Anything but ordinary

Alle vil være spesielle og betydningsfulle. Vi vil gjøre en forskjell, forandre verden, bli berømte. Vi jager gjennom livet for å bli kvitt stempelet ”vanlig” og ”ordinær”, og hele livet føler vi oss mislykkede fordi vi mislykkes i nettopp det. Vi glemmer at det er de ordinære menneskene som gjør de spesielle menneskene spesielle. Det er de ordinære menneskene som gir de spesielle menneskene en gruppe å være bedre enn. Vi glemmer at de ordinære menneskene er de spesielle menneskene. Og aller viktigst, vi glemmer at vi ordinære mennesker er ekstraordinære i øynene til de som er glad i oss, og det er de menneskene som betyr noe.

The Never-Ending War

I år er det 65 år siden den annen verdenskrig tok slutt. 8.mai 1945 var krigen over i Europa, mens det endelige punktumet ble satt da Japan kapitulerte 14. august 1945. Siden den gang har millioner av tidsvitner bidratt til å tegne et bilde av det som skjedde for ettertiden så vi aldri skal glemme. I Aftenposten Innsikt nr. 7, juli/august 2010 kunne jeg lese om den nederlandske fotografen Martin Roemer som siden 2005 har fotografert og intervjuet deltagere fra begge sider av krigen fra flere land, samlet i boka ”The Never-Ending War”.

Vernon Jones (britisk krigsveteran):

”[…] Jeg drepte sannsynligvis et par dusin tyskere under krigen, men det har aldri plaget meg. Jeg tenker ikke på det og det er aldri noe jeg drømmer om. Det er ikke så veldig menneskelig, er det?”

Jeg leser Vernon og de andres historier. Det er fremmed, lenge siden og spennende, men aller mest grusomt og trist. De rynkete ansiktene i magasinet ser på meg, noen har harde trekk, andre milde. Det de har til felles, er øyne som har sett mer enn mennesker bør se. Opplevelser som stadig spøker i øyekroken, som er skrevet inn i hjertene deres for alltid.

Jeg har sett flere filmer fra den andre verdenskrig, og lest mye om det, men jeg lar meg stadig sjokkere, bevege. Og likevel klarer jeg ikke fortrenge den egoistiske tanken; Jeg skulle ønske jeg hadde spurt mine besteforeldre mer om deres opplevelser fra krigen. Jeg skulle ønske jeg visste mer. Historien blir aldri så nær som når det er ens eget kjøtt og blod som har opplevd det på kroppen. Jeg skulle ønske jeg hadde spurt mine besteforeldre om krigen mens det ennå var tid, før de gikk bort og det var for sent.

Polina Svyatogorskaya (russisk krigsveteran, utdannet sykepleier):

"Da krigen brøt ut ville jeg være med og sloss mot fascistene. Men ingen militærenhet ville ha meg fordi jeg bare var 16 år. Jernbanetroppene var i Kazan og jeg sa til dem: "Ta meg med. Dere trenger meg som sykepleier." Men de synes også at jeg var for ung. Men jeg maste og maste til de lot meg være med. Tyskerne hadde lagt mange miner langs jernbanesporene, så det var mange ulykker. Jeg var operasjonsassistent. Et ben ble amputert under den første operasjonen jeg var med på. Legen ga meg beinet. Jeg ville gi det tilbake og sa: ”Sett det beinet på igjen”. De sa at jeg måtte begrave det. Jeg gikk ut og gråt. Noen soldater så meg, tok beinet og begravde det for meg. Jeg hadde ingen anelse om at det var slik krig var."

Sommerjobb: Hjemmesykepleien

En jobb i hjemmesykepleien innebærer at man møter mennesker i sitt eget hjem, og hjelper til med blant annet intime, men dagligdagse oppgaver. Man møter et medmenneske på hjemmebane, der de er trygge, noe som er krevende, gir en mye ansvar og krav om tillitt. Det er mange slike møter i løpet av en dag, noe som gjør jobben slitsom, stressende og utfordrende. Man gir konstant av seg selv fordi man i hvert møte skal være noe for et annet medmenneske, på en ”profesjonell” måte, mennesker som kanskje ikke møter noen andre mennesker den dagen. Men aller mest var sommeren i hjemmesykepleien givende og meningsfull, rett og slett fordi menneskene jeg møtte var så fantastiske.

Det er uker siden jeg hadde min siste vakt, og likevel minnes jeg menneskene jeg møtte disse sommerukene. Hvert enkelt menneske var helt spesielt, hvert enkelt møte helt unikt. Jeg tenker på henne som bare ville dø, som følte at hun hadde utrettet det hun ønsket her på jorden. Jeg gledes ved tanken på han som med lykkelig stemme fortalte at han hadde drømt at hans mor omfavnet ham. Jeg er ydmyk av minnet om henne som levde i et smertehelvete, men likevel aldri sa et vondt ord til noen eller klagde over hvordan ting hadde blitt. Jeg føler med han som ble alene igjen etter over femti års samliv. Og jeg misunner dama som var over 90 år, og som utviste mer livslyst, livsglede og positiv innstilling enn en 15-åring.

"Jeg koser meg hver dag, selv om jeg er aleine,
for det er jo ingen som gjør det for meg."

For i en verden der Glamor er must, middagen er dagens høydepunkt og hjemmesykepleiens fem minutters visitt er alt man får av menneskelig kontakt, er livslyst og livsglede misunnelsesverdig. Jeg tror jeg ville blitt spist av ensomhet, bitterhet og motløshet dersom det var min hverdag. Her var det derimot takknemlighet, livsglede og livslyst som rådet. Ja, de hadde resignert på et vis, avfunnet seg med sin skjebne, men likevel hadde de en livsglede og en livslyst som fremdeles forundrer meg, som jeg fremdeles tenker på. Det var som om de hadde funnet en mening som jeg ikke har sett, som jeg ikke får ta del i enda.

Jeg vil alltid huske menneskene jeg møtte i sommer. Jeg fikk ikke høre hele historier, men jeg fikk med stor åpenhet og selvfølge smake på små biter. De åpnet døren til sitt hjem, til sitt liv, og minte meg på hvor mye man får tilbake når man gir av seg selv. De viste meg viktigheten av å trives i eget selskap, at det er det eneste livslange forholdet man har, men aller mest gav de meg smaken på livet; De fikk meg til å huske hvor dyrbart og vidunderlig livet er.

Out of my league!

Vi har sett det mange ganger: Den kjekkeste karen i byen forelsker seg i et håpløst tilfelle med dårlig klesstil og store hornbriller, eller den peneste cheerleaderen faller for skolens største nerd. Etter at forelskelsen er et faktum, bruker de en times tid på å finne ut hva alle andre vil syns om at de er et par, før de forenes i tidenes offentlige kyss i filmens sluttminutter. I slike filmene scorer en 2’er en 12’er – og vi elsker det.

Hadde bare tallsystemet forblitt på skjermen. Her en! dag våknet jeg til en melding fra ei venninne: "Ikke feil å våkne i armkroken til en fyr som er so out of my league!" Selvfølgelig glad for at det ble noe på henne, men hvorfor uttrykket "out of my league"? Dama er pen, selvstendig, smart og morsom – ingen mann bør være "for bra for henne"!? I mitt hode, kan hun få hvem hun vil, mens hennes hode tydeligvis forteller henne noe helt annet. I våre hoder skal de pene menneskene leke med hverandre, i et hierarki av et samfunn med et usynlig klasseskille.

For uttrykket "out of my league" sier kanskje mer om hva vi syns om oss selv som mennesker, fremfor hva vi syns om de andre. Vi har målt oss selv opp mot en eller annen usynlig målestokk, funnet oss selv for lett, og gitt oss selv merkelappen "mindreverdig menneske". Vi har rett og slett definert oss selv som menneske ut i fra vårt utseende i forhold til andre, i stede for å definere oss selv ut i fra vårt indre, ut i fra oss selv som et selvstendig individ.

Når vi føler at vi har vunnet toppremien i utelivets lotteri, er det egentlig bare våre egen usynlige målestokk som ikke fungerer. Vi er alle overlegent bra mennesker som kan få hvem vi vil, så hvorfor begrenser vi våre valgmuligheter ved å gjøre oss selv mindre enn det vi er? Jeg tror ikke på et usynlig samfunnshierarki basert på utseende og overfladisk viss vass, men på kjemi, åpne dører og et samfunn der alle har sjans på alle. Jeg tekstet min venninne tilbake, "That lucky bastard; You’re so out of his league!"

På vegne av venner

Standardsignaturen for en begravelse som er iscenesatt av det offentlige, og slettes ikke av verken venner eller familie. Det er også navnet på den siste boka jeg leste, skrevet av Kristopher Schau. En liten sak der Schau forteller om de opplevelsene og tankene han hadde da han gikk i flere slike begravelser over en periode på ca et halvt år. Det var en bok som traff meg, ikke på en buhu-måte, men ved at den stadig sniker seg inn i tankene mine. - Det er så mange skjebner i verden, man kjenner ikke til en brøkdel en gang!

Jeg tenker for eksempel fremdeles på E. Han var kun 46 år gammel, og likevel kom det ingen i begravelsen hans, ikke en gang en prest. Ettersom ingen visste hvilken religion han tilhørte, var begravelsen en 15 minutters begivenhet der det ble spilt fire klassiske orgelstykker. Boka gir ingen svar, den er bare til stede. Jeg lurer fremdeles på hvem E. var. Hvorfor døde han og hvorfor ville ingen ta farvel med han?

En gammel dame ble fulgt til sitt siste hvile av to naboer som bare hadde hilst på henne i oppgangen. En gammel mann døde i sitt eget hjem julaften, men ble ikke begravd før slutten av mars – det var først da de hadde funnet ham. Og så var det mange, mange begravelser der ingen andre enn prest og pianist møtte. – Det er så sørgelig når ensomheten ikke opphører ved døden, men følger i ens fotspor også inn i døden.

Et av dødens kanskje mest skremmende aspekter, er at når man er borte, så er man virkelig borte. Plutselig er alt det spesielle og unike som du er pepra full med et helt liv, redusert til noe ubetydelig og smått. I møte med døden har det ikke noe å si om man har vært eller ikke, man er bare en i mengden, en del av livets gang, Og det er kanskje den ubetydeligheten som er så skremmende, og også derfor jeg er så enig i det Schau skrev rundt en begravelse med mange pårørende til stede:

"Det er blomster her også. Ikke en enslig krans fra gravferdsetaten, men flere kranser. Kranser med hilsener på. Kranser med navn fra folk som savner og hilser. Det føles fint. Og ikke minst trygt. Dette rommet kommer til å fylles med folk som savner, hilser og husker. Det siste er det viktigste, kjenner jeg. At noen husker. Noen må huske.
- Kristopher Schau -"

Privacy is history!

Vi lever våre liv for åpen scene. Hver eneste bevegelse dokumenteres sirlig gjennom Facebook, blogg og Twitter i store, suksessfulle bilder. Spotlighten er vår når vi oppdaterer statusen vår eller legger ut bilder som viser hvor bra vi har det, hvor travle og populære vi er. Det er som vi slutter å eksistere uten. Uten en profil blir vi små, ubetydelige, usynlige skapninger. Uten en profil er vi ingen.

- Verden er mitt publikum, internett min scene;
Mitt virtuelle jeg danser på skjermene til evig tid.

I came to dance!

I dag startet skolen i Bergen, mens undertegnede fremdeles befinner seg på Østlandet - selvfølgelig. Grunnen er enkel og grei; Jeg er litt treg, og fikk derfor aldri bestilt billig flybillett før disse var borte. Typisk! Konklusjonen ble i hvert fall at en liten mattetime ikke er verdt 1000 kr, som er det jeg sparer på å dra tilbake til Bergen på tirsdag.

Ettersom planen var å dra til Bergen i går, burde jo all bagasje stå pakket og klar slik at siste dagen på Østlandet bare kunne nytes til fulle. Wrong! Dronninga av utsettelse har selvfølgelig valgt å gjøre det i dag også. I går var det en fantastisk utsettelse, i dag er den mer plagsom.

Anyways, kunne godt tenkt meg ei uke til med ferie og fri, men blir vel okay å komme tilbake til Bergen og "dagliglivet" også. Blir spennende med litt nye fag, og så blir det vel en del besøk i løpet av høsten. I tillegg har jeg som vanlig x antall gode forsetter som VIRKELIG skal følges denne høsten. - Yeah, yeah, we'll see...

"I wanna celebrate and live my life!"