Har du lagt merke til at par ofte ligner på hverandre? Jeg syns nesten alltid at man kan finne flere felles trekk ved par, og at noen er skummelt like, og da snakker jeg ikke væremåte! Dette reiser den skremmende tanken; Blir vi tiltrukket av oss seg selv? Går vi på byen for å møte vårt speilbilde?
Jeg håper i så fall at vi går for de beste sidene, at vi ikke tiltrekkes av våre uvaner... Neste gang du skal på byen, trenger du i hvert fall bare å ta med deg et bilde av deg selv, og sett det ved siden av den utvalgte. Ligner dere, er det en "keeper"! ;)
mandag 22. februar 2010
lørdag 20. februar 2010
Når de andre sover...
Vi kommer fargeblinde til verden. Barndommen fargelegger tilværelsen i regnbuens sterke, klare farger. Vi vokser til, og all ting falmer. Vil jeg dø i svart/hvitt?
Jeg ligger i sengen og ser på de nattlige stjerner, akkurat som pelsdyret i bur. Snart vil det spise sitt eget skinn. Jeg tenker på den søvnløse krabben på havets bunn, og at ingen sebraer har like striper. Hvem er jeg?
Før jeg sovner, leser jeg at mennesker og aper er de eneste dyrene som har sex ansikt til ansikt. Ansiktet ditt er meislet inn i hukommelsen min, hjemsøker meg i våkne drømmer. 0,7 prosent av befolkning er fulle til enhver tid, jeg er fylt av deg. Navnet ditt har brent seg inn i hjertet mitt, og lager høye murer foran veien videre. Hvor er du?
"En marihøne lever i 20 dager", tenker jeg, der jeg står på kanten av stupet og drikker min morgenkaffe. Jeg er ikke redd, mennesker som drikker kaffe tar sjeldnere selvmord enn de som ikke gjør det. Jeg spiser knekkebrød til frokost. Sjelen leter etter noe den ikke vet hva er, hjertet lengter etter noe det aldri har sett. Hvorfor er jeg her? I 1800-tallets England ble man hengt hvis en mislyktes med selvmord.
Tankene raser rundt om sin egen akse, raskere enn OL-deltagerne noen sinne vil gå, og likevel står alt stille. Ingen ting skjer, og samtidig er alt kaos. Det er som om tankene har gått seg vill i en gammel labyrint, som om jeg sover når jeg er våken. Jeg er som en stein i en mikrobølgeovn, klar for å eksplodere. 80 prosent av hjernen er vann. Hva er verden?
"Jeg vet noe om verden", tenker jeg. "Verden er et sted der fly er den sikreste formen for transport, Bibelen er den mest stjålne boken, syv av ti fattige mennesker er kvinner, og 10 prosent av den russiske regjeringens inntekt, kommer fra salg av vodka." Jeg vet ingen ting om oss. Det snakkes over 2700 forskjellige språk i verden, og likevel finner jeg ikke de riktige ordene. Jeg tar på meg sko og jakke, mens jeg tenker på deg. Jeg har gjort det ofte i det siste, tenkt på oss. "Venus er den eneste planeten som roterer mot sola", tenker jeg når jeg går ut døren.
I kveld skal jeg ringe deg, og fortelle deg at hjerte til et menneske pumper så hardt at blodet kan sprute 15 meter, at verdens eldste rose er over 1000 år gammel og finnes i Hildesheim-katedralen i Tyskland, og at ”XX” ble en forkortelse for kyssing, fordi man i middelalderen signerte kontrakter ved å skrive en ”X” på dokumentet, før man kysse det for å love sin ære. "I antikkens Hellas kunne fri til en kvinne ved å kaste et eple til henne, og at hvis hun tok i mot, betydde det ja," vil jeg si, og kanskje leser du det da, mellom linjene; Jeg savner deg.
Hvileløse ånder følger i mitt fotspor.
Jeg ligger i sengen og ser på de nattlige stjerner, akkurat som pelsdyret i bur. Snart vil det spise sitt eget skinn. Jeg tenker på den søvnløse krabben på havets bunn, og at ingen sebraer har like striper. Hvem er jeg?
Før jeg sovner, leser jeg at mennesker og aper er de eneste dyrene som har sex ansikt til ansikt. Ansiktet ditt er meislet inn i hukommelsen min, hjemsøker meg i våkne drømmer. 0,7 prosent av befolkning er fulle til enhver tid, jeg er fylt av deg. Navnet ditt har brent seg inn i hjertet mitt, og lager høye murer foran veien videre. Hvor er du?
"En marihøne lever i 20 dager", tenker jeg, der jeg står på kanten av stupet og drikker min morgenkaffe. Jeg er ikke redd, mennesker som drikker kaffe tar sjeldnere selvmord enn de som ikke gjør det. Jeg spiser knekkebrød til frokost. Sjelen leter etter noe den ikke vet hva er, hjertet lengter etter noe det aldri har sett. Hvorfor er jeg her? I 1800-tallets England ble man hengt hvis en mislyktes med selvmord.
Tankene raser rundt om sin egen akse, raskere enn OL-deltagerne noen sinne vil gå, og likevel står alt stille. Ingen ting skjer, og samtidig er alt kaos. Det er som om tankene har gått seg vill i en gammel labyrint, som om jeg sover når jeg er våken. Jeg er som en stein i en mikrobølgeovn, klar for å eksplodere. 80 prosent av hjernen er vann. Hva er verden?
"Jeg vet noe om verden", tenker jeg. "Verden er et sted der fly er den sikreste formen for transport, Bibelen er den mest stjålne boken, syv av ti fattige mennesker er kvinner, og 10 prosent av den russiske regjeringens inntekt, kommer fra salg av vodka." Jeg vet ingen ting om oss. Det snakkes over 2700 forskjellige språk i verden, og likevel finner jeg ikke de riktige ordene. Jeg tar på meg sko og jakke, mens jeg tenker på deg. Jeg har gjort det ofte i det siste, tenkt på oss. "Venus er den eneste planeten som roterer mot sola", tenker jeg når jeg går ut døren.
I kveld skal jeg ringe deg, og fortelle deg at hjerte til et menneske pumper så hardt at blodet kan sprute 15 meter, at verdens eldste rose er over 1000 år gammel og finnes i Hildesheim-katedralen i Tyskland, og at ”XX” ble en forkortelse for kyssing, fordi man i middelalderen signerte kontrakter ved å skrive en ”X” på dokumentet, før man kysse det for å love sin ære. "I antikkens Hellas kunne fri til en kvinne ved å kaste et eple til henne, og at hvis hun tok i mot, betydde det ja," vil jeg si, og kanskje leser du det da, mellom linjene; Jeg savner deg.
Hvileløse ånder følger i mitt fotspor.
søndag 14. februar 2010
Hold dere fast; Jeg har blitt voksen!
...i hvert fall litt i den ene lilletåa! Følelsen av voksenhet har inntatt meg fordi jeg føler jeg har gjort så mange "voksenting" i det siste at en stakkar nesten kan bli litt tullete. Lista over "voksenting" er ganske imponerende spør du meg, antagelig fordi jeg fylte 23 for ikke så lenge siden, bare se hva jeg har gjort i det siste:
- Sammenlignet sparekontorentene hos de ulike bankene (men for all del, er ikke kapitalist enda!) fordi jeg planlegger å vrake Postbanken (etter 23 år). - Jeg setter ned foten når jeg må BETALE GEBYR for å ta ut MINE PENGER!
- Bestilt tur til Kina (skal fly helt på egenhånd med mellomlanding i Amsterdam) for å besøke ei venninne. Trenger jeg å si at jeg GLEDER MEG (og veldig gru-gleder-spent selvfølgelig)!?! :D
- Søkt diversse sommerjobber, enda kalenderen ikke har kommet lenger enn til februar, snakk om imponerende langsiktig planlegging, right!? (Og ja, om sommeren er selvfølgelig østlandet Stedet med stor S!)
- Tatt celleprøve hos legen, som den ansvarlig og voksne kvinne jeg er (og nei, man trengte ikke henvisning sånn som jeg trodde, det var bare å kaste seg opp på benken med en gang, "right here and now-opplegg", wæææee! :-P)
- Tuslet hjem fra byen timer før stengetid to helger på rad, og skålt for "gamle damer" i Cola etter å ha sovnet på konsert.
- Jeg MÅ ha kaffe hver skoledag, og jeg KAN drikke svart kaffe uten problemer (men jeg pleier vel å ta den med litt melk og sukker ja :-P)
- Sammenlignet sparekontorentene hos de ulike bankene (men for all del, er ikke kapitalist enda!) fordi jeg planlegger å vrake Postbanken (etter 23 år). - Jeg setter ned foten når jeg må BETALE GEBYR for å ta ut MINE PENGER!
- Bestilt tur til Kina (skal fly helt på egenhånd med mellomlanding i Amsterdam) for å besøke ei venninne. Trenger jeg å si at jeg GLEDER MEG (og veldig gru-gleder-spent selvfølgelig)!?! :D
- Søkt diversse sommerjobber, enda kalenderen ikke har kommet lenger enn til februar, snakk om imponerende langsiktig planlegging, right!? (Og ja, om sommeren er selvfølgelig østlandet Stedet med stor S!)
- Tatt celleprøve hos legen, som den ansvarlig og voksne kvinne jeg er (og nei, man trengte ikke henvisning sånn som jeg trodde, det var bare å kaste seg opp på benken med en gang, "right here and now-opplegg", wæææee! :-P)
- Tuslet hjem fra byen timer før stengetid to helger på rad, og skålt for "gamle damer" i Cola etter å ha sovnet på konsert.
- Jeg MÅ ha kaffe hver skoledag, og jeg KAN drikke svart kaffe uten problemer (men jeg pleier vel å ta den med litt melk og sukker ja :-P)
"...Det barn du var skal du aldri bli
den du er skal du snart glemme."
- Lars Saabye Christensen -
tirsdag 2. februar 2010
What about us?
Folk som kjemper mot sykdom eller som slo døden på målstreken, brettes ut over avisenes førstesider, sammen med de som har fått oppfylt sitt høyeste ønske. På TV er det stadig programmer der folk som er flinke til å synge, spille eller på en eller annen måte kan opptre får vist seg frem i beste stendetid. Det satses på idrettstalenter i alle grener, og med litt over middels IQ kan du få tidenes stipend. Det er ikke det at jeg ikke unner disse menneskene det gode (eller føler med dem i det vonde), MEN hva med oss andre?
Hva med oss som ikke har store talenter av noe slag, som lever ni til fire tilværelsen uten kamera og kjendisstatus, og som ikke en gang har ei syk katte? Hva med oss som er tvers igjennom ordinære, vanlige mennesker? Vi får ikke penger for å gå på ski med kvikklunsj og appelsin i turisttempo foran leserkåte avisjournalister. Vi får ikke spalteplass selv om vi møter presist på skole og jobb hver dag, eller får snurre på skjermen halv åtte bare fordi vi lager middag til familien. Er det ikke plass til oss i et mediabildet som måler suksess i kjendisstatus og førstesider? Er vi, den stor usynlige gruppa som får verden til å gå rundt, bare prosentvis oppslytning og lesertall, et speil den andre delen av befolkningen trenger for å skinne? Vil vi en dag våkne og ikke se oss selv lenger, fordi vår tilværelse er ingen ting verdt?
Og så kom jeg over denne artikkelen som -virkelig- er verdt å lese - til ettertanke:
http://www.dagbladet.no/2010/01/26/magasinet/ensomhet/familie/dod/10105099/
Hva med oss som ikke har store talenter av noe slag, som lever ni til fire tilværelsen uten kamera og kjendisstatus, og som ikke en gang har ei syk katte? Hva med oss som er tvers igjennom ordinære, vanlige mennesker? Vi får ikke penger for å gå på ski med kvikklunsj og appelsin i turisttempo foran leserkåte avisjournalister. Vi får ikke spalteplass selv om vi møter presist på skole og jobb hver dag, eller får snurre på skjermen halv åtte bare fordi vi lager middag til familien. Er det ikke plass til oss i et mediabildet som måler suksess i kjendisstatus og førstesider? Er vi, den stor usynlige gruppa som får verden til å gå rundt, bare prosentvis oppslytning og lesertall, et speil den andre delen av befolkningen trenger for å skinne? Vil vi en dag våkne og ikke se oss selv lenger, fordi vår tilværelse er ingen ting verdt?
"...What have we done to the world,
look what we've done..."
Og så kom jeg over denne artikkelen som -virkelig- er verdt å lese - til ettertanke:
http://www.dagbladet.no/2010/01/26/magasinet/ensomhet/familie/dod/10105099/
Abonner på:
Innlegg (Atom)