Candy Cigarett

Candy cigarett

The New Mothers

Sally Mann er en amerikansk fotograf som først ble kjent for sitt kunstnerlige prosjekt "Immediate Family" der hun fotograferer sine egne barn avkledde på en både bokstavelig og symbolsk måte. Hun ønsket å formidle både det primære og det lekende aspektet ved menneskelig atferd, og bildene viser barna etterligner og leke ut sosiale og familiære roller. Serien har av kritikerne blitt beskyldt for å være barnepornografiske, og jeg kan til en viss grad skjønne denne kritikken da man på flere bilder føler man har kommet vel langt innenfor den private sfære. Samtidig mener jeg at denne kritkken sier mye om hvilket seksualiserte samfunn vi lever i.

"Candy Cigarett" viser Manns datter Jessie som balanserer en sjokoladesigarett i hånden som en uskyldig miniatyr av en slank, blond og "noen-og-tyve" skjønnhet. Bildet har blitt fremsatt som et slående eksempel på Manns særegne kombinasjon av nøye planlegging og lykketreff, og er sammen med "The New Mothers" mine favorittbilder av Mann. Jeg vet ikke om det var Manns intensjon, men jeg syns disse bildene illustrerer dagens barns barndom. Jeg mener at dagens barn alt for tidlig blir fratatt leken, og i stede plasseres inn i de voksnes verden. Jeg skulle ønske at barn fikk være barn lenger, og beholde leken så lenge som mulig.

Kilder: 
- http://no.wikipedia.org/wiki/Sally_Mann
- http://www.mocp.org/collections/permanent/mann_sally.php

End Times

"End Times" av Jill Greenberg er både fantastiske og sære, dynket med både realisme og fantasi. Bildene hennes er vakre og gripende, og har både politisk og personlig betydning. Greenbergs tema er tabu: Barn i smerte. Hun ønsker å utnytte dette ubehagelig bildet til å bryte gjennom det "pop mainstreame" og begynne en nasjonal dialog.

“The children I photographed were not harmed in any way. And, as a mother, I am quite aware of how easily toddlers can cry. Storms of grief sweep across their features without warning; a joyful smile can dissolve into a grimace of despair. The first little boy I shot, Liam, suddenly became hysterically upset. It reminded me of helplessness and anger I feel about our current political and social situation. The most dangerous fundamentalists aren’t just waging war in Iraq; they’re attacking evolution, blocking medical research and ignoring the environment. It’s as if they believe the apocalyptic End Time is near, therefore protecting the earth and future of our children is futile. As a parent I have to reckon with the knowledge that our children will suffer for the mistakes our government is making. Their pain is a precursor of what is to come.”
- Jill Greenberg -

The Sunday Times Magazine var det derimot mer opptatt av en annen debatt da de skrev på forsiden:  

"The greate lolipop debate; A photographer steals sweets from children and captures their reactions. Is it art or abuse?" 

Japp, japp. Kunst selger.

Kilder: 
- http://www.guyhepner.com/collections/jill-greenberg-end-times
- http://www.thepalmbeachtimes.com/Pages/Jill%20Greenberg.php

Den store reisen

I tolv episoder har man kunnet følge tre familier på "Den store reisen", et program som går på NRK. I går kunne man se siste episode der familiene oppsummerte turen sin, og den lærdommen de tar med seg. Jeg syns de sa mye fint. De nevnte mange av de tingene jeg har misunt de ulike kulturene rett og slett fordi det er noe vi "moderne mennesker" mangler.

Dagens samfunn har enkelt individet så i fokus, at fellesskapet har blitt helt overkjørt. Nærheten til de andre forsvinner, når alle er seg selv nærmest. Det voldsomme fokuset på seg selv, gjør flokkdyret mennesket veldig ensomme.

"Noe av det barna satte størst pris på var at vi skulle være sammen som familie, vi fire."
- Rune Breili -

"… Innser hvor heldig vi er da, hvor privilegerte vi er, som har alt det vi har. - Litt sånn klar over hva vi ikke har og. Hvor stressa alle folk er rundt oss, og lite tilgjengelig. Lite tid til hverandre, mer opptatt av deg selv lissom…"
- Tove & Ronja Breili -

"Jeg ble veldig sånn rørt over hvordan mennene var med barna. Det hadde jeg ikke forventet. Også ble jeg litt sånn rørt eller kanskje nesten litt misunnelig på den nærheten de damene hadde. Det å leve så mye av livet sitt sammen med noen andre kvinner kontra det å leve livet sitt sammen med en mann som stort sett er på jobb og opptatt med det. "
- Tove Breili -

I vårt samfunn går veien til frihet gjennom kunnskap. Kunnskap er det samme som makt, en myndighet vi ikke er redd for å bruke. Likevel kan det noen ganger virke som om kunnskapen ikke er stor nok i forhold til hvordan vi bruker makten. Vi glemmer at sammen med makt kommer ansvar, kanskje fordi dette ansvaret føles så tungt at ryggraden nesten bøyes. Vi innbiller oss at vi bor på et trygt sted, men nyhetssendingene, bildene vi stadig utsettes for, viser oss at det nødvendigvis ikke er tilfelle. Vi innbiller oss at vi er frie fordi vi besitter en kunnskap større enn noen sinne, selv om den samme kunnskapen begrenser vår egen handlefrihet. De voldsomme samfunnsendringene makten medfører, den store kunnskapen, den manglende handlefrihet, gjør vår verden til et utrygt sted.

"Problemet er jo at vi kommer fra en mye mer opplyst verden. Friheten ved blant annet ved å slippe å være så tilgjengelig. Man levde mye mer isolert der, og det er noe jeg absolutt kunne tenke meg å ta med meg. At man blir flinkere til å sette av tid til seg selv, og ikke blir spist opp av våre kommunikasjonsmedier og sånt. […] Jeg tror at noe av det de har som vi kanskje ikke har, det er trygghet. Man føler seg veldig trygg når man er sammen med dem og der hvor de er. De behersker stedene de er og de føler seg trygge og hjemme. Det er kanskje noe vi mangler."
- Rune Breili -

Vi fremhever oss selv som "opplyste mennesker" hvis verdier derfor er de beste. Vi på presser derfor andre kulturer våre verdier med en viss rettighet, en selvfølgelighet, uten å se på mørketallene i det samme "opplyste samfunn". Vi misjonerer egne verdier uten tanke på antall "tapere" de samme verdiene lager.

"Hvor mye tåler en sånn kultur av påvirkning fra vår kultur? En veldig mye mer materialistisk kultur som kanskje gjør at de nå også blir tent på å få mere av de materielle goder. Når de kan holde seg tørre på bena, når de kan bli varme så er jo det goder alle ønsker seg. Det vil jo medføre at de må selge jorden sin, all maten sin, for å kunne handle til seg den type materialistiske goder som vi har. Slike samfunn er dømt til å gå nedenom og hjem.”
- Rune Breili -

Det aller største tankekorset er likevel den store friheten det moderne samfunnet påroper seg. Friheten til å velge, friheten til å være hvem man vil… Friheten synes ubegrenset, mens det frihetsdyrkende samfunnet egentlig har klare retningslinjer for hvordan man burde se ut og hvordan man burde handle. Samtidig skaper den tilsynelatende store friheten et stort press på den enkelte, alle må jo "finne sin egen vei", så stadig flere mennesker går seg vill i eget hodet mens de jakter på egen selvrealisering.

"Jeg følte meg så fri da jeg var der på et vis. Bare kunne slippe å tenke så mye, bare gjøre det lissom... Det var veldig godt. Det må være det jeg savner mest."
- Malin Wold Hansen, 13 år -

The boy who lived

Mandag så jeg "Harry Potter & dødstalismanen del 1", på kino (anbefales!), og i går så jeg "Harry Potter og de vises stein" om igjen på Anes nye, digre fødselsdagsgave. Da jeg gikk hjemover, gjennom Bergens gamle gater, føltes det nesten som om jeg gikk rundt på Galtvort, som om jeg fløy på en magisk sopelime og at alt kunne skje når som helst.

Det er noe eget med Rowlings magiske verden, man ønsker å bli en del av den, at det aldri skal ta slutt. Og likevel kommer man til siste side, likevel begynner rulleteksten å rulle og man returnerer til virkeligheten hver eneste gang. Men i lange øyeblikk etterpå, selv om man er tilbake i den verdenen man kjenner så godt, så føles den litt magisk likevel. I et deilig øyeblikk føles også virkeligheten som et magisk sted der alt er mulig.

Jeg selger min sjel til Facebook

Jeg åpner igjen dørene til nettet på vidt gap, og selger sjelen min til Facebook. Livet mitt flashes for åpen scene, der alt er sirlig dokumentert gjennom store bilder og intentsigende statuser. Nå vet alle hva jeg liker og ikke liker, og ikke minst hvilken dag en bursdagsgratulasjon er på sin plass.

Jeg planter begge bena innenfor, har igjen plass på stjernehimmelen, har igjen en plass i solen. Jeg er ikke nok i meg selv, mitt virituelle "jeg" er den som er noe, den som teller. Jeg har solgt min sjel til Facebook, men også stjerner slutter å funkle.

- Gratulere med dagen, broder'n, this is for you! ;)

...

Tusen tårer grått
i stillhet;
Følte meg så fattig
som hadde mistet deg.

Først seks år etter
kan jeg prate høyt;
Så rik jeg er
som fikk kjenne deg!

- ETS -

Ingen himmelsk lønn, bare høner!

I årenes løp har alle ens gjøren og laden blitt notert av en høyere makt, slik at vi kan veies, finnes for tunge og skylde på McDonalds. Jeg henviser med andre ord til uttrykket "en vil få sin lønn i himmelen".

Selv om jeg har kirkegårder jeg foretrekker (på grunn av utsikten), spekulerer jeg aldri i hvor jeg måtte havne. Tross alt så er det ingen vits i å bruke tid på noe som ligger utenfor ens egen kontroll. Jeg håper dog at hvor enn jeg havner, så har de en liten snerten heis (jeg er ingen fan av trapper) så man kan besøke "den andre etasjen". Det er nemlig enkelte som fortjener å få passet sitt påkrevd i større grad enn andre, og jeg vil nødig miste den muligheten bare fordi jeg havner på feil sted. Saken er nemlig den at jeg har ei høne å plukke med flere:

Slanger
Slangen lurte menneskene ut av paradis. Som om ikke paradisforsvisning var nok, måtte vi også drasse på slangen. Er det virkelig mer å si?

Strømpebukse-oppfinneren:
Jeg ser for meg at dette er noe som kom til ved et uhell. En idiot av en mann skulle stelle hjemme, og kjørte da strømper og bukser på alt for høy temperatur i en vaskemaskin. Da maskinen var ferdig, var det ikke lenger strømper og bukser, men en sak. Mannen lukta trøbbel, og tok en spansk en: "Det er veldig moderne!" Kona prøvde elendigheta, og tenkte "for en elendighet – men det er jo moderne" og gikk med det. Mannen så at dette plagget viste deilig mye hud uten å vise hud, og vips, ble det masseproduksjon. Ettersom plagget ble oppfunnet av en slik veldig begrenset hjerne, er det ikke rart strømpebuksa er trang og vanskelig å komme inn i. Og masseproduksjon forutsetter massesalg, og det fikser man lett ved at de revner så fort du tar i dem. Men hvorfor må de gli ned mellom beina på en (før man i det hele tatt har tenkt at de skal skli ned, og da helst på en litt mer sexy måte…) så man dasser rundt som en annen sagger?

Strømpebukse med hold-in-funksjon
Jada, akkurat da kvinnen ikke trodde det kunne bli verre, kom hold-in strømpebuksa. Hvis magen din ikke er flat, og låra dine er litt for store, bare drar du på deg en slik en, og den vil motvirke alle gravitasjonslover som et helvete. Her skal visse fysikklæreres uttalelser nevnes; Gravitasjonsloven er kraftige saker, og bør ikke tulles heftig med. Noter deg derfor at du ikke vil kunne innta noe som helst resten av kvelden, da du har mer enn nok med å smake på alt du har inntatt det siste døgnet.

Eksamen-oppfinner’n
Den som fant opp eksamen, var en liten djevel med alt for stor sans for nervøsitet, angst og frykt. De kaster seg over en i god tid før eksamen, og forsvinner ikke før det hele er godt og vel overstått. Som en sykdom rir de en stakkars kropp, gir kvalme, nervøs svetting og en uro i kroppen som henger i lenge etter, og det finnes ikke en gang noe som hjelper på blå resept! Jeg tror at hver gang man har eksamen, så dør kroppen litt.

- Jeg er redd fortsettelse følger!

Please don't leave me!

Når man blogg-surfer finner man så mange fine og spennende blogger å lese, og i dag var intet unntak. Endte med å gjøre noe jeg aldri har gjort før, da jeg kastet meg med på en blogg-konkurranse! Konkurransen går ut på å lage et novemberdikt, og selv om det er en vanskelig utfordring når tekster som November-sangen til Milk Inc finnes, må man jo prøve seg. Mitt (utypiske?) bidrag finner du under :)

Under iskald november himmel
mister du alle bladene dine
så kun nakne grener
holder deg fast

i livet

Jeg sier at sola skinner
om våren,
skinner snart,
bare du står stormen av

Men hjertet ditt har alt
sluttet å slå
og sakte forsvinner sporene dine

i snøen

- ETS -

Addiction

Vi vet alle om en koffein- eller nikotinslave. Dessverre vet de fleste om en alkoholiker eller narkoman også. Det er avvenningsgrupper for spillegalskap og sex avhengige, og om du vil bli kvitt Facebook-besettelsen din, så tror jeg det er oppretta et behandlingstilbud for det og.

Alle er vi avhengig av noe, men kanskje ikke like "heavy" saker. Så hvorfor blir vi aldri avhengig av det som er bra for oss?

Men eg har ei tru bak all min tvil

"Sorgen og gleden vandrer tilhope" er en Kingo-salme som ble utgitt i 1674. Sånn tenker jeg at det er med tro og tvil også. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at uten tvil, er det ingen tro, og uten tro, er det ingen tvil.

En av filosofiens mest kjente setninger, "cogito, ergo sum" ("jeg tenker, altså er jeg"), var Decartes slutning etter å ha tvilt på det meste. Unntaket var faktisk Guds eksistens, eller den uendelig godhet, som Decartes fant det alt for lett å tvile på. Å tvile på Gud hadde derimot Jesus(!) gjort mange år tidligere, da han hang på korset og i et øyeblikk av tvil ropte; "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"

Jeg ser på menneskene, jeg ser på verden, og roper det samme som Jesus: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt oss?" Jeg får ingen svar i store, svarte bokstaver. Jeg eier ikke svarene som forklarer og trøster. Stillheten føles overveldende, urettferdig. Noen ganger slår det meg i bakken, andre ganger vender jeg pekefingeren mot meg selv; Hva gjør jeg for verden?

Men om jeg tror eller tviler, så er Gud med meg, jeg kan ikke avskrive Ham. Jeg har forsøkt mange ganger, men Han kommer alltid tilbake. Så jeg tror og jeg tviler, jeg tviler og tror - på denne veien vi kaller livet.

I can't believe...

Dear God,
hope you got the letter,
and I pray you can make it better down here.
I don't mean a big reduction in the price of beer,
but all the people that you made in your image,
see them starving on their feet,
'cause they don't get enough to eat
from God.
I can't believe in you.

Dear God,
sorry to disturb you,
but I feel that I should be heard loud and clear.
We all need a big reduction in amount of tears,
and all the people that you made in your image,
see them fighting in the street,
'cause they can't make opinions meet,
about God.
I can't believe in you.

Did you make disease, and the diamond blue?
Did you make mankind after we made you?
And the devil too!

Dear God,
don't know if you noticed,
but your name is on a lot of quotes in this book.
Us crazy humans wrote it, you should take a look.
And all the people that you made in your image,
still believing that junk is true.
Well I know it ain't and so do you,
Dear God,
I can't believe in,
I don't believe in,

I won't believe in heaven and hell.
No saints, no sinners,
no Devil as well.
No pearly gates, no thorny crown.
You're always letting us humans down.
The wars you bring, the babes you drown,
those lost at sea and never found,
and it's the same the whole world 'round.
The hurt I see helps to compound,
that the Father, Son and Holy Ghost,
is just somebody's unholy hoax,
And if you're up there you'll perceive,
that my heart's here upon my sleeve.
If there's one thing I don't believe in...

It's you,
dear God.

Lillebroren min sendte meg denne "ateist-sangen" av XTC for en stund siden, i håp om å starte en skikkelig diskusjon med meg. Han ble nok litt skuffa, da jeg likte sangen og var enig i flere av tingene den kritiserer. Saken er jo den at selv om man tror, så er man absolutt ikke uten tvil! Mange ganger har jeg sett rundt meg og lurt på om Gud virkelig kan fins når verden er som den er!? Jeg har vært sint, beint fram forbanna, men uansett hvor mye jeg raser, hvor mye jeg griner, så kommer jeg alltid frem til dette ene; Gud er.

Min bror er vitenskapens tjener, han vil ha bevis, harde argumenter og kald fakta på bordet. Jeg kan gi han hjertet mitt og la han dissekere det, men han vil aldri finne det han ønsker seg. Det er kun i sitt eget hjerte en har bevis for Guds eksistens, og derfor bør Bibelen også leses med hjertet.

Mitt båt er så liten

Det prates ofte om "Guds plan" i de hellige kretser, at Gud har en plan for livet til den enkelte. "Når han styrer båten da går det så bra." Men med en slik tankegang, ville den frie vilje ikke eksistere lenger, for alt ville vært skrevet i stein. En slik tankegang frigjør en fra ansvaret for eget liv og tar fra en all selvstendighet, da alt man trenger å gjøre, er å bukke og neie og blindt følge.

Båten er liten, og havet er stort, men ved roret der sitter jeg. Jeg lar ikke båten kantre eller drive rundt i lave og høye bølger. Jeg styrer båten i riktig retning, den retningen som er riktig for meg. Jeg tar kontroll over egen båt, over eget liv. For Gud står ikke ved roret, han er den kraftfulle vinden i seilet.

Ingenting e absolutt

Sigvart Dagslad er kristen og artist, men liker dårlig å bli kalt "kristen artist". Han forklarer det med at det er en kunstig betegnelse på en hvilken som helst musiker, og at det er like relevant som å si "dyslektisk artist" eller "kvinnelig forfatter". Han sier videre at en slik betegnelse er veldig snever og begrensende, og at han ikke "tar avstand fra det å være kristen, men fra merkelappen".

Jeg kunne ikke vært mer enig. Selv på direkte spørsmål, syns jeg det er ekkelt å svare at "ja, jeg er kristen", rett og slett fordi jeg da blir tillagt så mange meninger jeg ikke har. Plutselig har jeg fordømt alle ikke-troende til evig pinsel i helvete, hevdet at homofili er djevelens verk, og fordømt Darwins utviklingsteorier som tidenes viss-vass, sånn at personen som spurte føler han har sin fulle rett til å se på meg med "du-er-en-sånn-en-du-ja-blikket"!?

Når jeg sier jeg er kristen, så mener jeg at jeg tror på Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Jeg tror ikke på alle holdningene til den kristne kirke eller de religiøse lederenes dommer i Guds navn, og jeg fornekter ikke vitenskapen. Alt jeg sa, var at jeg tror på Gud. Så neste gang, før du tar fram merkelappene dine og det teite du-er-sånn-du-ja-blikket, spør meg hva Gud er for meg.

Livsmotet finnes i hver tanke om døden

Med en gang jeg kom hjem fra biblioteket, satt jeg meg godt til rette i godstolen med "Våkne som en del av naturen". Det er en diktsamling av Tommy Skoglund som jeg har hatt lyst til å lese – siden forrige høst faktisk (jaja, jeg er jo ikke kjent for å være så rask). Da var han nemlig debutant, og leste høyt fra boken sin på en sånn "litterær sak" de arrangerte på Kvarteret, der jeg befant meg i forbindelse med Kjerstis debututgivelse, "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg". Innholdet og språket hans fanget meg, så jeg gjordet meg et lite memo bak øret om at den boken måtte jeg låne. Og som sagt som gjort – med litt treghetsmargin i hvert fall.

Tekstene i "Våkne som en del av naturen" slår meg ikke som typiske dikt, heller korte, korte tekster med et poetisk språk – eller kanskje det bare er jeg som er firkanta i formen (hehe – altså oppsettet). Temaet eller innholdet fanget meg som sagt, han skriver lavmelt og ettertenksomt, men likevel rett frem og "hverdagslig", om det å miste besteforeldrene sine.

Det er da ikke så originalt, tenker du. Jo, jeg vil si det. Bøker om tap av besteforeldre er enten skrevet for barn under fem, eller så fortelles det fra et synspunkt der det er foreldregenerasjonen som mister sine foreldre – og "vi barnebarna" bare nevnes i en bisetning. Jeg mener ikke at vi ligger heartbroken på gulvet, at vi må redefinere verdensbildet vårt eller noe sånt, men det er trist. Og det er en sorg, selv om vi i stor grad aksepterer at det er sånn livet er. "Sorg er to krafsende hender. Familierøtter som graver seg ned i jorden på leting etter forfedre."

Skoglund er spesielt flink til å formidle stemninger, følelser på en vakker og likefrem måte. For det kunne lett blitt platt og veldig "buhu", men han unngår det ved at tekstene er krydret med, det jeg vil kalle, språklige krumspring, regne visdomsordene, små ting man kan tygge litt på. "Døden må være livets forbilde. Døden som er trofast mot alle." I tillegg er han er brutalt ærlig og rett frem. Dør man i sitt eget spy, så dør man i sitt eget spy, om du er bestemor aldri så mye - her skal det ikke romantiseres eller "poetiseres" nei!

Boka omhandler ikke bare bestemor og bestefar, men også døden. "Ethvert menneske jeg kjenner skal forsvinne og aldri mer styre legemet." Og om livet, og minnene som skal "miste alle blader og bli til jord". Og den handler ikke minst om forgjengeligheten. Kanskje handler ikke boka om sorg, bare om forgjengeligheten, og om å akseptere livets gang for hva det er, og om å gå videre. "Det jeg har lagt bak meg, vil gå igjen i det som skal komme". Nei, dette er rett og slett en søt, liten bok jeg vil anbefale! Jeg vil i hvert fall kjøpe meg min egen – eller kanskje ønske meg den til jul?

Sikt mot månen
selv om du ikke treffer
lander du alltid
blant stjernene
- lillesøsters dikt til bestemor -