisk - og selvfølgelig mye rart, men det fine er at nå kan jeg bli fasinert, imponert eller bare riste på hodet over "dagens kunst altså"! Konklusjonen er klar: Jeg digger det!

Min første (og største?) forelskelse er Jason Lee, "A father who creatively captures his kids". Kreativiteten bak bildene tar pusten fra en, det er en super utførelse og ungene hans er bare til å spise opp! Bildene er så fantastiske, at jeg tok meg selv i bla gjennom hele bloggen hans fra A til B, bare for å bli enda mer "amazed". Så mye liv og røre, lek og latter - det er til å bli glad av! Har lagt inn noen av verkene hans i tilfelle du er for lat til å trykke på linkene ;)

In a man's world

"This is a man's world,
but it wouldn't be nothing,
nothing without a woman or a girl..."

- James Brown -

Som snart ferdigutdannet byggingeniør, får jeg ofte spørsmål rundt det å velge og være jente i et mannsdominert yrke. Jeg vil ikke si jeg er en typisk guttejente eller at jeg har veldig «gutteinteresser». Jeg valgte bare, i motsetning til veldig mange jenter, å satse på realfag. Jeg lot meg ikke skremme av at det kanskje kunne bli «for vanskelig» eller at jeg muligens ville være den enste jenta på studiet. Jeg valgte bort de tradisjonelle omsorgsyrkene fordi det er så mange andre aspekter av livet man kan bruke den siden av seg, og at jeg kan påvirke samfunnet og mennesket i det på en helt annen måte gjennom ingeniøryrket. Det kanskje ikke en like direkte en-til-en påvirkning, men jeg vil likefult kunne endre mange menneskers liv – forhåpentligvis til det bedre.

I omsorgsyrker er det tradisjonelt en overvekt av kvinner, akkurat som mannfolka preger byggebransjen. Jeg tror det er viktig med både menn og kvinner på arbeidsplassen, at det gir et bedre arbeidsmiljø. Det er det også mange arbeidsgivere som tenker, og det er derfor mange bedrifter som er på jakt etter kvinnelige ingeniører. Jeg har derimot intet ønske om å bli ansatt fordi jeg er kvinne. Jeg har gått tre på skole, avlagt tjuefire eksamener pluss hovedoppgaven, og det er på bakgrunn av det og den kompetansen jeg har opparbeidet meg, at jeg ønsker å bli ansatt – på lik linje som gutta. Jeg ønsker ikke å bli kvotert inn som kvinne! Jeg ønsker ikke å måtte bevise for mine kolleger hver eneste dag etterpå at "hey, jeg kan noe utover det å være kvinne".

Misforstå meg rett. Jeg syns kvinnedagen og likestillingssaken er viktig. Det er takket være feministene og rødstrømpene at jeg i dag kan gå på skole, velge en mannsdominert utdannelse og ikke bli avskrevet som arbeidskraft fordi jeg er i en alder der jeg «kan bli gravid». Jeg trenger ikke gå lenger tilbake enn min farmor for å finne en dame som måtte være hjemme og passe småsøsken, hus og heim til fordel for skolegang. Jeg vet hva likestillingskampen har gjort for meg! Men når jeg blir kvotert inn som kvinne, blir ikke kjønnene lenger vurdert på lik linje, og det er vel det likestilling handler om? Og når alle er ansatt på de samme premissene, vil vel ikke lenger kjønn være en faktor?

"I'm so glad that I'll never fit in,
that will never be me
Outcasts and girls with ambition
that's what I wanna see"

- Pink -