Great Big World

"Here's a story I hope you'll like,
It's the one about the girl riding on her bike
I know it's a tired old tale but it still rings true
She could never be rude or unkind
But a sad song played on the back of her mind ohh
Can someone show me a different day?
To take me away

Take me out of the woods great big world
You know I'm wanting for you
You know I'm wanting for you"

I går ble jeg intervjuet av Birgit for STS Au Pair. Avreisedatoen er satt til en gang mellom juni og august, helst i løpet av juni. Jeg fikk svar på mange praktiske spørsmål i forhold til livet der borte, og engelskkunnskapene mine er heldigvis såpass at jeg ikke vil ha noe problem med å gjøre meg forstått "over there". Jeg skriver søknad på harde livet. Svarer på vanskelige spørsmål som "beskriv familien din" og "hvorfor skal familien velge deg". Hauger av papirarbeid som må ordnes. Alt fra politiattest og medisinske vurderinger til referanser. Sommerfuglene kjører berg-og-dalbane i magen min på fulltid. Eventyret er plutseilg blitt realitet, virkelig. Eventyret nærmer seg...

...-dagen

Sinne gjør deg mindre, men tilgivelse tvinger deg til å vokse deg større enn du var.
Cherie Carter-Scott

Butterfly kisses

Foreldre aksepterer våre valg. Rettere sagt, de har ikke noe valg. De har dog retten til å være uenige, akkurat som alle andre mennesker. Av og til føles det som én rett for mye. Vi vil ikke at de skal si "du må gjøre det som er det rette for deg", vi vil de skal si "DET høres ut som det rette for deg!" Men samtidig, de må jo mene det! Ikke noe er mer provoserende enn noen som ikke har egne meninger bare for å gjøre en til lags (oki, noen ting lar jeg selvfølgelig passere da!). Altså, det er kanskje ikke så lett å gjøre oss til lags, og i hvert fall ikke når de i tillegg skal gjøre oss til mennesker.

"Sweet sixteen today,
She’s looking like her momma
A little more every day.
One part woman, the other part girl.
To perfume and makeup,
From ribbons and curls.
Trying her wings out in a great
Big world. but I remember...

Butterfly kisses after bedtime prayer.
Stickin’ little white flowers all up in her hair.
"you know how much I love you daddy,
But if you don’t mind,
I’m only going to kiss you on
The cheek this time."
With all that I’ve done wrong,
I must have done something right.
To deserve her love every morning,
And butterfly kisses at night."

Det eneste som kanskje gjør det litt enklere å bli selvstend, er kanskje nettopp det at det er like vanskelig for foreldrene. Vanskelig å la fuglen fly fra redet og la dem vite best selv. Det kan godt hende det er en av "leksene" som følger med det å bli menneske, følger med livet, men det er slitsomt likevel. Vi ønsker oss frihet og lyse drømmer, men det koster. Det gjør vondt "to breake free". "Ja visst gör det ont när knoppar brister".

Dreams come true

"She got her own thing
That's why I love her
Miss independent
Won't you come
And spend a little time
She got her own thing
That's why I love her
Miss independent
Ooh
The way you shine
Miss independent"

Jeg har bestemt meg for å dra. Dra over Atlanteren til landet "Far Far Away", helt alene. Jeg skal legge ut på mitt hittil største eventyr, og det på egne ben. Ventetiden er som en berg-og-dalbane gjennom sommerfugl-land og helvete. Noen dager tør jeg ikke si farvel, andre dager er et ikke noe annet jeg heller vil. Men det er nå det skal skje. "My dream comes true". Det er ikke lenger "one day", men "this year". Dette har jeg snakket om, drømt om siden 10. klasse!

Hvis du mener det er uansvarlig å legge utdannelse på hylla for en drøm, snakker du for døve ører. Jeg er påmeldt. Jeg har bestemt meg, og ikke de verste nervene kommer til å endre på det faktum at jeg drar. Om jeg ikke drar, er det jeg som må leve med angeren for resten av livet. Du kan ha en formening om hva som er best for meg, og kanskje det egentlig er det beste, men mitt liv er mitt ansvar. Mine drømmer, mine tanker, min anger. 22. juni drar jeg. Så får det heller komme i neste rekke det å "grow up" og få seg en utdannelse osv. Noen har drømmer de skal oppfylle først, steder å se. Livet er ikke et race fra A til B, reisen ER selve livet. God tur!

"I like to be in America!"

Freedom...and LOVE

"I think there's something you should know
I think it's time I told you so
There's something deep inside of me
There's someone else I've got to be
Take back your picture in a frame
Take back your singing in the rain
I just hope you understand
Sometimes the clothes do not make the man"

Kjærligheten for meg er uten grenser. Den tar ikke hensyn til tid eller død eller sted. Kjærligheten er levende og fri. Kjærligheten lar seg ikke styre i en bestemt retning eller til et bestemt menneske. Kjærligheten er selve symbolet på frihet.

Jeg elsker mine venner og min familie uten forbehold. Jeg tror og håper det i hvert fall. Og denne frie, utvungne kjærligheten kjennes så...lett og ukomplisert. Men, for det er alltid et men, når kjærlighet blir til forhold, da blir det komplisert. For selv om jeg elsker kjærligheten, så elsker jeg også friheten, men kan de forenes? I mine øyne kommer kjæresteriet med så mange forventninger fra både utenforstående og de innvolverte om hvordan alt burde vært, at det nesten blir en grov form for frihetsfrarøvelse. Kjærligheten som tidligere har strømmet som en elv mellom to mennesker, skal plutselig legges i rør, ordnes i tabeller, tilpasses av Mr. Forventning. Krav og Forpliktelse dukker også opp. De bygger ingen bro over elva, de graver seg en vei tvers igjennom. Noen ganger kommer Sjalusi også. Ha har et digert sugerør som han suger elva tom med. Nærhet danser på lette føtter, Savn gjør elva større, men hva gjør vel det når alle de andre også sniker seg frem? Bryter elva i sammen fordi Friheten drar? Vi er gitt friheten til å elske, men kan vi elske i frihet? Elsker vi friheten så høyt at annen elskov må vike? Eller er det igjen opp til den enkelte, hva man definerer som kjærlighet, som frihet? Koker alt ned til å avhenge av øynene som ser og hjertene som føler?? - Jeg skulle ønske jeg hadde de riktige ordene, de kloke svarene...

"Maybe some women aren't meant to be tamed.
Maybe they just need to run free
til they find someone just as wild to run with them."

...

Noen dager er det greit å være der man er. Noen dager er bare bra dager. Uansett.

Som katten i solen - er du med??

"Nå skinner sola i vinduskarmen,
og katta maler som aldri før..."

- Nei, den gjør ikke akkurat det. Ikke nå. Frosten kommer og går, og med den holka. Det er glatt og kaldt og hustre, og et nytt semester står for døren. Store, tjukke bøker som legger seg på skrivebordet mitt og samler støv, drar til seg dårlig samvittighet, og gir en stakkar eksamensangst allerede i februar.

"Den ligger langflat og kjenner varmen
og er ei katte med godt humør..."

Ååh, jeg vil være en katt en sommerdag! Eller en lat hund på vintersofaen. Eller en sommerfugl. Men aller helst vil jeg på ferie. Og HVORFOR IKKE?? Restplass har januarsalg, og for under 2000 spenn kommer man seg helt til Syden og tilbake igjen - og da er opphold inkludert (charter ftw!) Ja, shopping, mat og andre utskeielser er nok ikke inkludert, men sånt driver man jo med uansett - right!? Finn frem solkrem, badetøy og håndle, og la oss dra! Ta med EN skolebok, og la oss steke i den varmen som er ikke eksisterende i Norge for tiden. La oss ha FRI! Ikke tenke, bare DRA!

"Heisan!
Og dudliattentei!
For sola og deg og meg sann!"

- Har du penger, har du lov! :-)

Too old??

"Schoolbag in hand, she leaves home in the early morning
Waving goodbye with an absent-minded smile
I watch her go with a surge of that well-known sadness
And I have to sit down for a while
The feeling that I'm losing her forever"

Når er egentlig "for gammel"? Når ble vi voksne, og når slutter vi å være barn? Jeg er nå inne i mitt 22. år. I arbeidslivet er jeg et uskrevet blad, på universitetenes fadderordning føler jeg meg eldgammal. Jeg kjører som en "gammel mann med hatt", i tilfelle det er glatt - og fordi pappa har sagt det. Jeg besøkte dessuten barnehagen jeg tidligere har arbeidet i idag (hvorav du er eldgammel dersom alderen din trenger mer enn én hånd for å illustreres), og i et øyeblikk av ungdommens overmot, prøvde jeg sklia. Spør meg ikke hvordan jeg klarte det, men hele sida ble plutselig lammet av smerte. Resten av dagen har jeg gått som ei kjerring og klaga på hodepine enda ingen middeladrende menn var i nærheten. Skal jeg frem med brodder eller snowboard?

Jeg mener tøfler er et must -ikke bare når man er på hytta, og blir lettere uvel av trampolinens gyng-gyng. I mitt hode er biler av 98-modellen fremdeles ufattelig nye (ny bil uten sentrallås!? Hva!!???), og milleniumsårene rett rundt hjørnet. Er jeg senil eller bare (lettere) forvirret? Jeg flørter som en på 16, har kjærlighetsinnstilingen til ei på 30 og sexlivet til... Ja, det kan være det samme. Poenget er: Hvor gammelt er egentlig 22?? Er det aldershjem eller barnehage? Må man alltid falle innenfor en bestem kategori, eller kan man legge seg på tvers i samtlige? Må jeg vinke farvel til barndommens meg som satte utfor en hver akebakke uten tanke for hindringer lenger nede (den tid, den sorg U know...)? Vinke farvel naivitet og kunnskapstørste? Må jeg vinke farvel til husking og klatring og alt som var "topp-ti" for det som egentlig -ikke- føles så lenge siden?

NEI, jeg kommer ikke til å vinke farvel til meg. Jeg er meg. Jeg ligger på tvers i en hver kolonne. Jeg viser legg på polet, kjører bil og betaler barnebillett på bussen. Jeg er alltid meg, et barn. Alltid. GI MEG EN SKLIE (øvelse gjør mester)!!!

One day...

"One day I'll fly away
Leave all this to yesterday
Why live life from dream to dream
And dread the day when dreaming ends"

Dette synger Nicole Kidmans rollefigur i den fantastiske filmen Moulin Rouge. Og hvem har ikke drømt om å gjøre akkurat det? Gi faen i alt, og bare...dra. Vi har lange lister over alt det vi skal gjøre "one day". Men hvilken dag er egentlig det? Er det en fredag eller en tirsdag? Er det i år eller om ti år? Når passer det egentlig å oppfylle en drøm? Og slutter man noen gang å drømme?

Som liten skrev jeg ønskeliste til jul, lange lister over alt jeg ønsket meg som jeg aldri fikk ellers i året. Jeg visste hva en lekebutikk var, men det var ikke akkurat et sted jeg rente ned med mine foreldre. Leker fikk man til bursdag og til jul, ikke på en helt vanlig onsdag. Dagens unger har så mye, får så mye, at de aldri har tid til å ønske seg noe eller skrive ønskeliste. Blir julaften det samme da, en drømmedag hvor ønsker går i oppfyllelse? Kanskje det er derfor barndomsglansen er borte, og man skjønner at man har trådd inn i de voksnes rekker. Man har penger selv. Man trenger ikke lenger "å ønske", du bare kjøper det. Og dermed er ikke jula pakker, pakker og mere pakker. Jul er plutselig tradisjoner, tid med familien og god mat. Roen er god, men det er vemodig og vinke farvell til sin barndomsjul også. Som voksen er det ikke lenger andre som skal "make your dreams come true". Nå er det, som alt annet, ditt eget ansvar.

Jeg skriver ikke lenger ønskeliste, men jeg har fremdeles drømmer. Jeg drømmer om alt det jeg skal gjøre "one day". "One day" er den dagen jeg gir faen i alt og alle, bare drar uten å se meg tilbake, og oppfyller MINE drømmer. Hvor lenge skal jeg vente på den dagen? Jeg er relativt tålmodig av natur, men jeg vil ikke vente et helt liv på at mine drømmer skal gå i oppfyllese, så: This year I'll fly away. This year my dream will come true.

Godt nytt år!

Nytt år, nye muligheter, sier vi hver eneste gang i januar. Men når en snur seg i desember, hva var de mulighetene? Så vi dem ikke, lot vi dem passere i stillhet eller hadde vi ikke motet vi ellers skryter så høylytt om?

Vi lager nyttårsforsetter for det nye året. Vi skal slutte å bite negler, slutte å røyke, ikke drikke så mye, trene mer osv. Hvert år skal vi bli nye og bedre mennesker, men like fult, når vi kommer til januar igjen, har vi de samme forsettene som året før. Og året før. Og året før. Kanskje burde vi slutte å lage nyttårsforsetter, og i stede ha konkrete ting en vil gjøre i året som kommer. Tross alt, er det ikke tid selve livet er laget av?

Vi racer stadig mot nye, finere mål. Mer utdannelse, mer prestisjetunge jobber, høyere lønn, større hus… More is more hos oss. Hva skjedde med livet er veien, og veien er målet?

Jeg kommer ikke til å slutte å bite negler. Har man ikke en neglsaks tilgjengelig, så…skjer det bare. Og det samme gjelder drikking. Og røyking. Men da er jeg i hvert fall garantert å ha nyttårsforsetter i alle år fremover, hvis en absolutt skal ha det mener jeg.

Jeg stemmer for nyttårs-actions-liste istede! En to-do-list for det nye året. Tre ting du skal ha gjort før nyttårsrakettene (uten styrepinne) går i lufta for å feire 2010. Ikke ting ala reise til månen, mer ting som er gjennomførbare. Ting man kan gjøre ”i hverdagen” som man så fint sier. Gi frokosten sin til en tigger på T-banen, slå opp på en tilfeldig side i kokeboka og så lage og servere det til middag, smile til en kjekk kar selv om klokka ikke er passert 12 enda osv. Mulighetene er egentlig endeløse. Det er vi som må ta dem. Vi har x antall dager som hverken er sommerferie eller vinterferie eller noen slags type ferie, dager som vi ikke gleder oss til fordi det er så mange av dem. Det er de dagene som bringer oss mulighetene. Det er de vi må piffe opp med litt nyttårsaction. Det blir kanskje ikke mer å glede seg til, men definitivt mer å se tilbake på ved neste rakettutskyting. Når alt kommer til alt, er det ikke alt man ikke gjør en angrer på??