I've looked at life from both sides now...

"Og når jeg sitter der med chai latten min og lyset tent, så tenker jeg på deg, akkurat som jeg sa jeg skulle. Jeg vet ikke om du husker det. Jeg vet ikke om du hadde kjent meg igjen om vi hadde møttes utenfor tid og rom heller, men du smilte med øynene og hånden din var varm når den tok min, takket meg for at jeg kom med middag til deg og tok oppvasken. Du satt deg i solen når den skinte, og satt på radioen inne når det regnet. Og du slepte med deg gåstolen og søpla ut for å kaste den, selv om sjakta var alt for høyt oppe så du nesten måtte stå på gåstolen for å vippe den oppi. Du dro på besøk vil venner, ringte familien og koste deg alene med et glass vin. Og du strøk meg over kinnet når jeg lagde kveldsmat til deg, og takket fra hjertet for at jeg hjalp deg på med pysjen og i seng når du var trøtt.

Jeg var der ikke lenge, for veien min gikk videre, videre, men du husket meg da jeg kom tilbake. Du smilte og strøk meg over kinnet, og jeg lot som jeg trodde at du husket mitt selv om jeg visste at tankene dine begynte å bli sløret av tåke. Du takket meg for at jeg hjalp deg med dusjing og spratt en øl til maten. Du takket meg for fotbadet du fikk selv om jeg egentlig ikke hadde tid, og at jeg satt meg i fem minutter for å prate. Men aller mest takket du meg for at jeg nikket til svar når du spurte om du var blitt skrøpeligere siden sist. Øynene dine var så nakne da de spurte, som et barns med en innstendig bønn, du var så redd for å være til bry. «Men livsgleden din kan ingen knekke,» sa jeg, og da lo du og sa du elsket livet. Du var over 90 og elsket livet, og sa at jeg måtte kose meg hver dag for ingen gjør det for meg og at man må slite litt for selv det er en glede.

Så skiltes våre veier igjen, og aldri mer vil vi sees for da trærne mistet bladene sine den høsten, blomstret du også av. Jeg sitter her og koser meg med en kopp te hele alene, ser inn i lyset og savner deg litt, enda jeg bare kjente deg et sommerøyeblikk."

Man skal være spesiell, men ikke spessi-ell

På fredag skal jeg levere en planbeskrivelse for et område like ved Nesttun. Den har selvfølgelig god utnyttelsesgrad, plenty av grøntområde for ung og gammel og er selvfølgelig utformet i henhold til TEK10s forskrift om universell utforming. Staten pålegger nemlig all ny bygningsvirksomhet en universell utforming, det vil si at alle skal kunne benytte bolig- og bygningsmassen på lik linje uavhengig av funksjonsevne, forutsetning og behov. Universell utforming respekterer altså mangfoldighet blant mennesker og står for inkludering av alle i alle livets faser og gjøremål.

Samtidig ønsker det medisinskfaglige rådet et statlig tilbudom ultralyd i uke 12, til tross for at fagfolk går inn for det motsatte. En tidligere ultralyd vil først og fremst fange opp om barnet har Downs syndrom eller ikke, og mange er derfor redd for at man beveger seg i retning av et sorteringssamfunn. De viser til Danmark hvor det tilbys tidlig ultralyd, og det omtrent ikke fødes barn med Downs syndrom i dag. En slikt statlig tilbud vil være et sterkt signal om at samfunnet ikke ønsker slike barn, og man er redd for at par som velger å bære frem disse barna vil møtes med et «jaja, dere valgte det jo selv».

Likevel setter TV-serien «Ingen grenser» seerrekord på NRK. Et program som følger Lars Monsen og hans 11 ekspedisjonsdeltagere, som alle har ulike funksjonshemminger, på deres 30 dag lange villmarkstur i Norge. I snitt har 1,235 millioner mennesker fulgt deres reise, og da de endelig nådde Snøhetta og beviste at vilje, evner og pågangsmot har ingen grenser, var det 1,4 millioner mennesker som jublet med dem. Det skulle ikke være nødvendig å bevise noe som helst, men man trenger kanskje et slikt program for å vise at «litt annerledes» egentlig er «som alle andre».

Programmer som «Ingen grenser» får meg til å tro at samhold, hjerterom og takhøyd er på vei tilbake, men så får man forsideoppslag som at «sint og sjenert kan bli diagnoser», og så er man plutselig tilbake der hvor folk er travelt opptatt med å sette merkelapper på hverandre. Plutselig får en liten elite av fagfolk makt til å definere hva som er «normalt» og hva som er «unormalt» (og dermed vil antageligvis færre av oss defineres som friske og normale), og i samme slengen vil de kunne definere hva som er et godt liv og hva som er gode egenskaper.

I en håndvending har janteloven blitt legalisert i en psykologisk innpakning, og man får de å bale med i tillegg til de mer ubevisste rammene samfunnet har streket opp for en i forhold til hvordan en skal være og se ut for å bli akseptert. Samtidig har man et samfunn som priser det som er annerledes, så fremt det er «riktig annerledes» vel og merke. Du skal være spesiell, men ikke spessi-ell. Du skal være blond, men ikke dum. Du skal være tynn, men ikke anoreksis. Det er janteloven all-over-again. Det er viktig å bli sett, helst for den en er, men det viktigste er først og fremst å bli sett. Be someone special. Ha det rette imaget og det rette stæsjet. Si de riktige tingene i det rette øyeblikket, men aldri, aldri feile. Men nå «det er menneskelig å feile», har vi kanskje mistet vår menneskelighet? Klarer vi ikke fremheve oss selv på noen annen måte enn å peke nese av noen andre? Eller er har vi bare blitt så opptatt av å bli sett, at vi glemmer å se hverandre?