This is Halloween!

Nordmenn digger alt amerikansk, det er en kjensgjerning, og importerer det meste landet har å by på: Coca Cola, silikonpupper, Mc Donalds, politikk, klissete Hollywood-filmer, you name it – vi sluker det rått. Det norske blir rett og slett sprekere hvis man bare spriter det opp med noe amerikansk. Ta for eksempel 31. oktober som tidligere bar navnet allehelgensaften. Døper man dagen om til Halloween i stede, får man plutselig kle seg ut som en skrekkfilm, og tigge godteri hos naboen. - Oh yes, man må bare elske amerikanske tradisjoner!

Og dette er nok en tradisjon som kler vår dessertgenerasjon, for denne tradisjonen kan man virkelig kjøpe for penger. Den gir en lang marsj i julestemning og påskekos, her er det kostymer, pynt til huset og det påkrevde godterilageret som er essensielt. Og er det noe vi kan her i Norge, så er det å bruke penger. Vi åpner døra på vidt gap, og holder velkomstkonsert mens vi roper, "nå var det godt du kom, herr Halloween, for vi har så mye penger at vi vet ikke hvor vi skal gjøre av alt sammen!"

Og butikksentrene er ikke vonde å be. Allerede i august kan du kjøpe alt du måtte trenge innenfor temaet svart og oransje. X-antall reklameplakater roper "kom og kjøp, kjøp, kjøp!", og vi kommer så gjerne. Vi drar kortet varmt når vi hamstrer godterier og dytter spøkelsesdrakter, sjørøverutstyr og dyr sminke på ungene våre, mens vi stønner ”eie, eie, eie” som store, grådige kapitalistspøkelser – og enda er vi ikke utkledd.

Og så kommer den store dagen da de veldig små barna i de ikke-hjemmelagde kostymene går fra dør til dør i nabolaget. De er utstyrt med store søppelsekker som høylytt krever godteri, og de (visstnok) magiske ordene "trick or treat!" Det fine med Halloween er nemlig at man slipper å synge eller stå på hodet, man trenger bare å ringe på dørklokka og brøle frem tre ord, og så vil godteriet regne ned i sekken.

Den som eier dørklokka, kan selvfølgelig prøve å overhøre noens håpefulle. Er man heldig, velter de bare en søppelkasse, er man mindre heldig, må man sette av hele neste dag til å vaske råttent egg av garasjeport og vinduer. Grunnen? Man er tross alt uhøflig og frekk når en nekter barna sin rett til godteri – det står i menneskerettighetene det!

Og den gamle, småglemske damen i C-blokka, blir glad når det endelig er noen som ringer på døra hennes, men bare til det går opp for henne at det er styggen sjøl som står på trappa. I forskrekkelsen faller hun og brekker lårhalsen, og ender opp med et tre uker luksusopphold i helse-Norge. Der går hun på rundgang som en alt for tidlig julegave mellom byråkratiene, noe som blir en så stor påkjennelse for henne at hun ikke er hjemme før til neste Halloween. Så når små og store djevler ringer på døren hennes 31. oktober året etter, håper hun det er hennes siste time som har kommet, og ikke flere bortskjemte drittunger.

Tilslutt er kvelden over, og ungene kommer slitne hjem med sekkene fulle av godterier. Dette blir selvfølgelig beslaglagt så fort de er innenfor døra (med unntak av de råtne mandariner fra den rare naboen lengst nede i veien), for slikt er rett og slett ikke bra for små tannebisser, og enda verre: Det er ikke sunt! Og så bærer det i seng med Dracula og heksene fra Bloksberg, og mens de drømmer om gamle damer med dødsskrekk og lårhalserer som viser veien til helvete, sitter foreldrene i godstolen foran TV’en og fråtser i godteriet. – For man kaster da ikke mat, tenk på de stakkars barna i Afrika!

Jeg leter også etter meningen med å lete

Torsdag var jeg på biblioteket her i Bergen med en lang liste over bøker jeg ønsket å lese. Fant ut at jeg, til tross for all treninga, ikke var sterk nok til å bære hjem alle, så jeg måtte gjøre meg et kresent utvalg. Nå ligger derfor en koselig liten bunke med nøye utvalgte bøker på "stuebordet" mitt, og bare venter på å bli lest (innleggstittelen er faktisk hentet fra en diktsamling av Skoglund som jeg har lånt). I tillegg har jeg skrevet meg på venteliste på flere nye utgivelser, og snart er vel alle Coelho-bøkene jeg bestilte i postkassen min og.

– Det er rett og slett bokhøst i Bergen – med mange ord! ;)

I dag vil jeg være en utypisk flink pike...

"It's okay to say you've got a weak spot,
you don't always have to be on top.
Better to be hated
than loved, loved, loved for what your not"

I dag vil jeg være en utypisk flink pike og investere litt tid i meg selv. Jeg gjemmer alle krav og alt mas under senga, før jeg lager meg en kopp sjasmin-te og tenner to rosa telys. I dag vil jeg være en utypisk flink pike, så jeg tenker ikke på alt det jeg ikke fikk gjort eller alt det jeg burde ha gjort. Jeg setter meg i stede godt til rette i godstolen ved vinduet, og drikker teen min sakte og helt uten dårlig samvittighet.

I dag vil jeg være en utypisk flink pike, så jeg drar forventningene ned fra fjellet og klapper meg selv på skulderen; Dyktige, dyktige meg som sto opp tidlig. Dyktige meg som gikk på skolen, dyktige meg som lagde middag. I dag vil jeg være en utypisk flink pike, så jeg leser en bok bare fordi jeg har lyst og lar verden seile sin egen sjø. og når den utypiske flinke piken legger seg tidlig - fordi hun er så dyktig - så tenker jeg at flinke piker bør være snillere mot seg selv å ha utypiske-flinke-pike-dager oftere.

Om å elske seg selv

"Å elske seg selv er begynnelsen til en livslang romanse," sa Oscar Wilde. For noen mennesker er det ikke slik. For noen er det en livslang kamp å like seg selv, bare litte grann... "Du skal elske din neste som deg selv," står det i Bibelen. Mange legger så stor vekt på nestekjærligheten at de glemmer seg selv. Man glemmer at Gud ønsker at vi i tillegg til å bry oss om menneskene rundt oss, også må ta vare på oss selv. Kanskje er det sånn at først når vi selv har det bra selv, kan vi gi kjærlighet og glede videre til andre?

(Tusen takk til Silje for mange fine ord!)

Prisoner of the road

I verdens rikeste land, i en tid med individet i sentrum, er det lett å bli selvsentrert og egoistisk. Min tid, mine penger, meg, min, mitt. Mange ønsker å være en motvekt til denne trenden, og mange mennesker utviser stor nestekjærlighet hver eneste dag. Et konkret og nylig eksempel er jo TV-aksjonen som var nå i helgen, der utrolig mange mennesker viser at de evner å se lengre enn sin egen nese.

Noen mennesker er faktisk så flinke til å se andre, utvise nestekjærlighet, at de glemmer seg selv. De glemmer at "du skal elske sin neste som deg selv". Men hvordan kan man elske seg selv? Er ikke det å elske seg selv det samme som å si at man er fullkommen, perfekt, og dermed stopper en å strebe mot en bedre versjon av seg selv? Fortjener man sin egen kjærlighet? Er ikke nettopp det å elske seg selv den største form for egoisme?

Tomorrow's a brand new day

Noen dager surfer man på opptur-bølger,
andre dager padler man i motvind.

...men det er i motbakke det går oppover!

Eplet i straffeloven

"Hun nøt røyken langsomt og uten skyldfølelse mens hun lyttet til pianomusikken og tenkte på Veronika og på livet utenfor Villetes murer, som var i ferd med å bli så vanskelig at det ikke var til å holde ut for noen. Etter Maris mening skyldtes ikke denne vanskeligheten kaos eller uorden eller anarki, men tvert om for mye lov og orden. Samfunnet fikk stadig flere regler, og lover som motsa reglene, og nye regler som motsa lovene, og derfor ble folk redde og våget ikke å ta det minste skritt utenfor det usynlige reglementet som alle lot seg styre av.

Mari hadde god kjennskap til saken, for hun hadde vært advokat i førti år før hun ble syk og kom inn på Villete. Allerede i begynnelsen av sin karriere hadde hun mistet sine naive illusjoner om lov og rett. Det hadde raskt gått opp for henne at loven ikke var til for å løse problemene, men tvert om for å holde tvistene gående i det uendelige.

Synd at ikke Allah, Jehova, Gud - det spilte ingen rolle hva de kalte ham - hadde levd i dagens verden. For i så fall ville vi alle fremdeles ha vært i paradis, mens han ville hatt hendene fulle med å svare på anker og appeller og henvisninger og utsettelser og spørsmål om rettssikkerhet, og i utallige høringer måtte gjøre rede for sin beslutning om å forvise Adam og Eva fra paradis - de hadde jo bare overtrådt et despotisk forbud uten noe som helst juridisk grunnlag: ikke spis frukten av Kunnskapens tre.

Hvis han ikke ville at det skulle skje, hvorfor hadde han da satt det treet midt i hagen, og ikke utenfor paradisets murer? Hvis Mari hadde vært parets forsvarsadvokat, ville hun ha anklaget Gud for "administrativ forsømmelse", for i tillegg til å sette treet på feil plass, hadde han forsømt å sette opp gjerder og varselskilt, og han hadde ikke sørget for det minste sikkerhetstiltak, og utsatt alle som kom forbi for fare. Mari kunne også anklage ham for "oppfordring til forbrytelse", for han hadde omhyggelig gjort Adam og Eva oppmerksom på hvor treet befant seg. Hvis han ikke hadde sagt noe, ville slektledd etter slektledd ha levd her på jorden uten å interessere seg for den forbudne frukten. Den vokste sikkert midt i en skog full av liknende trær, uten særlige kjennetegn.

Men den gang ei. Gud skrev en lov og klarte å få noen til å bryte den, bare for å kunne finne opp Straffen. Han visste at Adam og Eva ville bli lei av fullkommenheten, og før eller senere ville de sette hans tålmodighet på prøve. Han satt der og ventet - og håpet? For kanskje til og med han, den allmektige Gud, var lei av at alt gikk som smurt. Hvis ikke Eva hadde spist eplet, ville det da ha skjedd noe spennende i alle disse milliarder av år?"
- Paulo Coelho -

Isfolkets dype spor

Det er mye rart på nettet, men det er også mye fint. I dag surfet jeg for eksempel på en vilkårlig bølge, da jeg plutselig havnet her. Hun skrev så vakkert om min ungdoms store forfatter, Margit Sandemo, at jeg ble innspirert til å skrive et lite innlegg om mitt eget forhold til den fantastiske forfatterens verker.

Bøkene hennes regnes gjerne som kiosklitteratur, og fremholdesderfor gjerne som "mindreverdig litteratur". Dette til tross for at hennes mest kjente serie, Sagaen om Isfolket, har solgt i mer enn 36 millioner eksemplarer. Jeg ble introdusert for denne serien av en venninne da jeg gikk på barneskolen, og dro rett på biblioteket for å låne dem.

Jeg var vel en 11-12 år den gangen, men jeg husker fremdeles da jeg spurte etter bøkene hennes på biblioteket. Den strenge bibliotekaren bak skranken fikk et hardt drag om munnen, og så på min mor som om jeg var et forsømt barn. – Slikt hadde de ikke på hyllene der må vite! Heldigvis var det høyere under hyllene på nabokommunens bibliotek, så der kunne jeg låne med meg bærepose på bærepose med Sandemos herlighet.

47 bøker senere, levde jeg i en annen verden, og tomheten når siste punktum var lest, var overveldende; Hva nå? Jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre, jeg begynte på nytt med bok nummer en – og på nytt og på nytt og på nytt. For selv om jeg likte de andre seriene hennes også, kunne ingen måle seg med Tengel, Sol, Heike og alle de andre fantastiske menneskene av den uforglemmelige slekten, Isfolket!

Fasinasjonen forsvant ikke med årene, jeg leser stadig favorittbøkene om igjen, og lykken var derfor stor da jeg fikk kjøpt hele serien brukt. Jeg dro rett hjem og rydda plass i bokhylla, og kjærtegnet ryggene på hver enkelt bok som om den var en dyrbar skatt. Den dag i dag har de ikke Sagaen om Isfolket på det lokale bibliotekt hjemme, men jeg følte Sandemo fikk den oppreisningen hun fortjente, da jeg og en venninne skrev særemneoppgave om henne og Isfolkets verden siste året på videregående til toppkarakter. Vi satt og fantaserte om en gang å få se vårt yndlingsunivers i levende bilder, og diskuterte heftig hvem som skulle bekle de ulike rollene. Kanskje vår drøm endelig går i oppfyllelse, Hanne? :)

"Langt tilbake i tiden, for mange hundre år siden, vandret Tengel den Onde ut i ødemarken for å selge sin sjel til Satan. Han ble stamfar til Isfolket. Tengel fikk løfte om jordisk vinning mot at minst én av hans ætlinger i hvert slektsledd skulle gå i tjeneste hos Djevelen og utføre onde handlinger. Deres tegn skulle være de kattegule øynene, og de skulle besitte trolldomskrefter. Og en gang skulle det fødes en som eide større overnaturlig makt enn verden noen gang hadde sett. Forbannelsen skulle hvile over ætten inntil det stedet ble funnet, der Tengel den onde hadde gravd ned gryten han brukte da han kokte heksebrygget som manet fram mørkets fyrste. Så sier legenden. Om den er sann, vet ingen. Men en gang på 1500-tallet ble det født en rammet ætling av Isfolket. Han forsøkte å vende det onde til godt istedet, og ble derfor kalt Tengel den Gode. Det er om hans familie denne sagaen handler. Eller kanskje handler den mest av alt om kvinnene i hans slekt."

Veronika vil dø

"Veronika vil dø" er en bok av Paulo Coelho, forfatteren bak "Alkymisten". Jeg kjøpte den en av de sjeldne gangene da jeg hadde god tid på Gardermoen, på vei tilbake til Bergen. Egentlig skulle jeg bare kjøpe meg noe å drikke på Narvesen, men så endte jeg altså opp med denne boka i stede - eller i tillegg - det husker jeg ikke helt...

Jeg så egentlig på flere bøker, men i beste impuls-kjøp-stil, falt jeg for denne tittelen, "Veronika vil dø". I dagens samfunn vil man ikke dø, man vil leve evig - Forever young. Men Veronika vil dø, det skriver Coelho med store, hvite bokstaver, og jeg er og har alltid vært nysgjerrig. Hvorfor vil Veronika dø? Ja, hvofor vil Veronika dø? Si det. Kanskje er det fordi solen ikke skinner, kanskje skinner den for hardt. Kanskje fordi du ikke vet hvor Slovenia er, kanskje fordi Slovenia ikke vet om Veronika. Kanskje for alt og kanskje for ingen ting. Jeg sier meg uansett enig med Dagbladets anmelder; "Ypperlig om galskap. Kjøp boka!". Anbefales på det sterkeste!

"[...] Når denne piken spiller med liv og sjel, er det fordi hun vet at hun skal dø. Og jeg, skal ikke jeg også dø? Hvor kan jeg finne sjelen min, slik at jeg kan spille med mitt livs musikk med den samme begeistring? [...] Hvor har jeg lagt igjen sjelen min? I fortiden. I det jeg ville livet mitt skulle være. Jeg lot sjelen min bli fanget i det øyeblikket da jeg hadde et hjem, en mann og et arbeid som jeg ønsket å fri meg fra, men jeg våget ikke ta spranget. Sjelen min befant seg i fortiden. Men nå er den kommet hit, jeg føler den i kroppen på ny, full av begeistring. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet bare at det har tatt meg tre år å forstå at livet trakk meg en annen vei, og den ville jeg ikke gå. [...]"
- Paulo Coelho -

Din dag!

Ønsker deg en super-duper dag, Elisabeth (og at Posten er kjappere enn meg...)! :-D

Visste du forresten, Elisabeth, at:
- du antagelig er unnfanget torsdag 29. januar 1987 (sånn omtrentlig)?
- det var nymåne da hun ble født?
- du i dag er 725 886 548 sekunder gammel?
- de 23 lysene på kaka di, kan koke 2,63 US gram med vann?
- din fødselsblomst er ringblomst?

Flere morsomme fakta om Elisabeth, din egen eller andres bursdag, finner du her:
http://www.paulsadowski.com/birthday.asp

"Å bli gammel er noe man må, men å bli voksen er valgfritt."
- Chili Davis -

Nyt fredagen til Elisabeth, alle sammen, og god helg! :)

Det barn du var skal du aldri bli

det barn du var skal du aldri bli
ingen kan hente frem
de drømmer som formet deg
de bilder som fylte sommernatten
med grønn sol og gule slanger

det barn du var skal du aldri bli
ingen kan åpne dørene
til de rom du har forlatt
du har lagt noe bak deg
du har mistet noe du holdt av
rom som var varme
rom fulle av vann og blomstertapet

det barn du var skal du aldri bli
ingen kan ta deg med til dagene
da klokken var et mysterium
da du visste alt om angst og kjærlighet
ingen kan gi deg den kvelden
da lek og latter fulgte deg inn i søvnen
og ingenting var umulig

det barn du var skal du aldri bli
den du er skal du snart glemme

- Lars Saabye Christensen -

Stop right now!

I går hadde jeg på meg en genser som krøp så langt oppover magen hele tiden, at en skulle tro den var på vei tilbake til 90-tallet! Dit har jeg ikke tenkt meg igjen, så dermed lot jeg meg overtale til shopping. Jeg mener, det hadde vært super-digg og faktisk hatt noe man kunne hatt på seg om morran!

Hver morgen er det nemlig "same presidour"; Jeg står og vaier med søvn i øye foran klesskapet, og er mer klar for første retur til drømmeland enn ut i kulda på vei til skolebenken (hvis jeg i det hele tatt har kommet meg opp). Da skulle man helst hatt noe fancy å ha på sånn at man i hvert fall ikke ser like crappy ut som man føler seg, men klesskapet viser seg selvfølgelig snus tomt - selv når det er fult.

Tilbake til shoppingen. Jeg har nemlig vært inne på tanken før at jeg burde kjøpt meg nye klær. Jeg har til og med kommet så langt at jeg har dratt på et kjøpesenter. Konkluderte dog relativt fort med at hvis det skulle bli noen kleshandling på meg, forutsatte det at jeg prøvde klærne, noe jeg ikke var i humør til den dagen. Endte med andre ord i rask retrett hjem. Følte derfor jeg kom et hakk lenger i går da jeg faktisk prøvde noen klær! - Får jeg høre en fanfare? Anyways - det ble med prøvinga. Det var ingen ting hverken jeg eller lommeboka falt pladask for - for å si det sånn. Jeg endte i stede opp med "stor-shopping" av nye ear pads til MP3-spilleren til 29,- på Clasern. Det trengte jeg til og med!

Postgirobygget-konsert!

På skolen i dag, oppdaget jeg en plakat der det sto følgende:
"Postgirobygget-konsert i dag!
Gratis billetter, hentes på messen på Arenum!"
Jeg hopper omtrent i været, og danser en liten dans inni meg. Jeg mener, GRATIS PGB-konsert!? Kan dagen bli bedre?! Og alt man trenger å gjøre er å hente billettene på Arenum som da tilfeldigvis er rett ved der jeg bor?! Det var som solen med et skinte, at det var julaften, at det var bursdag - jeg svevde på rosa skyer av lykke! Selvfølgelig traff jeg bakken kjapt og smertefult, da siste linja var "kun avgangselever". WTF...!?!

Levd liv og hverdagens vev

Et ukjent antall kunstnere figurerer i media på en eller annen måte. De unge, superflinke blir fremholdt som store talenter, mens de som har holdt på i en evighet blir omtalt som utholdene og erfarne. Det kunstnere har til felles, er at de helst skulle hatt hauger av livets opp- og nedturer på baken for å ha følelsesregisteret i orden, samt hele omgangskretsens liv å hente innspirasjon fra, rett og slett levd liv i bøtter og spann. - For også for kunstnere, er det en spesiell måte en skulle vært på.

Likte derfor så godt intervjuet med Kjersti Holmen i Dagbladet i dag, der hun sa:

"Jeg tror kanskje at for mye levd liv ikke nødvendigvis er så bra. Jeg tror heller at et helt vanlig liv er det beste for oss alle, også for skuespillere. Det er mye viktigere hvordan vi forvalter det å være menneske i det hele tatt.

[...]Jeg tror ikke på det der egoistiske, det at man suger noe til seg. Jeg tror at dersom man er et menneske som er til stede i sin egen hverdag, med sine nærmeste og sitt eget arbeid, så er det det som utvikler deg og gir deg føde. Du blir ikke mye mer genial om du står på toppen av Kilimanjaro eller andre sånne «der har jeg vært!»-mål. Jeg tror ikke det er sånt som gjør deg til en bedre skuespiller, jeg tror det er hverdagens vev som ordner den saken der."

For better or for worse!

"You got married, for better or for worse,
this is the worst part.
The thing is there will be better parts.
You should go back."
- Grey's Anatomy -

Forhold er ingen dans på roser. Det kommer øyeblikk da veien kjennes svingete og full av torner. Tider da sommerfuglene i magen og de rosa skyene, forsvinner. Tider da et menneske har nok med å ta vare på seg selv så det ikke blir plass til den andre.

Å holde fast på hverandre når sola skinner og fuglene synger, klarer alle. Å holde fast ved hverandre når skyggene truer, er den tøffe biten. Det finnes ikke fasitsvar eller "how to do it-guider" i slike situasjoner, man har ikke andre å spørre enn hverandre.

"Den kostbare hverdagskjærligheten tuftes ikke på flyktige fornemmelser. Den bygger på viljens grunnfjell," sa Egil Elseth. Jeg er enig med ham, man må holde ut når det er tøft for å få ta del i det gode. Det er de tøffe stundene som smelter en sammen, og gjør en til par, mens det er de gode stundene man minnes og lever for.

Takk for det!

...og DER hadde jeg hørt nok norske slagere med Vidar Lønn Arnesen på Alle tiders blinkskudd, og er nå på vill jakt etter en annen radiokanal. Jeg mener, annen radikanal ASAP!

People we can't live without

Livet er i konstant forandring, og vi møter stadig nye mennesker. Noen går du sammen med et stykke, for kanskje senere å møte dem igjen, mens andre følger deg for alltid. Det er ikke så godt å si hvilke veier som synkroniseres og hvilke veier som skilles, men det er jo sånn det blir i et liv i konstant forandring.

"This isn’t what I want, but I'll take the high road.
Maybe it’s because I look at everything as a lesson,
or because I don’t want to walk around angry,
or maybe it’s because I finally understand:
There are things we don’t want to happen, but have to accept,
things we don’t want to know but have to learn,
and people we can’t live without but have to let go".
- JJ, Criminal Minds -